Ja, for ekte mannfolk skal verken bry seg om at magen buler eller at biceps har forsvunnet under et lag av fett. 

Derfor har fenomenet pappakroppen blitt omfavnet verden over etter at den amerikanske journalisten Mackenzie Pearson brakte begrepet på banen i The Odyssey tidligere i vår. 

– Alt skal være så perfekt i dag, da er det fint å kunne vise det normale og ha et avslappet forhold til kroppen, uttalte Knut Peter Sævik (30) fra Fosnavåg til VG.

Men er det virkelig så enkelt å gi blaffen?

Idealet er slank og veltrent

Doktorgradsstipendiat Stein Egil Hervik har intervjuet 18 menn i alderen 40 til 90 år, alle fra Hedmark, og fått dem til å snakke om hvordan de oppfatter sin egen kropp.

Intervjuene viser at så lenge det er snakk om helse, så snakker mennene villig vekk om kroppen sin. Men med en gang kroppen blir koblet til utseende, så blir de mer ukomfortable – selv om de absolutt er opptatt av hvordan kroppen tar seg ut. Derfor ler de det litt bort, spøker og avdramatiserer – fordi det kanskje ikke oppfattes som maskulint å snakke om diett og kroppsform.

Et eksempel er når Bjørn i 40-åra forteller at han er ganske bevisst på hvordan kroppen ser ut: 

«Nei, altså, jeg tenker at hvis jeg hadde blitt kvitt disse kiloene jeg snakker om, så ville jeg sett mye yngre ut. Ehh… Konturene av ansiktet ville blitt mer synlig (kort latter).»

Hervik er ikke så sikker på om idealbildet av den slanke, veltrente mannskroppen er avskaffet med debatten om pappakroppen. 

– Per nå tror jeg fortsatt at den dominerende oppfatningen i det brede lag av befolkningen er at idealkroppen er slank og veltrent, og dermed sunn, sier han. 

I alle fall var det slik for mennene han snakket med. For dem var nemlig kropp nært knyttet til utseende og forfengelighet.

Overraskende 

– Jeg syns det er interessant at utseende spiller en så stor rolle for godt voksne menn, sier Hervik.

Som når Christian i 70-åra forteller at han er redd for å vise seg i bar overkropp: 

«Når alt kommer til alt, så vil jeg se akseptabel ut. Så man ikke skremmer folk bort. Men jeg må si at jeg går rundt og er kritisk fordi jeg har disse store operasjonsarrene. Jeg har arr her og en litt hoven mage (mens han drar en linje over brystet med fingeren). Jeg er litt bekymret for det når jeg går på stranda og slikt. Jeg liker ikke det.»

Hervik mener at vi altfor ofte tenker at når vi kommer til et visst punkt i livet, så opphører utseende å være viktig. 

– Det gjør det sikkert for noen. Men denne studien viser at kroppspresset treffer menn – også i høy alder, sier han.

Forfengelighet på bygda

Og det treffer menn på bygda. Ikke fordi de vil trekke damer, men fordi vekt og utseende i seg selv er viktig for dem. 

– De snakket lite om at det var viktig å være attraktive overfor damer, men noen nevnte forfengelighet. Som en sa: «man er da forfengelig.»

Mennene snakket også mye om kroppen som et uttrykk for god eller dårlig helse og at det var viktig at den fungerer – både i idrett og fysisk aktivitet, men også i hverdagens ulike gjøremål.  

Som Simon i 50-åra sier: 

«For meg. Jeg liker når … jeg har en kropp som fungerer. Fordi det gjør livet lettere.»

Dette går også igjen i andre studier om menn, kropp og maskulinitet. Det å ha en kropp som fungerer, som er sterk og uavhengig, er tett knyttet til det å være mann. Derfor er det å eldes en trussel mot det maskuline idealet. 

Christian, en mann i 70-åra, forteller at han gjør ulike øvelser for å holde kroppen gående: 

«Jeg driver gymnastikk for beina, og jeg sparker og gjør øvelser med beina. Det er noe jeg er redd for: Å miste funksjonen i beina. (…) Veldig. Jeg ser altfor mange mennesker som sitter i rullestol, og jeg vil ikke ende opp som dem.» 

Lettere å komme inn som idrettsforsker

Det er i det hele tatt forsket lite på menns forhold til egen kropp, særlig menn fra bygda. De fleste studier av menn, kropp og maskulinitet er gjort i store byer utenfor Norge. 

Hervik trodde det skulle bli vanskelig å få hedmarkingene til å åpne seg og snakke fritt om disse temaene. Men ved å introdusere seg selv som idrettsforsker, og ikke først og fremst kjønnsforsker, så ble jobben enklere. 

– Svarene er nok litt farget av det. Men jeg tror dette forsvant litt etter hvert som vi snakket bredt. Jeg var like interessert i alt de snakket om, sier han. 

Veldig opptatt av å være ute

Slik kom han altså inn på de store temaene som maskulinitet og kjønn. 

Han fant ut at uavhengig av etnisk bakgrunn, var det viktig for alle mennene at fysisk aktivitet skulle være naturlig. Det vil si at aktivitetene skulle skje utendørs. 

Her skiller studien fra Hedmark seg fra tidligere studier, som ofte er gjort blant menn i storbyer som Paris og London.

– Alle snakket veldig opphøyd om det å være ute og de hadde en tro på og forståelse av frisk luft som noe veldig positivt og viktig. Selv de som ikke var så aktive selv, snakket de varmt om det å være aktive ute. For noen ble det derfor feil med treningssenter. Der er det jo både trangt, mye folk og dårlig luft, sier han. 

Referanse: 

Stein Egil Hervik og Kari Fasting. ‘It is passable, I suppose’ – Adult Norwegian men’s notions of their own bodies. International Review of the Sociology of Sport, 7. november 2014. doi:10.1177/1012690214557709. Sammendrag.