Arbeiderpartiet har dominert klimapolitikken i 2005-2009, og har ikke blitt tvunget til å avvike betydelig fra sitt program for perioden.

De andre regjeringspartiene, Senterpartiet og SV, har måttet gi seg på mange av sine løfter, selv om de oppnådde en viss heving av ambisjonsnivået i Soria Moria-erklæringen.

Opposisjonen på Stortinget har hatt vansker med å få vedtatt sine forslag i Stortinget selv om det tilsynelatende har vært flertall for forslagene. Dette fordi regjeringspartiene har ønsket å ha æren selv.

Fremskrittspartiet har opprettholdt tvilen om hvorvidt klimaendringene primært er menneskeskapte, men har likevel støttet enkelte klimatiltak.

Dette er noen av konklusjonene i en fersk rapport fra Senter for klimastrategi ved Handelshøyskolen BI.

Professor Jørgen Randers har sammen med Marit Sjøvaag Marino gjennomført en studie av de politiske partienes klimaløfter for fire-årsperioden 2005-2009, og sett på i hvilken grad de har holdt løftene sine. Forskerne har også finlest partiprogrammene for den neste stortingsperioden.

Konfilkter og rørende enighet

Randers og Sjøvaag Marino har identifisert fem temaer hvor klimadebatten har vært spesielt intens og konfliktfylt gjennom de fire siste årene:

• CO2-rensing
• Ny fornybar energi
• Grønne sertifikater
• Biodrivstoff
• Kvoter og kvotehandel

I tillegg kommer noen viktige tema hvor man nådde rask enighet uten mye debatt: Klimamål-settinger for Norge, mer energiøkonomisering, tilstramming av byggeforskriftene, forbud mot deponering av organisk avfall, støtte til produksjon av solpaneler, og bidrag til bevaring av tropisk regnskog.

- Her er det oppnådd større praktiske resultater enn på de fem konfliktfylte områdene, konkluderer BI-professor Randers.

Listen over aktuelle temaer i klimapolitikken fra den siste fireårsperioden kan også utvides med: samferdselspolitikken (kollektivtransporten), kraftnettpolitikken (kabling til EU og nett for vindkraft), fjernvarmepolitikken (hva brennes hvor), og energimeldingen (som aldri kom).

Ved slutten av Stortingsperioden 2005-2009 var partiene ifølge forskerne overraskende enige om en rekke klimaspørsmål, f eks CO2-rensing på Mongstad, energiøkonomisering og vindkraft via Enova, vern av tropisk regnskog, ønsket om grønne sertifikat eller lignende, og annengenerasjons biodrivstoff.

Derfor går det for sakte

Selv om de politiske partiene har vært rørende enige på en rekke områder, har de samlet fått til for lite i praksis, mener Randers og Sjøvaag Marino.

Ifølge forskerne er dette noen av årsakene til at politikerne vegrer seg for å gjennomføre nødvendige tiltak for å bidra til å løse verdenssamfunnets klimautfordringer:

• Store deler av befolkningen tviler fortsatt på om klimaproblemet er reelt.
• Mange oppfatter klimaendringene i Norge som attraktive (mer varme, mindre snø)
• Politikerne tør ikke uroe velgerne med klimatiltak som vil forstyrre deres hverdag (dessverre med rette, for hvis de hadde gjort det, ville de trolig mistet stemmer)
• Samfunnsøkonomene foretrekker bruk av kvoter fremfor dyrere innenlandske tiltak
• Oljeinteressen ønsker fortsatt høy oljeutvinning
• Norge har allerede overskudd på strøm (slik at vi ikke trenger mer vindkraft) og ingen gassverk i stabil drift (slik at vi ikke trenger CO2-rensing selv)
• Alle venter på avklaring i København-møtet om FNs klimakonvensjon i desember 2009

- I sum er står vi overfor et dilemma: Politikerne tør ikke lede fordi de da vil tape velgere, mens velgerne ikke tror på alvoret i situasjonen fordi politikerne ikke viser konsekvent lederskap, hevder Jørgen Randers.

Departementene i førersetet

Mye av klima- og energi-politikken – både utforming og implementering - har vært dominert av departementene, blant annet fordi den er teknisk komplisert, skriver Randers og Sjøvaag Marino.

Finansdepartementet har tatt seg av kvotehandelen, med støtte i det samfunnsøkonomiske miljø. Olje og energidepartmentet har ikke lyktes i å forene petroleums- og vannkraft-interessene i en samlende energimelding.

Det offentlige innsyn i disse prosessene har vært begrenset.

Partienes karakterbok

I hvilken grad har så partiene fått gjennomført sine klimaløfter fra partiprogrammene for perioden 2005-09? Her er dommen fra Jørgen Randers og Marit Sjøvaag Marino.

Arbeiderpartiet har i Regjering kjempet frem CO2-rensingsprosjektet på Mongstad, bidratt vesentlig til utviklingen av internasjonal kvotehandel, og etablert et regnskogsfond. Partiet har ikke levert i forhold til rensing av gasskraftverket på Kårstø, og de har ikke klart å få på plass et støttesystem for produksjon av ny fornybar elektrisitet.

Fremskrittspartiet har, til tross for at partiet er skeptiske til hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, vært sterke tilhengere av grønne sertifikater og andre markedsløsninger, og har således gjort hva de lovet.

Høyre har vært en tro støttespiller for Regjeringen i forhold til internasjonale avtaler og støtte til regnskogsfondet. I forhold til sitt lave ambisjonsnivå for perioden 2005-2009 må Høyre sies å ha levert.

Kristelig Folkeparti har hele perioden vært opptatt av det verdimessige grunnlag for klimatiltak, og hva enkeltindividet kan gjøre for å redusere klimagassutslippene, og bør ha ros for standhaftighet.

Senterpartiet har i Regjering fremmet prinsippet om bærekraftig utvikling, lagt stor vekt på bioenergi som energikilde, strammet opp byggeforskriftene, og innført et deponiforbud. De har ikke klart å sette “ressurssparing framfor finanssparing”.

SV har i Regjering fremmet prinsippene om bærekraftig utvikling og at miljøpolitikken må gjenspeile at jordas ressurser er begrenset. De har bidratt til å etablere et regnskogfond, og fått gjennom at utslippsreduksjoner også må tas nasjonalt, ikke bare gjennom kvotekjøp. De har ikke klart å trekke tilbake konsesjonene for gasskraftverk uten rensing, ei heller særlig langt mot målet om å produsere ytterligere 40 TWh/år ny fornybar energi.

Venstre har bidratt med høye ambisjoner for biodrivstoff, og har generelt vært positiv til tiltak for å fremme utbygging av fornybar energi. Partiet bidro også til å heve ambisjonene i Klimaforliket. Flere av Venstres programfestede punkter for 2005-2009 (oppvarming, bioenergi, utnytting av energi fra avfall) er reflektert i Regjeringens politikk.

Neste store satsing

Basert på en gjennomgang av partienes løfter for den neste fireårsperioden, peker forskerne på neste store felles klimaløft.

Offshore vindkraft (flytende havvindmøller) synes å bli Norges neste satsning basert på tverrpolitiske enighet. Her er store vindressurser og stort industripolitisk potensial i synsranden.

Men det er for dyrt for eksisterende kraftkunder i dag, og ligger trolig flere år fram i tid.

Referanse:

Randers, Jørgen og Sjøvaag Mariono, Marit (2009): Partienes klimapolitikk 2005-2009 – løfter og leveranser. Rapport fra Senter for klimastrategi ved Handelshøyskolen BI.