– Mulighetene er mange. Ved å endre gener så endres egenskaper, sier Melinka Alonso Butenko, professor i biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Butenko forklarer at det ved hjelp av metoden CRISPR er mulig å gjøre planter resistente mot bakterier, virus og sopp. Slike sykdomsfremkallende mikroorganismer trives bedre med varmere klima.

Det er også mulig å gjøre mat sunnere eller mer allergivennlig. Det går for eksempel an å øke fiberinnholdet i hvete eller gjøre en større andel av fettsyrene i olje til flerumettede.

I USA har forskere tatt et antioksidant-gen fra blåbær og satt det inn i tomat. Da får du mørkelilla tomater.

– Dette er nå godkjent i USA, sier molekylærbiolog Sigrid Bratlie.

Bratlie jobber som prosjektleder ved Heidner Biocluster. Det er en næringsklynge som jobber med bioøkonomi og bærekraftig matproduksjon.

Bidrar til bedre klimatilpasning

I tillegg til å gjøre mat sunnere kan genmodifisering av matplanter være et viktig tiltak for å gjøre matproduksjon mer bærekraftig.

– CRISPR er brukt til å redigere soyaplanter til å bli mer resistente mot salt, sier Butenko.

Det blir ofte mer salt i jordsmonnet når det er tørke. Ved å endre på reguleringen av plantens stresshormoner kan den tåle tørke bedre. Når planten blir utsatt for stress går det alltid på bekostning av vekst. Derfor er det viktig å lage planter som kan tåle de klimaendringene som kommer.

Butenko forklarer videre at vi kommer til å ha mindre areal å dyrke planter på i fremtiden. Samtidig blir vi flere mennesker.

– Jeg tenker at vi ikke har noen vei utenom. Vi må slippe opp regelverket og lage flere planter som er mer tilpasset den fremtiden vi møter, sier Butenko.

– Mange av de målene vi har for klima, biomangfold, arealbruk - alt dette har disse teknologiene mulighet til å bidra positivt til, sier Bratlie.

Hun legger til at det er mulig å effektivisere selve fotosyntesen og på den måten øke plantens effektivitet.

– Da kan du lage mye mer mat på mindre plass, sier hun.

USA ser på CRISPR som genetisk finkirurgi

2012 var et paradigmeskifte innen genteknologien. Da hadde to forskere funnet verktøyet CRISPR. Det gjør det veldig mye enklere å redigere gener.

Med denne metoden finnes det nesten uendelig med muligheter til å redigere genetisk materiale.

I USA regnes denne metoden som en slags genetisk finkirurgi. Det blir likevel ikke regnet som genmodifisering fordi endringene skjer innen samme art. I USA blir det regulert som avansert avl.

– I Europa er definisjonen av genmodifisering alt som vi har laget med bruk av genteknologi. Men fordi vi ser at kart og terreng ikke passer så godt sammen lenger, ser vi på om dette kanskje må defineres på nytt, sier Bratlie.

– Naturvitere vil ofte definere genmodifiserte organismer som noe annet enn det jurister eller mannen i gata vil, sier Bratlie.

Ifølge Bratlie er det forskjeller på den politiske og juridiske definisjonen og det folk tenker på når de hører genmodifisert.

Ifølge Butenko kan endringene som gjøres med CRISPR-verktøyet skje helt naturlig.

Naturen er full av genmodifiserte organismer

Det finnes verktøy i dag som kan finne ut om en organisme har blitt genredigert, og hvorvidt det finnes fremmede gener i den, forklarer Butenko.

Det har gjort at forskerne oppdager mange organismer som naturlig inneholder gener fra andre arter. Dagens juridiske definisjon for genmodifikasjon gjelder bare organismer hvor dette er skjedd på laboratorium.

Butenko og Bratlie problematiserer dette fordi det finnes mange arter som er «naturlig» genmodifiserte:

– I 2015 var det noen forskere som fant ut at søtpoteten er genmodifisert. Det er en bakterie som har fått overført deler av sitt genom til poteten, så den er naturlig transgen, forklarer Butenko.

Hadde vi brukt verktøyene vi har i dag til å finne ut om den er genmodifisert, ville den blitt satt i denne båsen, selv om det ikke er mennesker som har gått inn og endret den.

– Menneskets arvestoff er cirka åtte prosent virusgener. Kua er kvart reptil om man ser på DNAet. Kua inneholder hoppende gener som stammer fra slanger en gang i tiden. Cirka en av tjue blomstrende planter er naturlig transgene, forklarer Bratlie.

– Genetikk er kjempefascinerende og komplekst. Gener og genmateriale hopper rundt i livets tre. Det har vi fått mer forståelse for nå, sier Bratlie.

Stråling kan også endre genene

Butenko forteller at det finnes flere metoder for å få endringer i genomet. For eksempel ved hjelp av stråling eller stoffer som er såkalt mutagene.

Ved hjelp av slike metoder skjer det mange, ukontrollerte endringer av arvestoffet samtidig.

– Resultatet faller likevel ikke inn under genmodifisering eller noe regelverk. Det gjøres ingen egen risikovurdering for disse organismene, forklarer Butenko.

Hva med risikoen?

– Hvis du spør naturvitere, tror jeg det er vanskelig å forstå hvorfor folk ikke synes at denne nye teknologien er positiv. Alt som er nytt, kan være litt skummelt når det er høyteknologisk og vanskelig å forstå. Vi ser tydelig at kunnskapsnivå påvirker holdninger. Jo mer folk kan, dess mer positive er de, sier Bratlie.

Likevel legger hun til at all teknologi ikke er uproblematisk eller uten risiko.

– Helt i ytterpunktet av genteknologien ser vi at det er mulig å lage organismer med helt syntetiske genomer. Så man kan virkelig snu opp ned på biologi. Hva slags konsekvenser det har, det vet vi ikke, sier Bratlie

Et eksempel på kraften i enkelte genendringer er såkalte gendrivere. Dette er en avansert metode som potensielt kan brukes til å utrydde arter. Det vil åpenbart kunne ha store konsekvenser, mener Bratlie.

– Så vi kan ikke generalisere rundt hvorvidt det er trygt, men vi må skille på ulike typer bruk av teknologien. Det handler om hvilke egenskaper en organisme har, ikke hvilken teknologi som er brukt, sier Bratlie.

Begge forskerne er enige om at alt som lages, bør gå gjennom en eller annen form for kvalitetssikring. Det gjelder uansett om det er laget med genredigerte metoder eller ikke.

– Det er vanskelig å si at ja, vi vet nok til at det er helt fritt fram og at man aldri trenger å gjøre en risikovurdering, sier Butenko. Samtidig er det noen år siden hundre forskere så på alt av genmodifisert mat og så at det er jo ikke noe av dette som er helsefarlig.

– Kan man noen gang bevise at noe er hundre prosent trygt? Svaret er nei. Det gjelder absolutt alt for det vil alltid være en viss grad av usikkerhet, sier Bratlie. Vi har et veldig strengt matregelverk, så vi har et høyt beskytelsesnivå, men det er ikke hundre prosent.

Frykt og konspirasjoner

Hva skyldes motstanden mot genmodifiserte organismer?

Tidligere har genmodifiserte organismer blitt sterkt assosiert med matprodusenten Monsanto. Det amerikanske selskapet har monopol på en rekke plantefrø og tilhørende sprøytemidler. Plante og sprøytemiddel er ofte laget for å passe sammen.

– Disse plantene får tilpasset et gen som gjør at de tåler sprøytemiddelet bedre, forklarer Bratlie.

Hun mener at noe av kritikken mot genmodifisering egentlig handler om andre ting, som økonomi:

– Monsanto har en monopolsituasjon. Noe av kritikken er helt legitim, mens andre argumenter er fryktbaserte og rent konspiratoriske. Noen argumenter handler om risiko. Andre er mot industrielt landbruk og alt dette sauses sammen, sier Bratlie.

– Det vi ser i matsystemet generelt, er at makten samles på færre og færre hender. Det er et demokratisk problem. Men det handler ikke om teknologien. Det handler om systemene vi opererer innenfor.

Bratlie mener at ved å gjøre teknologi som CRISPR mer tilgjengelig, vil det bidra til å gjøre matsystemet mye mer mangfoldig og hindre en del av utviklingen som har preget genmodifiserte matplanter så langt.

Er GMO-skepsisen egentlig en tollbarriere?

I tillegg mener Bratlie at noe av grunnen til en skeptisk holdning til genredigering i Norge, skyldes den norske «merkevaren». Den er et slags motstykke til amerikansk bruk av genregdigering.

– Vi har en opplest og vedtatt restriktiv politikk på genmodifisering. Det handler nettopp om å beskytte våre markeder. Det er det vi må diskutere når vi ser hvilke muligheter som ligger i det for norsk matproduksjon, sier Bratlie.

Genmodifisering har ikke egentlig vært så veldig interessant så langt for Norge, men med CRISPR så er det kjempeinteressant, mener forskeren.

Bratlie forteller at det finnes mange forskningsmiljøer som prøver å utvikle CRISPR-teknologien i norsk matproduksjon.

– Dette er muliggjørende verktøy for bioøkonomien som er det vi skal leve av fremover, sier hun.

Bratlie forteller at det finnes en hvetesort som er populær blant bønder fordi den gir luftig bakst. Ulempen er at den er vanskelig å dyrke. Stråene er lange og tynne. De knekker lett hvis det regner eller blåser.

– Fra andre sorter kjenner vi en genmutasjon som gjør at det blir korte strå. Den kunne man avlet inn, men det tar lang tid. Vi kan også kopiere inn genet med CRISPR eller genredigere og i praksis erstatte tradisjonelle avlsmetoder, forklarer Bratlie.

Ulemper med avl

Selv om avl kan oppnå en del av de samme resultatene som CRISPR og genredigering, har det en del ulemper. Det tar lengre tid, og man kan risikere å avle fram dårlige egenskaper.

– Et eksempel er en tomatplante som har en mutasjon som gjør at frukten ikke faller av så lett, sier Butenko. Det ønsket man å selektere for, men endte samtidig opp med en plante som laget veldig mange grener. Planten klarer ikke å bære fram så mange tomater. Resultatet var at de ble veldig små.

Hun forteller at ved hjelp av CRISPR har forskere klart å lage en tomatplante der tomatene henger på planten, har noe økt forgrening, men ikke produserer like mange blomster. Slik kan tomatene fortsatt vokse seg store.

– Vi vet at matsystemene må gjennom stor omlegging hvis vi skal drive mer bærekraftig. Så det å ha en pragmatisk tilnærming der teknologien kan tas i bruk samtidig som man har risikohåndtering, er veien å gå, sier Bratlie.

– Jeg tenker at man må se på produktet, ikke metodikken som blir brukt. Den klassifiseringen bør være nivåer, slik at ikke alt som lages gjennom genetisk teknologi klassifiseres som genmodifiserte organismer, sier Butenko.

Ifølge Bratlie vil det komme ny genredigeringingspolitikk i løpet av våren 2023. Både EU og Norge skal se over regelverket på nytt.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER