Forskere har i årevis spekulert i om det fantes såkalte polynjas under forrige istid. Dette er isfrie åpninger der hvor landisen møter sjøis. Nå har forskere fra Norges geologiske undersøkelse i samarbeid med Storbritannia funnet bevis for at slike oaser fantes for 20.000 år siden.

For 20.000 år siden var polisen på sitt mest utstrakte. Et ugjestmildt og øde islandskap strakte seg fra Nordpolen, dekket hele Barentshavet og store deler av Norskehavet. Norge var på det meste gjemt under tre kilometer is. Det var ikke et spesielt innbydende landskap å finne seg til rette i hverken for mennesker eller dyr.

Men lange, smale og isfrie områder der sjøis møtte landis kan ha skapt grobunn for mangfoldig liv.

Flere hundre kilometer langt

Forskerne fikk tilgang på såkalte sedimentkjerne-prøver fra det sørvestlige Barentshavet, hele veien opp til nord for Svalbard og videre Østover. Først brukte forskerne dateringsmetoder for å bestemme alderen på sedimentene. Deretter undersøkte de innholdet i prøvene. De lette etter tegn til liv, som små sjødyr og alger.

Prøvene viste at det måtte ha eksistert isfrie åpninger eller polynyas der havis møtte land. Her fantes det nemlig mye mer rester etter biologisk liv. Forskerne fant ut at korridoren måtte ha strakt seg hundrevis av kilometer av sted og eksistert i over 5000 år.

– Ved å finne kjemiske fossiler av alger som lever i åpent hav og i sjøis, har vi vist at polynjas må ha eksistert under den siste istiden, sier Simon Belt, professor i kjemi ved Plymouth University i en pressemelding fra Norges geologiske undersøkelse.

De nye funnene er nå publisert i Nature Communications, og besvarer spørsmål som forskere har fundert på i årevis.

Solstråler kilde til liv

Jochen Knies som jobber ved Norges geologiske undersøkelse og Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima ved UiT, ledet den norske siden av studien. Han tror at slike passasjer med åpent hav hadde stor betydning for at livet i Arktis kunne opprettholdes under istiden.

– Når havet er dekket av is så gir dette veldig vanskelige betingelser for liv fordi solstrålene ikke kommer igjennom. På landjorda var det også bare kilometer med is til alle kanter, det var som en ørken, sier Knies til forskning.no.

– I de isfrie områdene kunne liv skapes på mikroskopisk skala, og dette danner grunnlaget for et økosystem og flere typer liv.

Trolig jaktet seler, hvalrosser og bjørner i disse isfrie passasjene. Slik kunne de overleve den harde istiden.

– Var det en slik polynjas langs kysten av Norge også?

– Det kan man spekulere i, vi har ikke undersøkt det i denne studien, men det er mulig.

Vind og varmere vann

Les også:

Slik var havet før den forrige istiden

Polynjas dannes ved hjelp av kraftig vind blåser ut mot havet og ved at varmt vann kommer opp mot overflaten.

– Det er kjent at vind fra den store innlandsisen kan blåse vekk sjøisen. Samtidig eksisterte det en varmtvannstrøm som gikk nordover i istiden også, sier Knies.

I dag er polynyas vanlige rundt Nordpolen og Grønland.

– Vi ser at det regelmessig dannes slike oaser. Her finner vi også en oppblomstring av liv.

Men problemet i dag er jo ikke mangel på åpent hav i nord. Vi beveger oss mot den motsatte enden av skalaen.

– Kanskje kommer vi til å få en ny ekstremsituasjon hvor isen forsvinner fra polhavet.

Referanse: Jochen Knies m.fl: Nordic Seas polynyas and their role in preconditioning marine productivity during the Last Glacial Maximum. Nature Communications, 27. september 2018. doi: 10.1038/s41467-018-06252-8.