En ny studie finner «nye, sterke bevis for at Maniitsoq-strukturen på Vest-Grønland er det største og eldste meteorittkrateret som hittil er funnet på jorden». Det står det i en pressemelding fra GEUS – De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland.

Men flere forskere er kritiske.

Tidligere forskning avviser teorien om at Maniitsoq ble truffet av et meteorittnedslag fra verdensrommet for rundt tre milliarder år siden.

– Våre studier kan avvise ideen om et meteorkrater, sier Kristoffer Szilas, førsteamanuensis i geologi ved Institut for Geovidenskab og Naturforvaltning ved Københavns Universitet.

I likhet med en av de ledende kraterforskerne internasjonalt, australieren Aaron J. Cavosie, mener han at de aller fleste eksperter på området avviser teorien om at Maniitsoq inneholder restene av et gammelt nedslagskrater.

Geolog: Jeg er ikke i tvil

Mangelen på anerkjennelse får ikke Adam Garde til å tvile på sin egen teori.

– Jeg er ikke i tvil om at Maniitsoq er restene av et enormt meteorkrater, sier Garde, forsker emeritus ved GEUS.

John Spray, som står bak den anerkjente Earth Impact Database, mener forskersamfunnet kanskje burde være litt mer åpent for nye ideer:

– Det er ennå ikke lagt frem noe definitivt bevis for at Maniitsoq er et nedslagskrater. Men teorien er styrket med den nye studien, sier Spray.

Maniitsoq står ikke på Sprays liste, men han sier han vil vurdere det.

Begynte med undring

Den opphetede debatten begynte med at geologen Adam Garde undret seg over strukturer i bergartene på Grønland. Han syntes de var vanskelige å forklare. Han hadde i flere år gjort feltarbeid der.

Under et besøk i 2009 slo det ham at det kunne være restene av et gigantisk meteorittkrater.

– Jeg var ikke på jakt etter et krater og visste ingenting om meteorittkrater på det tidspunktet, men jeg gjorde mange observasjoner i området som ikke var normale. Jeg har erfaring på området, og jeg hadde ikke sett noe lignende noe annet sted, sier Garde.

I 2012 publiserte han sin første studie der han la frem kraterteorien om Maniitsoq. Studien fikk stor oppmerksomhet i både danske og utenlandske medier. Maniitsoq kom til og med i Guinness rekordbok som verdens eldste kjente nedslagskrater.

I nyere utgaver av rekordboken er Maniitsoq imidlertid fjernet.

– Da jeg først hørte om Maniitsoq, ble jeg begeistret. En tre milliarder år gammel nedslagsstruktur ville være en stor oppdagelse, sier Aaron J. Cavosie, seniorforsker ved Curtin University i Australia.

Senere studier av Maniitsoq har lagt en demper på entusiasmen, for ifølge den australske forskeren er det ikke funnet bevis for at det er et gammelt nedslagskrater.

Forskere: Ingen bevis denne gangen heller

Derfor rister Cavosie på hodet av den nye studien fra Adam Garde og hans internasjonale forskerkolleger. Den presenterer ingen funn av vanlige, vitenskapelig anerkjente spor etter et meteorittnedslag, påpeker han.

– Gardes grunnleggende premiss er at «bevisene for et nedslag ved Maniitsoq er annerledes enn ved noe annet bekreftet nedslagssted på jorden», sier Cavosie, som også leder en internasjonal vitenskapelig komité for nedslagskratere, Impact Cratering Committee.

– Selv om bergartene og mineralene ved Maniitsoq er de samme som ved andre bekreftede nedslagssteder, hevder Garde at de etablerte reglene ikke gjelder for Maniitsoq, legger Cavosie til.

Sammen med danske Kristoffer Szilas var han i 2021 medforfatter av en studie som avviste teorien om at Maniitsoq opprinnelig var et meteorittkrater.

– Vi har gjort tusenvis av analyser i området, og vi har ikke funnet noen spor etter et krater. Alt vi finner, kan forklares med vanlige geologiske prosesser, sier Szilas.

Garde: Krateret er rekordgammelt og dypt

Adam Garde mener hele kontroversen skyldes at Maniitsoq er mye eldre enn andre kjente nedslagskratere.

– Vi kjenner ingen andre kratere som er like gamle eller like dype. Vi vet ikke hvordan det burde se ut i dag. Man kan ikke bruke de vanlige kriteriene for å avvise at det er et meteorkrater, for vi kan ikke forvente å finne de samme geokjemiske sporene som i nyere kratere lenger oppe i jordskorpen, forklarer Garde.

Forsker John Spray er enig:

– Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal gjenkjenne svært gamle nedslagskratere. Nyere kratere har visse kjennetegn, men med tiden blir de erodert bort, begravd eller deformert av geologiske prosesser. Maniitsoq er så gammel at mesteparten er borte, sier Spray, som er direktør for Planetary and Space Science Centre ved University of New Brunswick i Canada.

– Mye av kritikken Garde har blitt møtt med, er at vi har vanskelig for å gjenkjenne svært gamle kratere. Det er ikke like lett som med nyere og bedre bevarte kratere.

Mange meteorittnedslag i jordens historie

John Spray påpeker at det ikke er kontroversielt å hevde at jorden ble truffet av et stort meteorittnedslag for tre milliarder år siden.

De fleste forskere er enige om at jorden i sin ungdom med jevne mellomrom ble bombardert av nedslag fra verdensrommet, akkurat som andre planeter i solsystemet vårt.

På Mars, Merkur og månen, for eksempel, kan man tydelig se kratere fra de gamle nedslagene, men på jorden – som er en geologisk aktiv planet – er de fleste sporene slettet, påpeker Spray.

– På Jorden har vi bare rundt 200 bekreftede nedslagskratere igjen. Enten fordi de gamle kratrene har erodert bort eller fordi de har blitt begravd, knust, fjernet eller gjort helt ugjenkjennelige på grunn av platetektoniske bevegelser, sier han.

Han mener derfor at det er positivt at Garde forsøker å finne nye metoder for å gjenkjenne gamle meteorkraterrester.

Forsker: Han klarer ikke å gi slipp

Kristoffer Szilas og Aaron J. Cavosie mener Garde burde droppe teorien.

– Etter å ha engasjert seg og forpliktet seg til impact-historien, har Garde ikke klart å gi slipp på den, til tross for mangelen på bevis, sier Cavosie.

Szilas påpeker at han er enig med Spray i at det finnes mange gamle kratere på jorden som vi bare ikke har oppdaget eller ikke kjenner igjen lenger.

– Men Maniitsoq er ikke et av dem, sier han. 

– Det er et av de mest velstuderte områdene på Grønland. Men vi finner bare ingen av de sporene man ville forvente hvis det hadde vært et enormt meteornedslag på stedet.

Adam Garde mener at den nye studien representerer «viktig ny dokumentasjon».

I studien har han, sammen med tyske og svenske forskere, samlet inn og analysert en rekke prøver fra utvalgte steder i Maniitsoq og fra fire anerkjente nedslagskratere: Vredefort i Sør-Afrika, Rochechouart i Frankrike og Manicouagan og Sudbury i Canada.

Nye spor i zirkonmineraler?

Forskerne har sett på såkalte zirkonmineraler, som er kjent for å kunne overleve i milliarder av år.

Ved et meteornedslag kan imidlertid sjokkbølgen komprimere zirkoner og andre mineraler og bergarter fullstendig. Sjokkbølgen etterlater seg altså unike spor i zirkon, kvarts og andre mineraler.

Dette har ikke blitt påvist i zirkonene fra Maniitsoq.

I stedet har forskerne fokusert på platelignende mikrostrukturer i zirkonmineralene, som de mener bør gjenkjennes som bevis på en tidligere sjokkbølge.

– Man har lenge trodd at disse strukturene bare kunne dannes ved meteorittnedslag, sier Adam Garde.

Norsk forskning indikerte imidlertid i 2009 at de også kan dannes i områder preget av jordskjelv.

Garde og forskergruppen mener derimot at de faktisk består av to ulike typer strukturer: Den ene er såkalte sjokklameller – som bare kan oppstå ved meteorittnedslag – mens den andre typen er vanlige sprekker, som også kan oppstå ved jordskjelv.

Forskere: Tolkningen holder ikke vann

Disse to typene strukturer har blitt forvekslet i tidligere forskning, ifølge Garde og hans kolleger.

– Etter 2009-studien kunne de samme strukturene i zirkonene tilsynelatende ikke lenger brukes som et entydig bevis på nedslag, fordi de også kunne være skapt av jordskjelv. Men vi fikk låne de opprinnelige prøvene fra 2009, og vi kan se at det bare er sprekker som dannes av jordskjelv, ikke sjokklameller, sier Garde.

Han påpeker at den nye studien også analyserte zirkoner fra «en annen gammel og svært intens jordskjelvsone» langs grensen mellom to store tektoniske plater – Afrika og Europa – uten å finne tegn til sjokklamellene.

Garde og kollegene hans mener med andre ord at sjokklamellene tyder på et nedslag fra verdensrommet.

Aaron J. Cavosie og Kristoffer Szilas tror imidlertid ikke på denne tolkningen.

– Resultatene er greie, men tolkningen holder ikke, sier Szilas.

Forskere: Det er ikke noe bevis

Szilas og Cavosie mener strukturene i zirkonkrystallene kan ha blitt skapt av bevegelser i jordens tektoniske plater.

– Bergartene i Maniitsoq inneholder nettopp de mineraltypene, som kvarts og zirkon, som bevarer skader fra sjokkbølger. Likevel er det ikke funnet bevis på sjokkbølger her, sier Cavosie.

– Til sammenligning har man funnet mange mineraler med spor etter sjokkbølger i de samme bergartene i kraterstrukturene Vredefort, Sudbury og Yarrabubba, noe som beviser at de stammer fra nedslagskratere.

John Spray er derimot mer positiv.

– For meg ser det ut til at Garde har funnet spor etter sjokkbølger, og det støtter teorien om at Maniitsoq kan være et nedslagskrater, sier han.

En dyktig geolog i felten

John Spray påpeker at det også er viktig å anerkjenne at Adam Garde er en «dyktig og erfaren feltgeolog».

– Som feltgeolog har han sett på mange bergarter. Så når han sier at det er noe her som ikke er normalt, bør vi lytte, sier Spray.

Kristoffer Szilas påpeker derimot at han og andre forskere har analysert zirkonkrystaller som er samlet inn fra hele Maniitsoq-området, uten å finne tegn på sjokknedslag.

Han påpeker at forskerne i Maniitsoq-studien fra 2021 analyserte zirkoner fra både det foreslåtte kraterområdet og området utenfor uten å finne noen forskjell i zirkoner fra området.

– Vi har analysert tusenvis av zirkoner fra hele området. Hvis det hadde vært et nedslag, ville vi ha funnet spor etter sjokk, men det gjør vi ikke. Garde har bare analysert zirkoner fra svært spesifikke og nøye utvalgte steder med uvanlige bergarter, sier Szilas. 

Han legger til at disse kan være dannet av vanlige tektoniske prosesser.

– Hvis det virkelig hadde vært et gigantisk meteornedslag, måtte han ha vist at zirkonene i krateret var forskjellige fra det omkringliggende materialet. Men det kunne vi vise at de ikke var i vår studie.

Garde: Det blir nok akseptert etter min død

Adam Garde mener at hans erfaring fra felten gjør ham i stand til å velge ut de spesifikke områdene der det fortsatt er mulig å finne spor etter nedslaget.

– Du kan ikke forvente å finne tegn på sjokk over hele kraterstrukturen. Da nedslaget fant sted, lå den nåværende overflaten 25 kilometer under bakkenivå, så man vil ikke kunne finne spor etter sjokkbølgen overalt. Sjokkbølger tynnes gradvis ut i dybden, og det er kjent at effekten er svært uregelmessig fordelt langt fra kildeområdet. Man må vite hva man leter etter, sier han.

– Noen vil kanskje mene at du bare har vanskelig for å gi slipp på din egen teori og akseptere at du tok feil?

– I så fall har jeg nok erfaring til å ha gitt opp for lenge siden. Jeg har 30 års erfaring med å jobbe med denne typen berggrunn, sier Garde.

– Jeg tok doktorgraden min på området, og noe av det jeg trodde den gangen, viste seg å ikke være hele sannheten. Så vi har ikke vært redde for å si det når vi har tatt feil og skrive det i artiklene våre. Det er en viktig del av forskningen å kunne gjøre det.

– Men noen ganger finner dere akkurat det dere leter etter?

– Da er det fordi man vet hvor man skal lete, sier han. – Teorien vil nok først bli akseptert av kritikerne når jeg er død.

Referanse:

A A Garde mfl.:  Zircon Microstructures in Large, Deeply Eroded Impact Structures and Terrestrial Seismites. Journal of Petrology, 2023. Doi.org/10.1093/petrology/egad079

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

LES OGSÅ

Vulkanutbrudd etter jordskjelv på Island

Det kan være mange skjulte meteoritt­kratre i Norge