I Norge rammes rundt 15.000 personer hvert år av hjerneslag. Omtrent hver tredje person som er rammet av hjerneslag får talevansker. Det har vært stor satsing på den akutte fasen av slag i Norge, og det er utviklet gode rutiner som trer i kraft umiddelbart om en pasient med slag blir meldt til nødnummer, legekontor eller legevakt.

Vi vet ikke hvorfor de, som overlever slaget og får talevansker, ikke blir møtt med velfungerende rutiner og en samlet innsats etter den akutte fase. De er lovet rett kunnskap, på rett sted og til rett tid, men det er ofte langt fra virkeligheten. Det er sjelden etablert team og samarbeidsrutiner, som skal tre i kraft, når pasienten kommer til kommunen fra sykehuset. For vellykket gjenopptrening av språket er samarbeid mellom sykehus og kommune, fagpersoner i kommunene, mellom fagpersoner og pasienten, samt pårørende nødvendig.

Personer med talevansker, som ikke lærer å snakke igjen etter slag, skjemmes over sin situasjon. De blir lett isolerte, kjeder seg, blir oppgitte, apatiske og deprimerte. Livet oppleves som håpløst.

Tilbudet i kommunene virker tilfeldig

Gjenopptrening av tale er omstendelig, og tar lang tid. Fordi slag kan føre med seg lammelser som kan gi problemer med å gå eller bruke armene, utmattelse og depresjon, er det avgjørende for en vellykket gjenopptrening, at fagpersonene kan samarbeide om felles mål og prioriteringer. En nøyaktig kartlegging og innsats mot felles mål, vil være avgjørende for pasienten.

Det er stor forskjell i hvilke rutiner som finnes for samarbeid mellom fagpersoner, og hvilket tilbud pasientene får i de ulike kommunene. Tilbudet i kommunene i dag virker tilfeldig og uten gode rutiner.

Det er ofte behov for effektive team, med dyktige fagpersoner som logoped, fastlege, sykepleier. ergoterapeut og fysioterapeut, for å få best mulig gjenopptrening av språk. Forskning viser at helsepersonell, som arbeider nært pasienter med talevansker, trenger mer kunnskap om kommunikasjon med disse pasientene og hvordan de kan utnytte hverandres fagkunnskap til pasientens beste.  Har man ikke det, kan det føre til at pasientene blir misforstått og oversett. Resultatet av dette blir at de får mindre informasjon og oppmerksomhet enn andre slagpasienter.

Vi vet at helsepersonell både ønsker og trenger mer kunnskap om hvordan snakke med pasienter med talevansker. De ønsker også mer kunnskap om samarbeid mellom ulike yrkesgrupper i gjenopptreningen.  Dette må Høgskoler og Universitet ta på alvor. Kommunene må sørge for at de som er nær pasienten får den nødvendige opplæring i kommunen.