Spekket med informasjon

Det viktige spekklaget hos sjøpattedyr som hvalross, sel og hval røper mer enn hvor gode dager de har hatt. Spekket kan trolig også si noe om hvilke byttedyr de mesker seg med.

Publisert
Spekkprøvetaking fra vågehval. (Foto: Bjørn Tore Forberg)
Spekkprøvetaking fra vågehval. (Foto: Bjørn Tore Forberg)

Fettfakta

  • Fettvevet hos sjøpattedyrene trenger lite oksygen, og blodsirkulasjonen kan gå på sparebluss
     
  • Det ytre spekklaget har om lag samme temperatur som sjøvannet, mens de indre delene måler tett opp mot en normal kroppstemperatur på 37 grader
     
  • Umettede fettsyrer holder spekket smidig også når det er ekstra kaldt

Spekklaget er et av de sentrale kjennetegnene til sjøpattedyrene i våre farvann. Det fungerer som energireserve, vern mot kulden og er med på å gi sjøpattedyrene deres karakteristiske strømlinjeform.

Hos grønlandssel kan spekket variere fra 2 til 8–10 centimeter på en årssyklus. Spekklageret på ryggen til en vågehval øker gjerne halvannen centimeter i løpet av den intensive beitesesongen fra vår til høst.

– Det høres kanskje ikke mye ut, men omregnet til kilo spenner fettvekta hos en voksen vågehval mellom 400 og 700 kilo i året – og utgjør på det meste mer enn ti prosent av totalvekta, forteller forsker Tore Haug fra Havforskningsinstituttet.

Har effekt på økosystemet

Selv om Barentshavet er et grøderikt hav, er det mange om fiskebeinet også der. 60 000 vågehval beiter i Barentshavet om sommeren. De siste estimatene tilsier at det finnes mellom en og to millioner grønlandsseler i havområdet.

Vågehvalen spiser årlig 1,8 millioner tonn biomasse; en del små krepsdyr som krill og amfipoder, men mest fisk. Grønlandsselen forsyner seg med nesten det dobbelte.

– Det betyr noe for økosystemet og fiskeriene hvor mye de spiser og hva de spiser. I år med stor loddebestand utgjør lodda en fjerdedel av det samlede konsumet til grønlandsselen.

– Er det lite lodde, spiser grønlandsselen mer polartorsk, sild og torsk. Det medfører blant annet at man i loddeforvaltningen tar hensyn til beiting både fra grønlandssel og vågehval, sier Tore Haug.

Spise eller bli spist – ett fett

Tradisjonelt har det vært brukt analyser av mage- og tarminnhold for å finne ut hvilken mat sjøpattedyrene foretrekker. Denne metoden forteller mest om det siste måltidet dyret har hatt.

Undersøkelser av fettsyresammensetningene i spekklageret kan gi verdifull informasjon om menyen over en lengre tidsperiode. Metoden bygger på en antakelse om at fettsyresammensetningen i byttedyret går noenlunde uforandret gjennom systemet hos predatoren.

Dermed skal i teorien fettsyrene fra favorittkrepsdyrene finnes igjen i spekket hos de store sjøpattedyrene. Metoden er omdiskutert, men samtidig så interessant og lovende at det drives omfattende undersøkelser for å teste hvor anvendelig den er.

Mest felles innerst

Polarinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen og med Havforskningsinstituttet som deltaker, har nylig testet teorien på hvalross og sandskjell og kongesnegle, som er hvalrossens mest kjente byttedyr.

Studien er gjort i Svalbards kystområde. Undersøkelsen viser at fettsyresammensetningen i den innerste delen av hvalrosspekket har flest fellestrekk med fettsyrene i byttedyrene.

Det er stor forskjell på det innerste og det ytterste spekklaget.

– Trolig skyldes det at omsetning av næringsstoffer er større i det indre spekklaget, mens den ytre delen er mer sementert; designet som en uforanderlig isolasjonsvegg mot lave temperaturer, sier Haug.

Atlantiske og høyarktiske favoritter

Det er også samlet inn spekkprofiler fra grønlandssel og klappmyss i Vesterisen.

Sammenligninger av fettsyresammensetningen hos de to artene – som i deler av året oppholder seg i de samme isfylte områdene – viser at ulike planteplanktonorganismer danner utgangspunktet for menyen:

Mens klappmyss hovedsakelig får næring fra byttedyr i åpne, atlantiske økosystem, henter grønlandsselen i større grad sine byttedyr i høyarktiske, trolig delvis isdekkede økosystem.

En større undersøkelse av spekkprofilen til vågehval står for tur. Dersom det viser seg at fettsyresammensetningen i hvalspekket gir et tilfredsstillende bilde av hvilke dyr de spiser, vil det gjøre overvåkingen av dietten og konsumet til hvalene betydelig enklere.

Fanges levende

I tillegg til at både innsamlinger og analyser er mindre krevende enn ved mage-tarm analyser, er spekk-metoden fordelaktig fordi man ikke nødvendigvis behøver å avlive dyret. Det er nyttig når det gjelder fredete arter.

– Siden det innerste spekket er det mest interessante må profilen dekke hele spekklaget. En vellykket prøve er lettest å ta fra dyr som man kan fange levende, bedøve og siden slippe ut i havet igjen, forteller Haug.

Vågehvalen, som kan bli inntil ti meter lang og veie åtte tonn, er ikke like lett å håndtere. Her kan man skaffe prøver fra dyr som tas i kommersiell fangst.

Referanser:

Falk-Petersen, Haug, Hop, Nilssen & Wold: Transfer of lipids from plankton to blubber of harp and hooded seals off East Greenland, Deep Sea Research Part II: Topical Studies in Oceanography, Volume 56, Issues 21-22, October 2009, Pages 2080-2086, doi:10.1016/j.dsr2.2008.11.020.

Skoglund, Lydersen, Grahl-Nielsen, Haug & Kovacs: Fatty acid composition of the blubber and dermis of adult male Atlantic walruses (Odobaenus rosmarus rosmarus) in Svalbard, and their potential prey, Marine Biology Research, Volume 6, Issue 3 May 2010 , pages 239-250, doi: 10.1080/17451000903233755.