Verdenshavene har svelget unna nesten halvparten av alt CO2 menneskene har sluppet ut. Ulempen er at stoffet forandrer vannet slik at skapningene som lever der kan få problemer.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I løpet av de siste 200 årene har vi mennesker svidd av en god del fossilt brensel og rørt sammen en anselig mengde sement. Dermed har vi også sluppet ut en temmelig mye karbondioksid. 244 milliarder tonn, for å være sånn noenlunde presis. Men CO2-innholdet i atmosfæren har ikke på langt nær økt så mye som man skulle tro, så hvor er det blitt av alt sammen?
Gulp!
Etter ti år med storstilte internasjonale undersøkelser av verdens hav, ser det ut som om mesteparten av det forsvunne karbonet er kommet til rette. I de øverste ti prosentene av vannmassene i havene dupper nemlig 118 milliarder tonn med CO2 fra menneskelig aktivitet.
- Havet har fjernet 48 prosent av karbondioksidet som vi har sluppet ut i atmosfæren gjennom produksjon av sement og bruk av fossilt brennstoff, sier Christopher Sabine fra NOAAs Pacific Marine Environmental Laboratory (PMEL) i Seattle. Det er omtrent en tredjedel av lagringskapasiteten i havene.
Hadde ikke vannmassene slurpet i seg sin del av karbonet, ville innholdet av drivhusgassen CO2 i atmosfæren vært mye høyere, mener forskerne. Fra begynnelsen av den industrielle revolusjon og fram til i dag har CO2-nivået i lufta økt fra rundt 280 ppm til 380 ppm. Uten havene ville verdiene vært oppe i 435 ppm.
Den dårlige nyheten er at alt karbondioksidet forandrer kjemien i vannet. Det kan få konsekvenser for skapningene som bor der.
Surere vann
- Fordi CO2 er en sur gass, synker pH-verdien i overflata på havene, sier marinkjemikeren Richard Feely fra PMEL. Hvis scenarioene vi opererer med i dag holder stikk, kan pH-verdien i de øvre vannmassene falle til sitt laveste nivå på over fem millioner år.
Da kan mange av skapningene i havet få problemer. Plankton, koraller og en god del andre sjødyr bygger beskyttende skjell av kalsiumkarbonat rundt kroppen. Men skallene er ikke særlig motstandsdyktige mot pH-forandringer.
Blir vannet surt nok, går hele beskyttelsen i oppløsning, og det blir umulig å bygge seg nye skall. Kommer CO2-nivåene i atmosfæren opp i 700 til 800 ppm, kan veksten til disse organismene gå ned med 25 til 45 prosent, mener forskerne Og når de minste skapningene i vannmassene får problemer, kan det fort gå ut over dyra lengre oppe i næringskjedene også.
Dessuten er det mulig at de skjellkledte krypene selv er med på å stue unna en del av karbonet. De bygger nemlig stoffet inn i skallene sine, og når de dør, regner noen av dem ned i de store havdypene der de blir liggende i lang, lang tid.
Referanse:
C. L. Sabine et all, The Oceanic Sink for Anthropogenic CO2, Science, Vol 305, Issue 5682, 367-371, 16. juli 2004
