Strandkrabben troner som en av verdens mest vellykkede invasjonsarter. Som larve i ballastvannet eller gjemt på begrodde skrog har den fulgt med skip til nesten alle verdenshjørner.

Enorme pengesummer er brukt til å bekjempe den i Nord-Amerika og i Australia, men uten hell. Den vesle parasitten Sacculina carcini – også kalt alien- eller monsterparasitt – gir imidlertid strandkrabben igjen med samme mynt.

Ironisk nok blir strandkrabben selv invadert – bokstavelig talt. Men mer om det senere.    

Kontrollert selvamputasjon

Strandkrabben er tallrik, har høy toleranse for temperatursvingninger og overlever også i brakkvann.

– I tillegg klarer den seg lenge på land; gjellehulene er nemlig utstyrt med små åpninger som kan stenges igjen, forteller Gro I. van der Meeren, som er forsker på Havforskningsinstituttet.

Den tøffe strandkrabben har også en effektiv strategi dersom den havner i trøbbel med rovdyr.  

– Strandkrabbene rømmer ved å slippe klør eller bein som den selv sliter av ved et svakt punkt nær kroppen. Senere dannes en ny kroppsdel sammen med det nye skallet som utvikler seg under det gamle. Når det er gått to–tre skallskifter, er foten eller kloa som før, forklarer van der Meeren.

Små miniatyrkrabber

Hunnkrabbene produserer minst 150 000 egg i hvert kull. Jo større skall, jo flere egg. Eggene dannes inne i kroppen om høsten etter paringen og gytes om vinteren.

– Da ligger hunnkrabben nedgravd i en sandgrop. Her flyter ikke eggene bort, og de rekker å lime seg fast til halen.

– Der blir de hengende i tre til fire måneder, før bitte små krabbelarver – utstyrt med to lange pigger på ryggskallet som forsvar mot rovdyr – spreller seg ut av eggene og flyter bort, sier van der Meeren.

Én naturlig fiende

Strandkrabben er altså både robust og tilpasningsdyktig, og vi mennesker kommer til kort når vi prøver å bekjempe den. Krepsdyret Sacculina carcini, en parasitt beslektet med rur, er omtrent den eneste naturlige fienden strandkrabben har.

Det lille krepsdyret rur kan feste seg på skallet til krabbene, og reise som gratispassasjer. Den svømmende Sacculina-larven lukter seg også fram til en vert, men derfra skiller livshistorien seg fullstendig fra annen rur.

Tentakkelnettverk fyller krabben

– Sacculina-hunnlarvene åpner et mykt punkt, ofte i antennene på vertskrabben, kaster av eget skall og sprøyter sine kroppsceller inn i verten, forteller Heidi Knutsen.

Hun er student ved Universitetet i Bergen og skriver masteroppgave ved NIFES om parasitterte krabber i Norge.

– Hunnparasitten utvikler seg fra en liten celleklump til et nettverk av tentakler som til slutt fyller hele krabben, inkludert bein og klør. Dette nettverket fungerer som parasittens organer som suger opp næring fra krabben, og parasittens eget sanseapparat er nå borte, forklarer Knutsen.

Mens dette skjer, blir krabben ekstra sulten, steril og skallskiftesyklusen stopper opp. Infiserte hannkrabber blir tilnærmet lik hunner i atferd og funksjon slik at parasittens eggsamling skal få så gode vilkår som mulig.

Steller parasittens egg som sine

Parasittens eggsamling vokser fram som en grå, sekkeliknende klump under halsskjoldet, der den nå sterile krabben skulle ha hatt sin egen klump med egg. To hannparasitter henger på eggklumpen. De lever av næring gjennom hunnen og gjør ikke annet enn å befrukte eggene.

– Hvor lenge parasitten lever, er litt avhengig av krabben, men den kan leve i ett til to år. Uansett kjønn vil den infiserte krabben ikke gjør annet enn å spise og stelle parasittens eggklump, som om den skulle ha vært krabbens egne egg, sier Knutsen.

Etter klekkingen dør parasitten. Det er ikke kjent om også krabben dør eller om den lever videre. Heller ikke om hvis den overlever, forblir steril for livet eller om den blir frisk igjen.