Den arktiske havisen ser ut til å smelte alarmerende raskt. I høst har flere rapporter konkludert med at isdekket i Arktis er på et rekordlavt nivå. Og verre kan det bli.

Flere forskere har anslått at polhavet kan være isfritt om sommeren om rundt 30 år. En slik dramatisk endring vil uunngåelig få konsekvenser.

Spesielt hardt vil det kunne gå ut over alle dyrene som lever på, i og under sjøisen. For én art kan fremtiden imidlertid se noe lysere ut enn forskerne hittil har trodd.

Det dreier seg om et lite, rekelignende krepsdyr som lever av isalger på undersiden av sjøisen. Den formelle betegnelsen er Apherusa glacialis, men Jørgen Berge, professor i arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø, kaller den sjøisåte.

Etter en ekspedisjon til Framstredet og polhavet nord for Svalbard i januar 2012, tror Berge og norske og amerikanske kolleger at disse dyrene kan være i stand til å klare seg gjennom isfrie somre.

Det betyr at også fisk som spiser sjøisåta, og de som er enda høyere opp på næringskjeden, som sel og isbjørn, har større sjanse for overleve de varme somrene.

Nemo-hypotesen

Hittil har man trodd at sjøisåta tilbrakte hele livet på undersiden av den arktiske havisen. Under vinterekspedisjonen, som ble ledet av Stig Falk-Pettersen fra Norsk polarinstitutt, gjorde forskerne funn som fikk dem til å revurdere denne antakelsen.

Overraskelsen var stor da de små krepsdyrene dukket opp i samtlige nettprøver tatt på mellom 200 og 2000 meters dyp – men ikke i prøvene som ble tatt høyere oppe i vannsøylen, rett under sjøisen.

Basert på disse funnene har forskerne utviklet en ny modell hvor de små tangloppene lever en viktig del av livene sine i de frie vannmassene. I modellen bruker sjøisåta dype havstrømmer både som transportmiddel og for å overleve isfrie somre.

Modellen har fått navnet Nemo-hypotesen, etter Disney-filmen der klovnefisken Marlin haiker med en havstrøm i sin søken etter sønnen Nemo.

Tidligere har forskerne trodd at sjøisåte som mistet fotfestet i den smeltende havisen enten ble fraktet ut gjennom Framstredet eller forsvant i dypet. Begge deler ville være den visse død for en art man antok var fullstendig avhengig av sjøis og arktisk klima.

- Nemo-hypotesen derimot, tilsier at sjøisåta ikke passivt frigjøres til en fatal skjebne i vannmassene når isen smelter eller ved transport ut av polhavet, men at den aktivt bruker dype havstrømmer som flyter inn i polhavet som et middel for både overlevelse og transport.

- Ved å migrere ned i vannmassene til den dype Atlanterhavsstrømmen, blir de transportert motsatt vei av isdriften, og kan dermed kolonisere ny is inne i polhavet tidlig om vinteren, forklarer Berge.

Siden de dype havstrømmene beveger seg vesentlig fortere enn den transpolare isdriften, anslår Berge og kollegene at to-tre måneder på dypt vann vil være nok til å motvirke ni til ti måneder med isdrift. Dermed vil strømmen frakte dem tilbake nordover til polhavet, hvor de kan migrere opp igjen og feste seg til nydannet havis.

- Dersom de bruker havstrømmer for å transporteres inn i polhavet, må de nødvendigvis også migrere opp på et tidspunkt. Dette er en viktig antakelse, og et av de virkelig spennende mulig forskningsfeltene fremover er om vi kan klare å dokumentere denne migrasjonen oppover, sier Berge.

Overlevelsesstragegi

Forskerne fant sjøisåte på dypt vann i januar, altså midt i polarnatten. Dette er et tidspunkt da havisen ikke smelter, men tvert i mot legger på seg. Det er fortsatt uklart om de små krepsdyrene bare lar seg synke ned på dypet når isen smelter, eller om de også aktivt migrerer nedover midtvinters.

- Dette er selvsagt noe vi bare kan spekulere på, men vår tolkning er at sjøisåta meget mulig kan migrere aktivt ned midt i polarnatten da det ellers ikke er noen produksjon i tilknyttet isen. Faktisk kan det være mer mat i Atlanterhavsstrømmen i dypet enn i overflaten og isen.

- Ved å migrere ned om vinteren kan derfor sjøisåta dramatisk øke sin overlevelsesmulighet i polhavet uten at den mister mulige matkilder i isen. Om høsten derimot, når den frigjøres av smeltende is, er det mulig at en migrering ned i dypet også er en adaptiv egenskap som øker overlevelsen i isfrie perioder, sier Berge.

En slik migrering kan ifølge Berge forklare det som til nå har fremstått som et paradoks: Hvordan har sjøisåta kunnet opprettholde en stor og levedyktig bestand over tid når det antatte habitatet til arten reduseres med opp mot 80% hver eneste sommer gjennom smelting og isdrift?

Dersom Nemo-hypotesen stemmer, kan den også forklare hvordan sjøisåta tidligere har overlevd perioder med isfrie somre, noe som antakelig har inntruffet flere ganger de siste 12000 årene.

Godt nytt fra isfronten

Hvis sjøisåta har overlevd isfrie somre tidligere, kan den gjøre det igjen. Det vil i så fall være gode nyheter også for andre arktiske livsformer som polartorsk, fugl, sel og til og med isbjørn.

- Dersom teorien stemmer, betyr det at et viktig ledd i næringskjeden ikke dør ut. Sjøisåta kan muligens bli mindre vanlig, men det gir i alle fall håp om at den ikke forsvinner, noe som har åpenbare gode konsekvenser for resten av næringskjeden, sier Berge.

Selv om Nemo-hypotesen er basert på et svært begrenset datasett, er Berge overbevist om at den er både riktig og viktig. Likevel er det fortsatt mye forskerne ikke vet, både om sjøisåta, det arktiske marine økosystemet generelt og konsekvensene av at den arktiske sommerisen kan være i ferd med å forsvinne.

Det har vært få vitenskapelige ekspedisjoner i polhavet om vinteren, og den lange, mørke og kalde polarnatten skjuler fortsatt viktig kunnskap.

- Vi vil prøve å få organisert ekspedisjoner inn i polhavet i polarnatten. Blant annet jobber vi sammen med Norsk polarinstitutt med å få dette inn i planene for innfrysning av forskningsskipet Lance neste vinter, avslutter Berge.

Referanse:

Jørgen Berge et.al., Retention of ice-associated amphipods: possible consequences for an ice-free Arctic Ocean, Royal Society Biology Letters, september 2012