Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges geologiske undersøkelse - les mer.
Bildet til venstre fra Stuoragurra-forkastningen, her like nordøst for Masi i Kautokeino. viser såkalt forkastningsbreksje, som her består av knust kvartsitt i et sammenpresset lag over eksisterende morenemateriale. Bildet til høyre viser steinblokker i et belte foran skrenten som er skapt av skjelv.(Foto: Lars Olsen og Odleiv Olesen)
– Svært kraftige jordskjelv kan opptre i Norge også i moderne tid
Forskerne får stadig ny kunnskap om kjempeskjelvet på Finnmarksvidda, som egentlig er flere jordskjelv. Forskere antar at det siste kan ha skjedd på 1400-tallet eller senere.
I flere runder de siste årene har forskerne Odleiv Olesen og Lars Olsen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) bokstavelig talt gravd seg ned i den ni mil lange Stuoragurra-forkastningen i Finnmark.
En forkastning er bruddflaten i fjellet, sprekken fra bevegelsen under jordskjelvet.
Her på vidda ligger store steinblokker spredt ut i et belte foran skrenten i forkastningen, som noen steder er nærmere sju meter høy. Steinblokkene ble skutt 15-20 meter ut i landskapet. Den dag i dag ligger de der, stablet opp foran et lag av deformert sand.
Den lange bruddflaten ruver på den flate Finnmarksvidda etter jordskjelvet, som trolig holdt styrke 6.5-7.0 på Ricthers skala.
Rundt omkring i landskapet har forskere avdekket over 60 jordskred «på flat mark.»
Kanten av et moreneskred i flatt terreng langs den sørligste delen av Stuoragurra-forkastningen. Bildet øverst til høyre viser lagene i skredmassene. Skredet har antageligvis skjedd under et større jordskjelv.(Foto: Lars Olsen og Odleiv Olesen)
Rykker nærmere
For hver feltsesong lærer forskerne mer, samtidig som skjelvet rykker stadig nærmere i tid.
– Dette er svært samfunnsrelevant kunnskap. Gjennom ren nysgjerrighet har de to geologene forsøkt å forstå geologien i de gamle, men nå reaktiverte forkastningsstrukturene. Resultatet er ny viten om at svært kraftige jordskjelv kan opptre i Norge også i moderne tid, sier forsker og geolog Fredrik Høgaas ved NGU.
Han mener at dette er usedvanlig viktig kunnskap å ta med seg i arbeidet med samfunnssikkerhet og i planlegging av ny infrastruktur.
Kart over 30 forkastninger etter jordskjelv (røde linjer) langs det ni mil lange Stuoragurra-komplekset. Her er de delt i tre soner, Fitnajohka i sør, Máze (Masi) i midten og Iešjávri i nord.(Kart: Lars Olsen og Odleiv Olesen)
Yngre enn 600 år
Høgaas har ikke arbeidet direkte med Stuoragurra-forkastningen, men har fulgt sine to kollegers arbeid med stor interesse.
Allerede i 2019 fastslo forskerne at den aktuelle forkastningen er dannet langt senere enn det de tidligere trodde. I tillegg viste dateringer dem at de usammenhengende, totalt ni mil lange skrentene var skapt under minst tre store jordskjelv.
Hvor stort er et sandkorn?
Ut fra kornstørrelsen kan jordarten beskrives med begrep som leire, silt, sand, grus, stein og blokker. Sand er korn fra 0.063 millimeter og opp til 2 millimeter. Mens silt er enda mer finkornet, fra 0.002–0.063 millimeter. I andre enden av skalen er grus, stein og til slutt blokker, som har en diameter på over 25 centimeter.
– Det mener vi fortsatt, men nå tror vi at Máze-enheten i det sentrale området er yngre enn 600 år, at jordskjelvet her kan ha skjedd på 1400-tallet eller senere, sier Lars Olsen.
Han har datert prøver fra det opprinnelige torvlaget rett over sandkilen som ble skutt inn i sedimentene under jordskjelvet. Polleninnholdet støtter den unge alderen. De to andre skjelvene er trolig eldre.
– Vi tror at den yngste av de tre jordskjelv-hendelsene har skjedd her over en strekning på omtrent 14 kilometer. Høyden på skrentene tyder på at vi snakker om styrke opptil sju på Ricthers skala, sier geofysiker Odleiv Olesen.
Bergartene er presset over hverandre. På grunn av bruddet etter jordskjelv (forkastning) er leire og andre deler av massene knust til fint forkastningsmel. Leirsonen, som i denne grøfta, gir god smurning når berggrunnen rører på seg.(Foto: Lars Olsen og Odleiv Olesen)
Aktuelle skjelv
Nå leter han etter skriftlige kilder som kan kaste lys over jordskjelvet, og har blant annet kontaktet middelalderhistorikere.
– En god del skriftlig materiale fra den tiden gikk opp i røyk etter en brann på Akershus festning, men vi skal blant annet se om det finnes materiale etter erkebiskopen i Nidaros. Her hadde jo katolikkene sete fram til år 1536, sier Olesen.
Annonse
Det eldste kjente jordskjelvet på Nordkalotten stammer fra 1497, og kunne angivelig føles over store deler av Sverige. Sommeren 1626 ble det registrert et stort jordskjelv i Nord-Finland.
De nye funnene ble presentert på den geologiske Vinterkonferansen i januar 2021.
Illustrasjonen under viser hva forskerne har arbeidet fram under studiene ved Masi av hva som kan ha skjedd – og når – med Stuoragurra-forkastningen på Finnmarksvidda.
Rosa farge viser berggrunn som er skjøvet fem meter opp og fram under jordskjelv. To av de røde punktene viser løv og små pinner i deformert torv cirka 20 centimeter under overflaten. Forskerne bruker slike funn også til dateringer for jordskjelv.(Grafikk: Lars Olsen og Odleiv Olesen)
Referanse:
Odleiv Olesen og Lars Olsen mfl.: Postglacial Faulting in Norway - Large Magnitude Earthquakes of Late Holocene Age. (Den vitenskapelige artikkelen er godkjent for publisering i en bok fra Cambridge University Press om unge forkastninger)
Fakta om jordskjelv
En forkastning er en struktur som dannes i jordskorpen ved at en del av skorpen beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone i berget. Bevegelsen utløses gjerne som et jordskjelv etter en periode med oppbygging av sterke spenninger i berget.
Stuoragurra-forkastningen opptrer i tre enheter: Fitnajohka-forkastningen i sørvest, Máze-forkastningen i det sentrale området og Iešjávri-forkastningen mot nordøst. Avstanden mellom de enkelte enhetene er 13-20 kilometer.
Strukturene viser at dette er hva geologene kaller reversforkastninger. I slike tilfeller presser de ulike delene av berget i jordskorpen mot hverandre, før spenningene blir utløst og den ene siden kan forskyve seg oppover flere meter.
Ved store forskyvninger blir det ikke plass til forkastningen inne i jordskorpa. Den kommer derfor opp fra bakken i form av en skrent og kan også fortsette ned i mantelen under jordskorpa. Dette skjer oftest når jordskjelvet har en styrke på mer enn seks.
