Svalbard satellittstasjon - SvalSat - ligger på Platåberget like i nærheten av Longyearbyen, på 78 grader nordlig breddegrad.

Beliggenheten kombinert med en godt utbygd infrastruktur har gjort stasjonen meget attraktiv blant de store internasjonale satellitteierne, og sørget blant annet for at Svalbard fikk bredbåndsforbindelse i 2004.

Polare baner

De fleste satellitter som driver med jordobservasjon befinner seg i polare baner. Det vil si at de passerer begge polene på sin tur rundt jordkloden.

Siden kloden vår spinner, og én satellitt tar gjennomsnittlig 14 runder rundt Jorden i løpet av én dag, er nordlige og sørlige stasjoner best egnet til å snakke med disse satellittene.

Mer kontakt med satellittene betyr både ferskere data og mer tid til å laste dem ned, i tillegg til trygghet for satellitteierne fordi de kan justere og sjekke satellittene oftere. Satellittene vil med andre ord ikke bli overlatt til seg selv flere timer av gangen.

- SvalSat har så god kontakt med de polare satellittene, at for å oppnå den samme kontakten andre steder, er det nødvendig med et helt nettverk av stasjoner, sier Terje Wahl, forskningssjef for romforskning og jordobservasjon ved Norsk romsenter.

Jordobservasjonssatellitter kan brukes til alt fra værvarsel og klimastudier til overvåkning av is og snødekke, vegetasjon, oljesøl, alger, jordskjelv, vulkaner, ras, havstrømmer, bølger, skipstrafikk, magnetfelt, tyngdefelt, solaktivitet, ozon eller drivhusgasser.

Med den pågående satsningen på nordområdene, er det for eksempel meget aktuelt med miljøovervåkning av disse områdene, men forskningsmiljøet sliter foreløpig med manglende norsk finansiering til denne typen arbeid.

Bygger stasjon i Antarktis

SvalSat er den eneste stasjonen i verden som kan ha kontakt med de polare satellittene på hver eneste runde de tar, med unntak av den planlagte norske satellittstasjonen ved forskningsstasjonen Troll i Antarktis.

I dag er det selskapet Kongsberg satellite services (KSAT) som står bak begge prosjektene. Romsenteret eier 50 prosent av dette selskapet, mens Kongsberg Aerospace & Defence Systems AS eier den andre halvparten.

SvalSat ble i utgangspunktet utviklet i et samarbeid mellom NASA og Norsk romsenter. Romsenteret finansierte infrastrukturen, og NASA satte opp en antenne på 11 meter. Satellittstasjonen ble offisielt åpnet i 1999.

KSAT ble opprettet i 2001 og drifter i dag SvalSat, Tromsø satellittstasjon og en stasjon i Grimstad. I 2005 hadde KSAT et overskudd på 15 millioner kroner.

I tillegg er stasjonen i Antartkis, TrollSat ved 72 grader sørlig breddegrad, planlagt ferdigbygget våren 2007. Når denne stasjonen kommer i drift, kan KSAT tilby kontakt med satelliter i polare baner to ganger for hver runde de tar rundt Jorden.

- Kommer frivillig

Den første tiden var det knyttet en del skepsis til hvorvidt det var gunstig å etablere en satellittstasjon på kalde og øde Svalbard. Ettertiden har vist at det var det.

- Andre steder på samme breddegrad er komplett ubeboelige. Til Svalbard kommer folk frivillig for å jobbe, sier Wahl.

Longyearbyen har daglig flyforbindelse med resten av verden, fiberoptisk kabel til fastlandet, en høyt utdannet befolkning og så godt som ingen kriminalitet.

I dag er NASA, den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, og European Meteorological Satellite Organization (Eumetsat), organisasjoner som opererer egne bakkestasjoner for jordobservasjonssatellitter på Svalbard.

Kontrakten med Eumetsat, hvor SvalSat er ansvarlig for å hente ned dataene fra satellitten MetOp, som ble skutt opp i oktober, førte til at også amerikanske National Oceanic & Atmospheric Administration (NOAA) etablerte seg ved SvalSat.

Verdens største

KSAT forventer selv at Svalbard i 2008 vil være verdens største stasjon for mottak av data fra værvarslingssatellitter. All værmelding fra den nordlige halvkule vil da komme fra data som er lest ned på Svalbard.

I tillegg kommer andre typer jordobservasjon. SvalSat skal for eksempel hente data fra den nye japanske satellitten Hinode, som observerer Solen.

Satellittstasjonen har mange flere kunder blant verdens store satellitteiere, og tjener de fleste av verdens store romfartsorganisasjoner i USA, Europa, India og Japan.

Sendte data to ganger i året

Allerede på 1960-tallet var det en liten stasjon på Svalbard som lastet ned forskningsdata for forgjengeren til ESA. Dataene ble sendt til fastlandet to ganger i året på magnetbånd. Stasjonen ble stengt i 1972.

I 1996 ble det bestemt at SvalSat skulle bygges, og NASA var en viktig drivkraft i denne prosessen. På 1990-tallet ble data sendt fra stasjonen på Svalbard via kommunikasjonssatellitt.

- Det fungerte greit så lenge det ikke var snakk om så store datamengder, sier Wahl.

Etter hvert ble det imidlertid skutt opp stadig flere og mer avanserte satellitter som sendte stadig større mengder med data. Resultatet var at kostnadene ved å betale for satellittsamband - for å frakte dataene til satellitteierne - ville bli så store at Svalbard ikke lenger var økonomisk konkurransedyktig.

Fiberoptisk kabel

En fiberoptisk kabel ville løse problemet, men det ville kreve en stor engangsinvestering. Ved at både NASA, NOAA og Eumetsat valgte å inngå langsiktige avtaler med Svalbard, ble det mulig å betale for kabelen.

I dag eies den fiberoptiske kabelen av Norsk romsenter eiendom, som er et statlig aksjeselskap. Longyearbyen er dermed ikke bare den nordligste byen med internettforbindelse, men også den byen i verden med høyest båndbredde.

Det har vært noe diskusjon om hvorvidt SvalSat kan benyttes til å hente observasjonsdata til militære formål. Jordobservasjonssatellitter kan brukes både til sivile og militære formål, men ifølge Svalbardtraktaten skal Svalbard ikke benyttes i krigsøyemed.

Lenker:

Kongsberg satellite services: KSAT
Norsk romsenter: Nettside