- Jeg hadde aldri trodd noe slikt skulle hende meg, sier doktorgradsstudenten David Quist.

Han jobbet med maisgener i Mexico da han snublet over en potensiell skandale: de unike jordbruksplantene, avlet fram gjennom årtusener, så ut til å inneholde DNA fra genmanipulerte organismer (GMO).

Da den oppsiktsvekkende rapporten ble publisert i Nature brøt helvete løs, både for Quist og veilederen hans. De to forskerne ble nærmest feid over ende av en storm av nådeløs kritikk, grove beskyldninger, og direkte trusler, som i hvert fall delvis kan spores tilbake til forskningsrivaler og giganter innen GM-industrien. Til slutt ble saken så betent at Nature selv ikke ville vedkjenne seg artikkelen de selv hadde trykket.

Men er dette en historie om kampen mellom en rettskaffen, modig David og en monsterindustri med profitt på hjernen og blod på hendene? Eller er det fortellinga om et par lavmåls forskere med konspirasjonsparanoia?

Forskning.no møtte Quist over en kaffe, etter en forelesning han holdt på det 7. symposium for europeiske biologistudenter i Oslo. Og plutselig står vi til knærne i en intrigefylt og forvirrende forskningsverden, hvor man må gjøre opp sin egen mening om løgn, sannhet, rettferdighet og korrupsjon. Ta en kikk på historien, og finn ut hvem du tror på.

En sjokkerende oppdagelse

Da doktorgradsstudenten David Quist jobbet i et forskermiljø i Mexico, snublet han over indikasjoner på at landets unike skattkammer av naturlige maisarter var blitt forurenset av DNA-sekvenser fra genmanipulerte planter.

Lokale maisprodusenter hadde planer om å sertifisere avlingene sine som garantert GM-frie, for å appellere til spesielle markeder. Og i den anledningen var Quist blitt spurt om å holde en workshop om teknikker for gensekvensering.

- Jeg skulle bruke det lokale kornet for å demonstrere hvordan en ren prøve så ut, men fikk i stedet en skikkelig støkk, sier Quist. Maisen inneholdt karakteristiske DNA-sekvenser fra GMOer.

Samme resultat

Sammen med veilederen, professor Ignacio Chapela fra Berkeley, gjorde Quist flere analyser (PCR- og iPCR-analyser, for de som er interessert i det) for å kontrollere resultatet, samtidig som de forsøkte å finne ut hvordan genene hadde beveget seg i DNAet.

- Analysene fra laboratorier både i Mexico og ved Berkeley bekreftet resultatene fra den første prøven, sier Quist. Vi lurte fælt på hva vi skulle gjøre, men bestemte oss for at vi måtte varsle National Commission for Biodiversity i Mexico.

I november 2001 ble rapporten også publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Nature, og dermed brøt stormen løs.

Revet i filler

Forskere innenfor ulike felter i biologien bombarderte både rapporten og forskerne med steinhard kritikk, og lite flatterende beskyldninger florerte. Resultatene ble plukket fra hverandre, og til slutt bedyret Nature selv at rapporten antagelig ikke burde ha blitt publisert i utgangspunktet.

Forskerne innrømmet at de kanskje hadde trukket forhastede slutninger, men bare når det gjaldt den delen av forskningen som dreide seg om hvordan de manipulerte genene hadde beveget seg i DNAet.

- Vi vek aldri fra den opprinnelige konklusjonen: at den mexikanske maisen var blitt kontaminert, sier Quist. Og denne delen ble heller ikke tilbakevist av kritikerne, men derimot bekreftet av mexikanske undersøkelser.

Men hvorfor ble akkurat denne artikkelen gjenstand for en slik flodbølge av innvendinger? Hvis rapporten var basert på et så sviktende grunnlag, hvorfor kom den da igjennom fagfellevurderinga til Nature? Og hvor kom egentlig den krasse kritikken fra?

Hvem startet kritikken?

I mars 2002 publiserte avisa The Guardian en oppsiktsvekkende artikkel. Journalisten George Monbiot hadde tatt et dykk i brottsjøene rundt den kontroversielle rapporten, og funnet betenkelig mange indikasjoner på at GM-giganten Monsanto hadde hatt en finger med i spillet.

Stormen av kritikk mot Chapela og Quist begynte i diskusjonsfora på nettet, hevder journalisten. Samme dag som artikkelen ble publisert i Nature, begynte meldinger fra de mystiske Mary Murphy og Andura Smetacek å dukke opp på et populært bioteknologinettsted.

De hevdet at Chapelas rapport slett ikke var blitt vurdert av fagfolk, og at professoren først og fremst var en aktivist. Det ble også antydet at forskerne hadde mottatt penger fra GM-motstandere. Etter hvert kastet hundrevis av andre forskere seg med i debatten.

En stor, skitten finger?

Men hvem er egentlig Murphy Smetacek? Det viste seg å være vrient å finne ut noe særlig om de to, som presenterte seg som vanlige borgere uten noen forbindelse med industrien. Monbiot lyktes likevel i å spore dem tilbake til The Bivings Group, en gruppe som har spesialisert seg på internettinfiltrering og lobbyvirksomhet, og som er knyttet til Monsanto.

Rapporten i Nature var en katastrofe for biotekfirmaene som prøvde å overtale Mexico, Brasil og EU til å heve moratoriene på genmodifiserte organismer, hevder Monbiot i sin artikkel. Han legger ikke skjul på at han mener industrien er ute etter å knekke forskningen som kunne ha forpurret planene i Latin-Amerika, og skadet bedriftens rykte betydelig.

Men hvor troverdig er historien?

Det er unektelig en interessant vinkling, og det ville i så fall ikke være første gang Monsanto er ute med skitne triks. På den annen side kan man jo spørre hva slags motiver de skulle ha. Er den mexikanske maisen forurenset, vil andre forskere snart bekrefte det likevel, så hvorfor sette store midler inn på å legge lokk på den første rapporten av mange?

- Problemet med rapporten vår er at den var totalt utenfor deres kontroll. Vi tok dem på senga, og uttrykte bekymring for situasjonen i Mexico. Dermed fikk de ikke muligheten til å vinkle saken på en måte som indikerte at teknikkene de bruker likevel er sikre og presise, sier Quist.

Et annet moment er at Monbiots historie har et distinkt snev av klassisk konspirasjonsteori. Kan man ikke spore hvem som helst tilbake til hva som helst, hvis man bare leter lenge nok?

Uansett hva som er sannheten, kan man nok konkludere med at Chapela og Quists rapport ikke var særlig populær blant GM-konsernene. Det var den nok ikke hos de mexikanske myndighetene heller.

Mexico og kulturarven

Maisen er Mexicos arvesølv. Den er en kulturskatt, framavlet og nedarvet gjennom generasjoner, og holder et vell av genetisk mangfold fra naturen selv. Denne arven har myndighetene påtatt seg ansvaret for, og lovet å beskytte og forvalte.

- Mexikanske myndigheter var nok ikke særlig begeistret for rapporten, sier Casper Linnestad i Bioteknologinemndas sekretariat. Viser det seg at lokale maissorter faktisk har GM-gener, betyr det at kontrollrutinene ikke fungerer, og at de ansvarlige ikke har gjort jobben sin godt nok.

Dette setter styresmaktene i et dårlig lys, både overfor det internasjonale samfunnet og mexikanerne, som har et følsomt forhold til kulturplanten. Kan artikkelen til Chapela og Quist ha vært så skadelig for landets myndigheter, at de var villige til gjøre hva som helst for å svekke dens troverdighet? Det kan i så fall forklare den skremmende hendelsen professoren opplevde like før rapporten ble publisert.

Truet

- Jeg snakket med Chapela like etter at det hadde skjedd, forteller Quist. Han var temmelig oppskjørtet, og hadde fremdeles blodet fullt av adrenalin mens han fortalte om møtet med Ortiz Monestario, sjefen for CBIOGM, det mexikanske organet for biosikkerhet.

På kanten av en klippe i et heller tvilsomt strøk av Mexico City ble Chapela tilbudt en god stilling innen genteknologien, med lovnader om en strålende framtid. Ble rapporten derimot publisert, ville nok ting se mye mørkere ut (og dessuten vet vi hvor barna dine er).

- Jeg hadde aldri ventet å bli kastet inn i en slik sak, sier Quist.

Og historien har enda flere lag av skittentøy, før bunnen er nådd.

Oppvask på Berkeley

Tar man en nærmere titt på kritikken av artikkelen, ser man nemlig fort at forbausende mange av kritikerne kommer fra Berkeley, det prestisjetunge universitetet hvor både Chapela og Quist hører til. De to var altså ikke kandidater i noen popularitetskonkurranse, og det er ikke nødvendigvis fordi de er usympatiske.

- Det har rast en konflikt blant biologene på Berkeley, sier Quist. Mange av forskerne og prosjektene er sponset av genteknologikonsernet Novartis. Firmaene betaler for å få resultater fra forskningen, og jeg mener at det er galt at industri og akademia får så tette bånd.

Både Quist og Chapela er motstandere av slike allianser, og var med i debatten ved universitetet. Det gjorde dem forståelig nok upopulære i enkelte kretser. Men motsetningene gikk langt ut over vanlige debatter og diskusjoner.

Beskyldninger

- Noen ganger bryter aktivister seg inn på universitetets områder og ødelegger testavlingene, forteller Quist. Det skjedde også da jeg holdt workshopen i Mexico. Pøblene hadde lagt igjen en lapp hvor det stod “Vi vet at dette er GM-planter, for vi har testet dem”. Siden jeg hadde forhørt meg om gentestingsteknikker til workshopen noen uker før, gikk forskerne umiddelbart ut fra at jeg stod bak. De henvendte seg rett til avdelinga hvor jeg jobbet, og kom med grove beskyldninger.

Nick Kaplinsky, som fikk avlinga ødelagt, var også en av dem som kom med hardest kritikk mot rapporten i Nature. Han og kollegaene på Berkeley hevder imidlertid at saken ikke har noe med verken politikk eller vendetta å gjøre. Bare med en rapport som skal ha vært noe av det største makkverket de noensinne har lest.

Hvem tror man på?

Har du giddet å lese helt ned hit, ser du at saken er temmelig komplisert, og at ingen av partene er verken svarte eller hvite. David Quist legger ikke skjul på at han synes det er alt for tidlig å introdusere GMOer i naturen, og at man kanskje aldri noensinne bør gjøre det.

- Bruken av GMOer er ofte bare kjappe brannslukningsmanøvrer for å dempe politiske og humanitære problemer som egentlig krever mye mer helhetlige løsninger, sier Quist. Det hjelper ikke å lage ris som inneholder A-vitamin, når kostholdet fremdeles er fattig, og ikke gir nok av mineralene kroppen trenger for å ta opp vitaminene. Da bør man heller gjøre noe med situasjonen til de fattige bøndene som er tvunget til å dyrke bare ris.

Mannen er engasjert, men gjør det ham til en fyr som vil gå til et hvert skritt for å fremme sin egen sak? Alle har vel forhåpninger og mistanker til hva man skal finne, uten at det betyr at man ikke klarer å skille ønsker fra reelle forskningsresultater når det virkelig gjelder?

Minstemann har ikke alltid rett

På den annen side trenger ikke Quist å ha rett, bare fordi en av motstanderne er et digert genteknologifirma som har hatt enkelte svin på skogen i noen andre saker. Man skal liksom ikke heie på Goliat, men det betyr likevel ikke at David alltid har rett.

- Denne saken er ikke lett å bli klok på, sier Casper Linnestad fra Bioteknologinemnda. Jeg tror nok at forskerne Chapela og Quist kan ha trukket for vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av dataene de presenterte i Nature, men de har uansett satt fingeren på et sentralt problem vedrørende flyt av gener, og at det er genmodifiserte maisfrø på avveie i Mexico, det er det i alle fall stor sannsynlighet for.

Det er alltid stressende når vitenskapsfolk hamrer løs på ens egne resultater, påpeker Linnestad. Da er det fort gjort å havne nede i en skyttergrav. Det som virkelig trengs her, er flere uavhengige undersøkelser som kan bekrefte eller avkrefte rapporten.

Uansett hvem som får rett til slutt, er det imidlertid liten tvil om at Quist selv tror på det han har presentert.

- Jeg er nok ikke særlig hot på arbeidsmarkedet hjemme i Statene, sier han, men det får bare være. Denne saken er mye viktigere enn min karriere.

Hva nå, David Quist?

Møtet med den engasjerte forskeren er snart over. Kaffen er drukket opp, og det er nye poster på programmet. Quist skal snart tilbake til Tromsø, og stiftelsen Genøk, hvor han har jobbet de siste tre månedene.

- Ja, du kan kanskje kalle meg en slags vitenskapelig flyktning, ler han. Men snart skal jeg tilbake til Berkeley og gjøre ferdig doktorgraden min, og få meg en jobb.

Quist innrømmer imidlertid at de fleste søknadene nok vil gå til Europa. Han er en genøkolog, og vil finne ut mer om hvordan nye gener vandrer og utvikler seg i miljøet.

- Det er ikke særlig mange jobbmuligheter innen gensikkerhet hjemme i Statene, sier han. Europeerne er mye mer interessert i slike spørsmål. Genøk i Tromsø er ikke noe dårlig alternativ, og det er nok ikke umulig at jeg vender nesa nordover igjen.

På spørsmålet om han har mistet troa på vitenskapen, må den unge forskeren tenke litt.

- På en måte, sier han. Jeg tror kjøret for å utvikle nye produkter og teknikker som kan utnyttes kommersielt, overskygger forskernes viktigste oppgave: å stille spørsmål ved alt rundt seg, og få dypere kunnskap om verden vi lever i.

Men det er definitivt håp, og det finnes også mange gode vitenskapsfolk på kritisk leting etter sannhet. En dag, nå snart, håper David Quist å bli en av dem.