Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

Nå vet vi mer om hvordan snøkrabben parer seg

For første gang har forskerne undersøkt hvor fruktbar snøkrabben i Barentshavet er. Det viste seg at hunnkrabben kan ha over hundre tusen egg.

Publisert

– Vi ser at dette er ganske likt for snøkrabbehunner man finner i andre områder av verden, sier Hanna Danielsen, forskningstekniker ved Havforskningsinstituttet.

Som en del av masteroppgaven sin har hun undersøkt til sammen 188 hunnkrabber i Barentshavet. Hun fant ut at krabbene hadde mellom 15 000 og 184 000 egg, og at mengden egg økte med størrelsen på krabbene.

Oppgaven til Danielsen ble en forskningsartikkel skrevet i samarbeid med forskere i snøkrabbe-prosjektet Snowman.

Siden snøkrabben dukket opp for første gang i 1996, har den spredd seg over store deler av Barentshavet. Det å finne ut hvor mange egg snøkrabben produserer og hvor store krabbene er når de blir kjønnsmodne, er viktig for å kunne si noe om utviklingen til bestanden fremover.

Parer seg på våren

Fra forskning på de andre bestande er det kjent at snøkrabbene parer seg sent på vinteren eller tidlig på våren. Hunnkrabbene bærer på eggene frem til klekking like før neste paring. Etter at larvene er klekt, flyter de med strømmen i to til tre måneder før de fester seg til bunnen og vokser opp. Slik sprer bestanden seg.

– Vi har ikke helt visst når paringen skjer i Barentshavet, men nå har vi i hvert fall for første gang funnet snøkrabbelarver i planktonprøver, sier Danielsen.

Larvene ble tatt ved hjelp av hov beregnet på plankton. Det skjedde på et snøkrabbetokt i månedsskiftet juni-juli. Dette kan tyde på at snøkrabbene parer seg i mai eller juni i Barentshavet.

– Det kan være at det er mer gunstig for snøkrabbene i Barentshavet at larvene klekker på denne tiden av året. Det kan ha sammenheng med tilgang på plankton som føde og temperaturforhold, forklarer Danielsen.

Snøkrabbelarver funnet i vannprøver fra månedsskiftet juni-juli.
Snøkrabbelarver funnet i vannprøver fra månedsskiftet juni-juli.

Ingen større enn minstemålet

Snøkrabben vokser ved at den skifter skall. Hos både hann- og hunnkrabbene stopper veksten etter det siste skallskiftet. Det er da de blir kjønnsmodne og er klar for paring og egglegging.

Den minste hunnkrabben med egg som var med i studien, hadde en skallbredde på 48 millimeter. Det største skallet var på 100 millimeter. Ingen var over 100 millimeter, som er minstemålet for fiske etter hannsnøkrabbe.

– Men vi fant en del store hunnkrabber med egg, som vi fikk fra fiskeriene. Det betyr at disse krabbene også går i teinene, sier Danielsen.

Vet ikke hvor lang tid det tar før larvene klekker

Studien har gitt forskerne mye viktig informasjon om snøkrabben, som hvor mange egg den har og når den parer seg. Men fortsatt mangler de den siste brikken i puslespillet, nemlig hvor lang tid det tar før larvene klekker.

Er forholdene ugunstige, kan det ta to år fra paring til snøkrabbe-eggene klekker, i stedet for ett år. Det betyr at den årlige produksjonen av larver i Barentshavet potensielt blir halvert under slike forhold.

– Dette er viktig grunnkunnskap som inngår i Havforskningsinstituttets oppdrag å øke kunnskapen om hvordan bestanden vil utvikle seg fremover i Barentshavet. Det er noe vi jobber med nå, sier Danielsen.

Fakta om snøkrabbe-forskningen

Studien er en del av et større prosjekt som heter SnowMan. Forskningstekniker Hanna Danielsen ved Havforskningsinstituttet har samarbeidet med flere forskere fra Havforskningsinstituttet og UiT Norges arktiske universitet.

Målet til forskerne er å øke kunnskapen om biologien og populasjonsdynamikken til snøkrabben i Barentshavet. Denne kunnskapen skal øke det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig forvaltning av økosystemet og sikre best mulig råd for forvaltning av snøkrabbebestanden spesielt.

Referanse:

Hanna E. H. Danielsen mfl: A first fecundity study of the female snow crab Chionoecetes opilio Fabricius, 1788 (Decapoda: Brachyura: Oregoniidae) of the newly established population in the Barents Sea. Journal of Crustacean Biology, 2019. Doi.org/10.1093/jcbiol/ruz039