Hvordan kan en liten knaus i havgapet mellom Langesund og Helgeroa inneholde flere ulike mineraler enn hele Danmark til sammen? Låven, en holme på 300 kvadratmeter, har en helt spesiell plass i vitenskapshistorien.

– Jeg tar ofte med meg folk ut til Låven, sier Alf Olav Larsen.

Denne gangen er det forskning.no som får være med den pensjonerte kjemiingeniøren på guidet tur til en av Norges største mineralskatter.

Vi setter oss på huk for å få et nærbilde av berget på Låven. Den ser ut som et sammensurium av farger og strukturer. Larsen peker ut det ene mineralet etter det andre.

For nesten hver centimeter kommer nye navn på mineraler. Noen er hvite, noen er svarte, noen er brune eller gulaktige, noen er nesten rosa.

Larsens favoritt er leukofan, eller leukofanitt som den også kalles.

– Jeg har en forkjærlighet for berylliummineraler. Derfor er leukofan en av mine favoritter fra Låven, sier Larsen til forskning.no.

Det blekgule mineralet inneholder blant annet beryllium. Det gjør også alflarsenitt, som er oppkalt etter Alf Olav Larsen. Mineralet ble funnet i et larvikittbrudd på fastlandet i 2009, og er foreløpig ikke oppdaget andre steder.

Alf Olav Larsen kan mer enn de fleste om hva som skjuler seg på øyer, holmer og skjær i skjærgården mellom Telemark og Vestfold. Både forskere og mineralinteresserte – fra inn- og utland – henvender seg til Larsen når de vil se nærmere på den mineralrike Låven.

Den er ikke bare rik på mineraler. Den har også vært en skattkiste for forskere på jakt etter ukjente mineraler ingen forskere har observert før.

– Det er dette som har gjort Låven berømt, sier Larsen.

Larsen har redigert og skrevet det meste av selve biblene for alle som samler mineraler i området: «The Langesundsfjord. History, Geology, Pegmatites, Minerals».

For noen år tilbake var han med på å oppdage et nytt mineral som ifølge forskere snur opp-ned på etablerte geologiske sannheter. Det kan du lese mer om i denne artikkelen fra Universitetet i Oslo: Dette ionet er aldri funne i naturen før

Låven måler bare 40 ganger 80 meter og strekker seg ikke mer enn drøyt åtte meter over havflaten. Navnet har den fått fordi den har fasong som taket på en låve.

Når vi går i land på den lille holmen, vet Larsen akkurat hvor vi skal gå for å finne de mest spennende mineralene.

Mineraler, bergarter og grunnstoffer

I hele verden er det registrert rundt 5400 mineraler, ifølge nettstedet Mindat.org. I Norge skal det være litt over 850.

For lekfolk er det fristende å kalle alt sammen for stein. For å se at Låven er mer enn en liten knaus i sjøen, må vi skille mellom bergarter, mineraler og grunnstoffene de er bygget opp av.

Jordskorpa består av ulike bergarter. Det er dette som er stein. Bergarter er igjen satt sammen av forskjellige mineraler, og mineralene kjennetegnes av hvilke grunnstoffer de er bygget opp av og hvordan disse er koblet sammen.

Granitt er en bergart vi kjenner godt her i Norge. Den består i hovedsak av kvarts og diverse mineraler i gruppa som kalles feltspat. Mineralet kvarts, for å ta et enkelt eksempel, inneholder silisium- og oksygenatomer.

Mineraler kan bestå av bare ett grunnstoff. Diamant er for eksempel et mineral, selv om det er satt sammen av bare karbonatomer. Men nesten alle mineraler er satt sammen av flere forskjellige grunnstoffer.

Det som skiller mineralene fra hverandre, er hvilke grunnstoffer de består av og hvordan atomene er bundet sammen.

Måten atomene er satt sammen på må dessuten gjenta seg i tre dimensjoner. Dermed får de en form for symmetri som gjentar seg igjen og igjen.

Låven har flere mineraler enn hele Danmark

Den lavere delen av Låven utgjøres av bergarten basalt. Den tilhører ikke de mest spennende.

På den sydlige halvdelen av holmen er basalten dekket av et lag av bergarten pegmatitt. Det er en bergart av et annet kaliber. I hvert fall når vi teller mineraler og studerer hva de er bygget opp av.

Larsen tar oss med over på pegmatitten.

– Innenfor et felt på størrelse med en håndflate kan vi se fem mineraler som ble funnet for første gang i verden på Låven, sier Larsen.

Totalt inneholder pegmatitten på Låven minst 35 forskjellige mineraler, ifølge Miljødirektoratet.

Det er flere enn hele Danmark til sammen. Det sier selvfølgelig også mye om det steinfattige Danmark.

Hvor kommer alle de sjeldne mineralene fra?

En gang har alt dette vært glødende og flytende i Jordas indre. I dagligtale er det vanlig å kalle dette «magma», men mineraloger og geologer kaller det «smelte».

Magma er en smeltet bergart, og den består av det samme enten den er glødende og flytende eller hard som stein. Smelte, derimot, har ikke en sammensetning som tilsvarer en bestemt bergart. Magma er en type smelte, men ikke all smelte er magma.

Vi kjenner det uansett som lava når det kommer til overflaten.

Pegmatitten – enten det er på Låven eller andre steder – er dannet lenge før denne smelten kom så høyt opp.

– Pegmatitten er dannet på rundt to kilometers dybde, sier førsteamanuensis Henrik Friis ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Før den størknet helt trengte pegmatitten inn i sprekker som oppsto i jordskorpa for cirka 290 millioner år siden. Størrelsen på pegmatittene er avhengig av hvor store disse sprekkene var.

– I dette området kan de være opptil 50 og 100 meter lange og flere meter tykke. Men det kan også være tynne sprekker på bare et par centimeter, forteller Friis.

Inneholder sjeldne grunnstoffer

Det er lett å se forskjell på de to halvdelene av Låven når du først blir gjort oppmerksom på det. Basalten mot nord er mørk grå og ganske glatt. Pegmatitten er mye lysere og ved nærmere ettersyn både spraglet og spettet.

Pegmatitt skiller seg fra de fleste andre bergarter ved at den består av veldig mange forskjellige mineraler. Og at disse mineralene har i seg grunnstoffer som det er lite av i andre bergarter.

– De fleste bergarter består bare av tre–fem forskjellige mineraler, men pegmatitten kan ha 10, 20, 30 eller 100 forskjellige mineraler, sier Friis til forskning.no.

• Les også: Japan har funnet enorme mengder sjeldne metaller

Den er også veldig rik på en gruppe grunnstoffer som ikke finnes i så mange andre bergarter. Ulike grunnstoffer er nemlig ikke like ivrige på å danne krystaller som igjen kan bli til mineraler og bergarter. Grunnstoffene som er kjent som sjeldne jordarter, vil heller være flytende smelte lengst mulig.

Men til slutt må disse også til pers.

– Det ble en oppkonsentrasjon av alle grunnstoffene som helst ville være i smelten. Når det ikke var mye av smelten igjen, ble de nødt til å krystallisere seg, og vi fikk alle disse rare mineralene, sier Friis.

Hvilke mineraler som oppstår, er avhengig av trykk og temperatur og hvilke grunnstoffer som er til rådighet. Grunnen til at dette området er spesielt, er at denne smelten hadde en spesiell sammensetning.

– Den smelten som dannet pegmatittbergarter var beriket på grunnstoffer man ikke ser så ofte. For eksempel titan, zirkonium, beryllium og thorium, sier Friis.

Fredet

Det er ikke lov å hakke løs eller ta med seg mineralprøver fra Låven.

Holmen er fredet for «å bevare en klassisk mineralforekomst av internasjonal verdi». som Miljødirektoratet skriver.

Likevel er det nok av spor etter tidligere tiders mineralsamlere. Den nesten bølgende fjellformasjonen som strekker seg sørover, er hele veien oppstykket av hakkende sår.

Forskningseldorado

På 1800-tallet var nemlig Låven et eldorado for geologer og andre mineralforskere. Her fant de sjeldne mineraler og også mineraler ingen hadde sett før.

Det kunne de takke istidene for. Uten dem ville pegmatitten fortsatt befunnet seg langt under overflaten.

• Les også: Møt Ellen Sigmond – nestoren innen kartleggende geologi

Isbreene skrapet bort lag på lag med jordskorpe som dekket pegmatitten i området rundt Larvik. Dermed lå den åpen for nysgjerrige forskere og hobbygeologer.

– Det var ikke så mye gruveaktivitet på land, så det eneste stedet man kunne komme til pegmatittene, var ute på disse øyene i Langesundsfjorden, sier Henrik Friis.

Det viste seg fort at Låven er en av de største, hvis ikke den aller største, pegmatitten som er synlig på øyene i dette området.

– Derfor er den lett å få øye på. Når du kom seilende, kunne du se den store hvite pegmatitten, sier Friis til forskning.no.

• Henrik Friis’ favoritt: Denne steinen kan skifte farge på et blunk

Inn i vitenskapshistorien

– Låven var en lokalitet som var lett å komme til og hadde stort utvalg av mineraler. Derfor ble den også studert mer, og jo mer man studerer, jo mere finner man, sier Friis.

Det var slik Låven sikret seg opptil flere plasser i vitenskapshistorie og mineralleksikon.

Når forskere oppdager et nytt mineral, må de alltid oppgi hvor de har funnet det. Dette stedet kalles typelokaliteten.

Det er det samme som når biologer oppdager en ny sommerfugl, en ny fisk eller en ukjent art av lav. De må ta vare på et eksemplar av arten som andre forskere kan se på og sammenligne med. Dette individet av arten kalles typeeksemplaret.

• Les også: Da forskning.no fikk se typeeksemplaret til Platismatia norvegica

Forskjellen er at mineralogenes typelokaliteter er et sted istedenfor et eksemplar de kan lagre i magasinene sine. Over 80 mineraler er oppdaget først i Norge og har derfor en norsk typelokalitet.

Låven står for sju av dem. Både astrofyllitt, ægirin, mosandritt, tritomitt, katapleiitt, leukofan og selvfølgelig låvenitt er beskrevet for første gang av forskere etter funn på den lille holmen.

Mange av de samme mineralene finnes også andre steder i området. Låven var spesiell fordi pegmatittlaget er veldig bredt og fordi det var lett tilgjengelig.

Ægirin ble også oppdaget ved Rundemyr i Øvre Eiker, men der ble den gitt et annet navn – akmitt. Da det ble klart at de to var samme mineral, fikk Låvens ægirin forrang.

Inn i mineralhvelvet

Låvenitten ble oppdaget og beskrevet av den norske geologen Waldemar Christofer Brøgger i 1885. Slik beskrev han det i journalen Geologiska Föreningen i Stockholm Förhandlingar:

«Et kastaniebrunt til gulaktigt, mörkere eller lysere farvet mineral, i prismatiske krystaller, i regelen med stærkt glinsende flader, lidet gjennemskinnende.»

Henrik Friis leter blant 43 000 mineralprøver som ligger mer eller mindre sirlig sortert i mineralhvelvet på Økern der Geologisk museum nå oppbevarer samlingene sine. Her har de skuff på skuff, hylle etter hylle med mineraler.

Friis trekker ut skuff etter skuff. Hver av dem inneholder flere titalls små esker med mineralbiter i alle fasonger og størrelser.

Alle prøvene er merket med navn, funnsted, hvem som har samlet dem og på hvilken dato.

Det indre det kommer an på

Til slutt finner Friis det han leter etter. En bit med låvenitt samlet inn av Brøgger selv.

– De er ikke like vakre å se på som mineraler med store, vakre krystaller, sier han.

Men Friis ser på mineralene som han ser på mennesker.

– Det er det indre det kommer an på, sier han.

Da er det ikke så mange som slår den kompliserte kjemiske formelen til låvenitt. Den inneholder grunnstoffene kalsium, fluor, jern, hydrogen, mangan, natrium, niob, oksygen, silisium, titan og zirkonium.

Mineraler med Låven som typelokalitet

Astrofyllitt ble beskrevet av tyskeren Karl Johan August Theodor Scheerer i 1854. Inneholder fluor, jern, hydrogen, kalium, natrium, oksygen, silisium og titan, ifølge mineraldatabasen Mindat.

Katapleiitt ble beskrevet av Paul Christian Weibye 1849. Inneholder hydrogen, natrium, oksygen, silisium og zirkonium, ifølge Mindat.

Leukofan (leukofanitt) ble funnet av Hans Morten Thrane Esmark i 1829 og beskrevet av Axel Joakim Erdmann i 1840. Inneholder beryllium, kalsium, fluor, natrium, oksygen og silisium, ifølge Mindat.

Låvenitt ble beskrevet av Waldemar Christofer Brøgger i 1885. Oppkalt etter Låven. Inneholder kalsium, fluor, jern, mangan, natrium, niob, oksygen, silisium, titan og zirkonium, ifølge Mindat.

Mosandritt ble beskrevet av svenske Axel Joakim Erdmann 1841. Oppkalt etter den svenske kjemikeren Carl Gustav Mosander. Inneholder kalsium, cerium, hydrogen, oksygen, silisium og titan, ifølge Mindat.

Tritomitt ble beskrevet av Paul Christian Weibye i 1850. Inneholder bor, cerium, hydrogen, oksygen og silisium, ifølge Mindat.

Ægirin ble beskrevet av Hans Morten Thrane Esmark i 1834. Oppkalt etter havguden Ægir. Viste seg å være samme mineral som P. Ström i 1821 beskrev som akmitt fra Rundemyr i Øvre Eiker. Inneholder jern, natrium, oksygen og silisium, ifølge Mindat.