– Dette lærer oss at tap av familiemedlemmer i naturkatastrofer kan ha en betydelig langtidseffekt på mental helse og livskvalitet i hverdagen, sier psykolog Pål Kristensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). 

Over 220 000 mennesker mistet livet da en flodbølge traff kysten av Sørøst-Asia 26. desember 2004.

84 av de omkomne var nordmenn på ferie og 26 av disse var barn. NKVTS har fulgt noen av de etterlatte og blant annet studert deres psykiske helse i flere år etter katastrofen.

To år etter katastrofen deltok 111 etterlatte mellom 18 og 80 år i et strukturert diagnostisk intervju-prosjekt. 94 av disse deltok også ved et tilsvarende intervju seks år etter katastrofen.

Kronisk sorg

– Vi ser ingen særlig endring i den psykiske helsen fra måletidspunktet to år etter til seks år etter. Det kan bety at vansker med den mentale helsen stabiliserer seg etter omtrent to år, sier Kristensen. 

Det er vanlig å reagere både med sorg, angst og depresjon når noen som står en nær dør. Dersom man strever med separasjonsangst, intens lengsel etter den døde, har vansker med å akseptere dødsfallet, er overopptatt med den døde og ikke kommer seg videre i livet, mer enn seks måneder etter dødsfallet, kan det kvalifisere til den forlenget sorg-diagnose.

Omtrent 10-15 prosent av etterlatte får denne diagnosen, men den forekommer langt hyppigere etter tap av barn, og/eller ved plutselig, voldsom død. 

Seks år etter tsunamien, hadde 36 prosent av de etterlatte som deltok i studien en psykiatrisk diagnose relatert til katastrofen. Halvparten av disse igjen hadde to diagnoser eller flere. Den vanligste diagnosen var forlenget sorg. 

Verst for de som hadde direkte opplevelser

Når forskeren deler gruppen etterlatte i to, der personene i den ene gruppen selv ble eksponert for tsunamien og nesten alle hadde opplevd alvorlig fare for eget liv, og personene i den andre gruppen ikke selv var direkte eksponert for katastrofen, fant han betydelige forskjeller i den psykiske helsen. 

– Både angst-, depresjons- og posttraumatiske stresslidelser forekom vesentlig oftere i gruppen som var direkte eksponert. Hele 43 prosent av dem som var direkte eksponert var ikke i full jobb seks år etter, mens det blant dem som ikke var direkte eksponert kun var ni prosent som ikke var i jobb, sier Kristensen. 

- Bekymringsfullt

Kristiansen mener at en viktig lærdom er at de aller fleste som opplever at noen som står dem nær dør i en stor katastrofe, ikke utvikler langvarige problemer med den psykiske helsen.

- De aller fleste opplever heller ikke kronisk funksjonshemming som medfører sykemelding eller arbeidsrelatert atføring, sier Kristensen.

Han mener likevel det er bekymringsfullt at såpass mange sliter seks år etter katastrofen og sier det er flere faktorer som kan spille inn. Blant annet måtte over halvparten av de etterlatte vente over en måned før den avdøde ble identifisert og de fikk bekreftet at vedkommende var død.

– Det å måtte leve i usikkerhet mens man venter på en slik beskjed, er spesielt stressende for de pårørende og kan forsinke og forlenge sorgprosessen.

– For de som var direkte eksponert for katastrofen kan kombinasjonen av frykt for eget liv, alt de var vitne til under katastrofen og tap av nærstående, ha en betydelig innvirkning på helsen, forklarer Kristensen.

Trenger hjelp over tid

Når så mange som 36 prosent hadde minst en psykiatrisk diagnose seks år etter katastrofen i 2004, og cirka 20 prosent av de etterlatte i studien var enten sykemeldte, på arbeidsatføring eller uføre, mener Kristensen at man i oppfølgingsarbeidet må ha fokus både på tidlig intervensjon, og på hvordan man kan hjelpe etterlatte over tid.

– Sist, men ikke minst, er det viktig å øke kompetansen hos dem som skal hjelpe etterlatte som strever med kompliserte sorgreaksjoner etter et dramatisk tap, sier Kristensen.