Fant kjempeklump av fossiler

Midt i den mørke skiferen lyste en kjempediger hvit klump av kalk, stappfull av fantastisk godt bevarte fossiler fra juratida. De kan fortelle både om fordums dyreliv og katastrofer.

Forsteinet musling fra metanoppkomme på Svalbard. (Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk Museum)
Forsteinet musling fra metanoppkomme på Svalbard. (Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk Museum)

Er det en flyttblokk? Et urgammelt korallrev?

Forskerne klødde seg nok litt i lua, da de først oppdaget den digre, lyse klumpen av kalk, støpt inn i 145 millioner år gammel svart skifer på Svalbard.

Så viste det seg at klumpen var tettpakket med fossiler av muslinger, rørmark og blekksprutaktige ammonitter.

- Da jeg og min kollega Hans Arne Nakrem fikk se prøver av den, var det klart at det dreide seg om et metanoppkomme, forteller Øyvind Hammer ved Naturhistorisk museum i Oslo.

- Det finnes slike metanoppkommer i dag også. De blir til ved at det bobler opp masse metangass et sted på havbunnen. Spesielle bakterier begynner å spise metanet, og de skiller ut en slags kalkstein.

Etter hvert lager bakteriene en hel klump av kalkstein som blir liggende oppå gjørmebunnen. Og slik fast grunn – såkalt hardgrunn – er et populært bosted for en hel masse andre skapninger.

Snart samler det seg horder av muslinger og andre organismer.

I tillegg drysser det ned plankton og en og annen død skapning fra vannmassen over. Og etter hvert som klumpen vokser, blir de ulike livsformene varsomt støpt inn i kalken til bakteriene.

[gallery:1]

Mangfold i 3D

Og forskerne på Svalbard hadde altså kommet over en slik gavepakke av forsteinede vesen fra juratida.

- Det er et utrolig vakkert funn, med veldig mange fantastisk godt bevarte fossiler. Det er bare funnet noen få lignende tilfeller tidligere, sier Hammer.

Hele kalkblokka er noen meter i diameter, men bare en bit som er stor nok til å holde i hånda inneholder massevis av fossiler, forteller forskeren.

- Skjellene sitter tett i tett, og innimellom dem ligger andre organismer. Artsrikdommen er mye større enn i skiferen rundt.

I tillegg er det hele fossilarkivet i 3D.

Skapninger som bevares i vanlig skifer, blir som oftest klemt helt flate av trykket fra sedimentene som med tida legger seg over dem. Men i kalkklumpene over metanoppkommer er det annerledes.

Kalken som bakteriene bygger rundt resten av vesenene er hard og blir ikke komprimert. Dermed holder fossilene formen i millioner av år.

Ukjente arter

- En del av dem er nok hittil ukjente arter, men dette vet vi ikke så mye om enda. Vi har fortsatt ikke begynt å bestemme organismene, sier Hammer.

Han mener likevel at det er en del kjenninger blant fossilene.

- Det er veldig mye muslinger, og noen av dem levde antageligvis i symbiose med bakteriene. Muslingene lar bakteriene leve inne i seg. Bløtdyra sørger for god gjennomstrømning av vann med mye metan, som bakteriene lever av, mens muslingene selv spiser bakteriene.

- Vi har også funnet rørmark som trolig levde på en lignende måte.

Etter hvert skal forskerne sammenligne funnene fra Svalbard med andre metanoppkommer fra ulike tider. Det kan gi mer kunnskap om slike spesielle økosystemer.

Viktige groper i havbunnen

- Det er interessant å prøve å forstå hvordan de har utviklet seg over tid, sier Hammer.

- Oppkommene vi har i dag er viktige i havet. Man har bare begynt å forstå betydning av dem i de siste åra. I mange områder er sjøbunnen ellers bare en ugjestmild mudderflate, mens livet samler seg på hardgrunnen over metanoppkommene.

Og i dag har disse stedene enda en fordel.

Gassen som bobler opp lager etter hvert et krater i havbunnen. Slike pockmarks – eller havbunnsgroper – kan bli opptil 10 meter dype, og kalksteinsblokka med alt livet blir liggende på bunnen.

- Det finnes titusener av slike krater i Nordsjøen. Der nede er organismene beskyttet fra trålene som skraper sjøbunnen med jevne mellomrom.

Det er imidlertid ikke bare livet på blokka som interesserer forskerne.

Noe skjedde

Metanutslipp fra havbunnen er en av de viktige klimapådriverne, forteller Hammer.

- Et varmere klima gjør at det bobler opp mer metan, som i seg selv er en kraftig drivhusgass. Dermed øker temperturen enda mer. Dette er en av de viktigste tilbakekoblingsmekanismene som finnes, og en av de store usikkerhetene nå.

Da kalkblokka på Svalbard ble dannet, var verden også inne i en periode med oppvarming. Det kan være viktig. Forskerne fant nemlig flere enn én klump. Langs linja de undersøkte i fjellet, dukket det opp hele 14 stykker fra nøyaktig samme tid.

- Det er en stor tetthet på et lite område. Dersom dette reflekterer resten av miljøet den gangen, kan det ikke ha vært mange hundre meter mellom hver gassoppkomme. Dette kan tyde på at noe spesielt hendte den gangen.

- Vi ønsker å se om vi kan finne en sammenheng mellom gassoppkommene fra juratida og den globale oppvarminga i samme periode, sier Hammer.

Dessuten spekulerer han og kollegaene på om kalkklumpene kan fortelle om enda en sammenheng.

Ekko etter Mjølnir?

- Vi lurer på om det kan være en korrelasjon med Mjølnir – et kolossalt meteorittnedslag som skjedde i nærheten, omtrent på dette tidspunktet.

- Vi vet at det kan skje en utgassing i forbindelse med store jordskjelv, og det voldsomme nedslaget gav antagelig et skjelv på rundt 8,3.

- Kanskje det kan ha en sammenheng? Spør Hammer, men legger til med et smil:

- Hvis man leter, finner man alltid noe som har skjedd i omtrent samtidig. Men det trenger ikke å bety at det er en sammenheng.

- Hver centimeter i fjellet vi utforsker tilsvarer omtrent tusen år, så det er lett å beregne feil med mange hundre tusen år. Og det skjer mye i løpet av denne tida.

Powered by Labrador CMS