Både Store norske leksikon og Encyclopædia Britannica omtaler thulitt som Norges nasjonalstein. Noen offisiell kåring har aldri funnet sted.

Ifølge nettsiden Geo.365 var det steinhandler Torgeir T. Garmo fra Lom som lanserte tittelen i NRKs Nitimen for snart 30 år siden. For ordens skyld må det ikke forveksles med nasjonalbergarten larvikitt. Thulitt er en variant av mineralet zoisitt, ikke en bergart.

Det er mange som er glade i thulitten fordi den er så vakker. Men under mikroskopet blir den rosa overflaten straks mer sammensatt.

– Når vi zoomer inn, ser vi at steinen består av flere mineraler, sier førsteamanuensis Henrik Friis ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Og vi ser at de forskjellige mineralene har forskjellige farger. Alt er ikke rosenrødt.

Mangan gir farge

Thulitt tilhører en mineralgruppe som heter zoisitt. Fargen på zoisittene varierer etter hvilke grunnstoffer de inneholder.

– Thulitt inneholder grunnstoffet mangan. Det er det som gir rosafargen, sier Friis til forskning.no.

– De røde prikkene er nok et eget mineral, sier mineralogen når han studerer mikroskopbildet vårt.

Han synes det er vanskelig å si hvor mange mineraler det er på akkurat dette bildet.

– Men det er nok i hvert fall tre–fire stykker. Både farge og form viser at de er forskjellige, sier Friis.

Fra Sauland i Telemark

Da thulitt ble registrert som mineral i 1823, var det etter et funn i Sauland i Telemark. Nærmere bestemt ligger typelokaliteten – stedet mineralet ble beskrevet fra – mellom gårdene Kleppen og Øvstebø.

Ifølge Wikipedia var det svensken A.G. Ekeberg som ga det navnet thulitt etter Ultima Thule, den ytterste del av den bebodde verden.

De største forekomstene i Norge i dag finnes i Lom i Oppland og i Leksvik og i Lierne i Nord-Trøndelag.