En stor stim med norsk vårgytende sild kan veie like mye som Norges befolkning, og denne sildestammen er blant verdens største fiskebestander. Silda har vært viktig for landets økonomi i flere hundre år – og er det fortsatt.

I 2009 leverte norske fartøy vel én million tonn norsk vårgytende sild til en verdi av 2,5 milliarder norske kroner. I 2016 hadde dette falt til omtrent 200.000 tonn og 1,5 milliarder kroner.

Ny brikke i puslespillet på plass

Den store variasjonen i kvoter og inntekter viser et problem som både fiskere og havforskere har stått overfor i årevis: størrelsen på sildebestanden varierer sterkt fra en periode til en annen. Derfor er det viktig å skaffe kunnskap om sildas biologi, hvordan nye generasjoner rekrutteres, hva den spiser og hvem som beiter på silda. Vi må også vite hvordan temperatur, strøm og andre fysiske miljøbetingelser påvirker bestanden. 

Nå har vi fått en ny brikke på plass i puslespillet, som må settes sammen for at havforskerne skal kunne gi best mulig råd om forvaltninga av den norske vårgytende silda.

Det viser seg nemlig at sildas eggproduksjon er avhengig av mattilgangen tre–fire år før selve gytinga. Denne nye kunnskapen bryter med det som tidligere har vært «god skole». Fram til nå har gytesuksessen vært knytta til sildas (spesielt hunnsildas) kondisjon på gytetidspunktet. Og kondisjonen har vært forholdet mellom lengde og vekt i gyteperioden. Kort sagt: ei god gytesild er ei sild som er stor og feit når rogna slippes.

Tre–fire år før gyting

Nå viser det seg at mattilgangen til silda tre–fire år før selve gytinga er vel så viktig som gytefiskens kondisjon når rogna slippes. Det kan høres merkelig ut, men det kan også forklares.

Dersom man studerer ei silderogn nøye, vil man sjølsagt finne egg. Mellom dem vil det også ligge «noe» som er mye vanskeligere å få øye på – egganlegg. På fagspråket kalles de oocytter. De er langt fra ferdig utvikla, og de blir liggende igjen i rognsekkken når de modne eggene slippes. Egganleggene er for seinere bruk.

Grunnlaget for både eggene og egganleggene legges tre–fire år før gytinga skal skje. Da dannes det små partikler som legger grunnlaget for eggproduksjonen til ei hunnsild. De er ikke større enn 0,004 millimeter og kalles i biologien for oogonier, men i dagligtale er kvarker like treffende. Det dreier seg altså om en slags elementærpartikler som seinere skal bli til egg.

Vi har kjent til de bittesmå partiklene lenge, også hos fisk, men nå har vi fått ny kunnskap som viser at god tilgang på mat er svært viktig når de dannes. Forskninga vår viser også at rogndanninga skjer over flere år. Silda gyter hvert år, men grunnlaget for rogna som slippes ligger altså flere år tilbake i tid. Vi kan si at de ulike egganleggene legger seg i «modningskø» og utvikles til rogn. Dette er også kjent hos blant andre mennesket, men den store forskjellen er at hos kvinner bestemmes antall oogonier tidlig i livet, mens hos fisk som sild skjer det en nydannelse hvert eneste år etter at fisken har blitt kjønnsmoden.

Mye som må passe sammen

Fører denne nye kunnskapen til at havforskerne kan forutse selve gytesuksessen flere år før gytinga faktisk skjer? Teoretisk sett kan det kanskje se slik ut, men det er viktig å huske at funnene våre baserer seg på innsamlet data. Det er alltid mye vanskeligere å se fram i tid. Det er også svært mange andre faktorer, samlet eller hver for seg, som også avgjør hvor mange avkom som faktisk overlever. 

Fiskebestandene deles som regel inn i «gode», «middels» og «dårlige» årsklasser. For sildas del var 2004-årgangen den siste gode årsklassen, det vil si at den ble tallrik som voksen fisk. Det er flere forhold som bestemmer hvor en årsklasse havner på skalaen mellom «god» og «dårlig». Gytesuksess er én av dem, mattilgang en annen. Det må rett og slett være mat tilgjengelig når larvene har brukt opp næringa som er lagra i plommesekken.

Dessuten er beitepress fra annen fisk også avgjørende for hvor god eller dårlig en sildeårsklasse kan bli. De siste årene har det vært mye makrell i de samme områdene som silda gyter, og den kan gjøre store innhogg blant sildelarver som driver i sjøen.

Lang tradisjon med sildeforsking

Forskning på sild har lang tradisjon i Norge. Landets første havforskningsstipend ble gitt til Axel Boeck i 1862 for at han skulle forske på sildas lunefulle vegvalg i havet. Stortinget bevilga pengene på grunn av «den stor indflydelse, Fiskeriene udøve på Landets og Befolkningens materielle og økonomiske velvære.»

Det store spranget i sildeforskninga kom da havforskerpioneren Johan Hjort i 1914 publiserte den banebrytende boka «Vekslingerne i de store fiskerier». Der dokumenterte han at endringene i bestandsstørrelsen til sild, torsk og andre fiskeslag kommer som følge av styrken på årsklassene. Dermed kan én eller to årsklasser dominere en hel bestand

Rundt 1970 var bestanden med norsk vårgytende -sild så lav at det i praksis ble innført fiskeforbud. Kollapsen skyldtes en kombinasjon av overfiske og naturlige svingninger. Dermed måtte havforskerne skaffe seg mer kunnskap om sildas biologi. Ny kunnskap og strenge reguleringer gjorde det mulig å bygge opp sildebestanden til gamle høyder, og i 2009 var den norske kvoten på vel én million tonn norsk vårgytende sild, mens den var på omtrent 200.000 tonn i 2015. I år kan norske fiskere ta vel 430.000 tonn vårgytende sild.

Dette viser at det er store svingninger i bestanden, og at det er nødvendig med mye og solid havforskning for å få enda mer kunnskap om sildas biologi, økosystemet den lever i og drivkreftene i det fysiske miljøet. Den nye kunnskapen om kvarker og mattilgang har gitt oss en ny brikke i puslespillet om sildas biologi. Vi vet fremdeles ikke hvor mange brikker vi har igjen å legge.