Hva skjer når vi fyller strandsonen med infrastruktur? Hvordan påvirker det livet i havet når biologisk og geologisk mangfold erstattes av menneskeskapte strukturer?
Det foregår lite forskning for å finne svar på disse spørsmålene. Samtidig opplever vi invasjoner av nye arter som stillehavsøsters, trådalger – og nå sist japansk sjøpung, bedre kjent som havnespy.
Det forteller geologiprofessor Johan Petter Nystuen og landskapsarkitekt Elin Tanding Sørensen.
De to etterlyser mer forskning, helhetlig forvaltning og arealplanlegging som tar hensyn til livet under vann.
Johan Petter Nystuen, professor emeritus i sedimentær geologi.(Foto: Dag Inge Danielsen)
Byplanlegging stopper på kaia
– I studiene lærte vi ingen ting om livet under vann. Når vi planlegger parker, torg og byrom, stopper alt ved kaikanten, sier Sørensen.
Våren 2021 tok hun en doktorgrad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) med avhandlingen «Multiartslige nabolag i urbane sjøområder». Nystuen var en av hennes mentorer i arbeidet.
Da hun begynte på doktorgradsarbeidet i 2016, hadde hun nylig hatt en oppvåkning. Det begynte med kunstutstillingen Gjennom naturen, som så på relasjoner mellom mennesker og natur.
Sørensen og hennes team valgte havet som tema i kunstverket «Kaurene». Det tok utgangspunkt i hvordan havstrømvirvler danner enorme kunstige øyer av plast på ulike steder i verdenshavene.
– Jeg begynte å reflektere over hvordan jeg som landskapsarkitekt slett ikke forholdt meg til den marine verden. I studiet lærte vi om planter og jord og biologiske forhold på land, men ingen ting om marine organismer. Er ikke livet under vann like viktig som livet over, undrer Sørensen.
Hun kom i kontakt med internasjonale forskere som er opptatt av å tilrettelegge strandsonen for biomangfold og som arbeidet innen feltet Coastal Ecological Engineering. Og forsøkte å ta i bruk den nye innsikten da hun fikk i oppdrag å bidra til å omskape et tidligere industriområde ved sjøen.
Hun fikk liten respons fra utbygger. Det styrket bare hennes engasjement. Gjennom kunstprosjekter, samarbeid med forskere i inn- og utland og arbeid med skoleelever formidler hun glødende interesse for landskapene under vanns betydning.
– Skal vi bevare livet i sjøen i urbane områder, er det helt nødvendig at flere våkner opp. Der ligger motivasjonen min, sier hun.
Karl I. Uglands hypotese
I sitt doktorgradsprosjekt kom Sørensen i kontakt med to samfunnsengasjerte forskere og naturvitere ved Universitet i Oslo. Den ene var den nevnte geologen Johan Petter Nystuen, professor emeritus i sedimentær geologi. Den andre var professor i biologi Karl Inne Ugland – en uortodoks, prisbelønnet foreleser med sjøpattedyr som spesialområde og en lang rekke interessefelt.
– Ugland var opptatt av det såkalte koralltriangelet, som er et havområde mellom Australia og Sørøstasia. Det kjennetegnes av mange øyer og høy biodiversitet, forteller Nystuen, som i dag er 81 år gammel.
Det var de geologiske prosessene i dette området som i sin tid skapte Himalaya. Prosessene fortsetter i dag. Jordskorpens struktur, havbunnsstrømmene og selve havbunnen er i stadig endring.
Annonse
– Karl Ugland mente at dynamikken i jordskorpen fungerer som en motor for evolusjonen. Han hadde en hypotese om at den uvanlig høye biodiversiteten i koralltriangelet henger sammen med de geologiske endringene i havbunnen, sier Nystuen.
De to møttes ofte etter arbeidstid for tverrfaglige diskusjoner. De var kommet et stykke på vei med et felles bokprosjekt da Ugland ble alvorlig syk. Han døde i 2020.
Havnespy er en av de nye fremmmede artene som sprer seg raskt i Norge.(Foto: NBIC - Husa Vivian / CC BY 4.0 / Wikimedia Commons)
Egne artssamfunn på betong
Sørensen hadde kontaktet Ugland og Nystuen for å få mer kunnskap om hvordan strandsonen i Oslo kan utformes for å gi grunnlag for økt biomangfold. De tre skrev den vitenskapelige artikkelen «Utbygging i det blå» i tidsskriftet Biolog.
Her beskriver de egne artssamfunn som vokser på kunstige underlag som for eksempel betong. Disse skiller seg tydelig fra arter som vokser i naturlige, steinete kystlandskap.
«Flere undersøkelser konkluderer med at samfunnene som utvikler seg på betongbaserte marine byggverk, karakteriseres ved lav biodiversitet og stort innslag av fremmede arter,» skriver de i artikkelen.
Forfatterne hevder videre at marin infrastruktur fungerer som springbrett for fremmede arter, og at dette kan få uventede økologiske konsekvenser.
– Vi mangler kunnskap. Utbyggerne må være villige til å prøve ut andre måter å bygge i sjøen enn det som gjøres i dag. Vi må teste andre former, materialer og teksturer, sier Sørensen.
– Det trengs forskningsprosjekt som varer i minst fem år. Utbygging og byutvikling må brukes som forskningsarena. Hvis vi ikke tillater oss å prøve ut og observere hva som skjer over tid, vil vi aldri få den nødvendige kunnskapen.
Nødvendig å jobbe sammen
Det har skjedd mye siden Sørensen startet sitt doktorgradsarbeid. Hun er med i et av forskningsprosjektene tilknyttet «Oslofjordens blå skoger» i regi av Sabima. Og hun har vært med på å starte Oslo Fjordskole som stimulerer barn og unge til å utforske den marine naturen.
Det startet som en grasrotbevegelse og har utviklet seg til en uformell, tverrfaglig gruppe som drar nytte av hverandres kompetanse.
Annonse
Marinbiolog Eli Rinde ved Norsk institutt for vannforskning jobber sammen med Sørensen i HAV Eiendoms prosjekt «Utvikling og testing av ny metode for planlegging av sosial og økologisk bærekraft, lokalt og globalt». Det støttes av Enova, Grønn byggallianse og Future Built.
Vi kan utgjøre en forskjell
– Hvis vi legger den samlede kunnskapen inn i strandsoneplanleggingen, kan vi utgjøre en forskjell for livet i sjøen og stanse tap av arealer og artsmangfold, sier Sørensen.
Nedbygging av arealer er den største trusselen mot biologisk mangfold i sjøen.
På verdensbasis er 70 prosent av kystsonen omformet av menneskelig aktivitet.
Menneskene har alltid vært dratt til kysten. Havet er vårt matfat. Nå er det også brede motorveier for transport av forbruksvarer. Fra og med den industrielle revolusjon har vi utviklet stadig bedre teknologier for å sprenge ut, bygge med stål, støpe betong og omskape kystsonen. Dermed forsvinner de naturlige habitatene og oppvekstområdene som mange marine arter er avhengige av.
Inkludering og likestilling for marint liv
– Det er et paradoks at vi gjør dette i stor stil uten å ane konsekvensene. Enda merkeligere er det at det til nå har vært så liten interesse for å forske og lære mer, sier Sørensen.
– På land er det nå en selvfølge at utbyggere må ta hensyn til biologisk mangfold, men det virker som man glemmer at naturmangfoldloven også gjelder i sjøen. De fleste i Norge har et nært forhold til kysten. Olje og fiske har lenge vært bærebjelker i den norske økonomien. Likevel er livet under overflaten en blindsone for byplanleggere og myndigheter. Og vi bygger ut i sjøen som om det aldri vil få følger for det marine livet.
Målet til Sørensen er å vekke oppmerksomhet om strandsamfunnet vi deler med alle de lokale vannlevende artene og sjøfuglene. Landskapet under vann og det geobiologiske mangfoldet må trekkes inn så tidlig som mulig i byplanlegging og utviklingsprosjekter.
– Norge trenger en inkluderings- og likestillingsminister for livet under vann. Også den marine naturen trenger gode levesteder, skjøtsel og omsorg. Den må likestilles med naturen på land.
Geolog etterlyser forskning
Annonse
Som geolog har Johan Petter Nystuen interessert seg spesielt for hvordan småbåthavner, hytte- og boligutbygging og annen infrastruktur påvirker sjøbunnen. Han ser hvordan naturlig bløt bunn med ålegress må vike for marinaer med kunstig, hard bunn.
Han mener hovedproblemet er den voldsomme utbyggingen. Samtidig er det problematisk at vi mangler kunnskap om hvordan ulike former, materialer og overflatestrukturer påvirker livet i sjøen.
– Hvis vi bruker betong, skal den være glatt, ha relieff, huller eller slisser? Hvis vi velger stein, hva slags stein? Den lokale bunnfaunaen rundt Hovedøya er tilpasset et liv på kalkstein. Da er det trolig ikke en god idé å legge ut blokker av larvikitt, slik vi har sett eksempler på andre steder. Her er det mye vi ikke vet, påpeker Nystuen, som etterlyser forskning i Oslofjorden.
Hva slags underlag og vekstmedium foretrekker organismene i fjorden? Hva skiller ulike arter? Er det forskjell fra Indre til Ytre Oslofjord, eller fra øst- til vestsiden?
– Det er velkjent fra historien at flora og fauna endrer seg naturlig. Men i dag går endringene mye raskere som følge av menneskelige aktiviteter. Og det tar tid før disse mekanismene blir allment forstått. Riktignok er det marinbiologiske forskningsstasjoner som har vært opptatt av konsekvensene av offshore olje- og gassinstallasjoner. Men det er lite som kommer ut i det offentlige rom, og dermed blir det ikke søkelys på problemstillingene, fremholder Nystuen.
Hvordan unngå ubotelig skade? Andre sjøfartsnasjoner, som Storbritannia og Italia, har bygd opp forskningsmiljøer som ser på nettopp samspillet mellom menneskelig aktivitet og marint liv.
Nystuen tror den lave interessen hos oss har sammenheng med at Norge er en liten nasjon med enorme havområder og med stor satsing på olje- og gassvirksomhet de siste tiårene. Dermed har mye av fagressurser og forskningsinnsats gått med til å kartlegge hva som finnes av utnyttbare ressurser.
Utbygging i hav uten å ane følgene
Legging av sjøkabler er et eksempel på inngripende aktiviteter som vi ikke vet følgene av.
– Svære spesialfartøy legger elektriske kabler over tusenvis av kilometer på havbunnen. Dette medfører mye støy i havet. Vi vet for eksempel ikke hvordan det påvirker hvalartene som kommuniserer med lyd. Og vi vet ikke hvordan kabel-leggingen forstyrrer havbunnen og livet der.
Nystuen advarer sterkt mot fortsatt utbygging uten omfattende forskning på økologiske konsekvenser.
– Det er kjempeviktig at vi nå besinner oss. Vi står oppe i det grønne skiftet med stadig større behov for metaller og mineraler. Det er etablert selskaper som vil utvinne verdifulle mineraler på store havdyp. Her må vi si stopp. Vi må ikke engang tenke på å starte gruvedrift på havdypene før vi har kunnskapen på plass, sier Nystuen – og legger til:
– Vi er nødt til å forske for å unngå at vi i fremtiden gjør store feil som kan gi ubotelig skade på de marine økosystemene.
