En moderne bosetning på høylandet i Peru, rundt 3000 meter over havet. Forfedrene utviklet evnen til å leve på stivelsesrike poteter. (Foto: Eivind Torgersen)

Potet-gen kan ha stålsatt de første Andes-folkene for livet i høyden

Fjellfolk som lever i ekstreme høyder, har gener som er tilpasset et liv under ekstreme forhold. Tibetanere har gener som beskytter dem mot høydesyke. Urfolkene i Andesfjellene tilpasset seg heller en diett av poteter.

Forskerne er ikke helt sikre på akkurat når folk begynte å bosette seg på høylandet i Andesfjellene. Om det var så tidlig som 12 000 år siden, like etter at Sør-Amerika ble befolket, eller om det var for rundt 9000 år siden.

Uansett når det skjedde, stilles det tøffe krav til mennesker som skal leve i en høyde på mer enn 3000 meter over havet. Lite oksygen, lave temperaturer og mye UV-stråling må ha gjort overgangen fra lavlandet til et sjokk.

Enhver genetisk fordel mottas i slike situasjoner med takk, og vil sannsynligvis spre seg relativt fort i en folkegruppe.

De som ikke har egenskapen vil jo ha mye større risiko for å dø, og dermed gå glipp av muligheten til å føre sine ikke fullt så gunstige gener videre.

Oksygenmangel

Folk som bor i høyden i Tibet, Nepal og i Etiopia, har hatt den samme utfordringen. Hos disse har forskere tidligere observert en tilpasning til oksygenmangel. Det er selvfølgelig nyttig når lufta du puster inneholder betydelig mindre oksygen.

Nå har forskere undersøkt genene til sju Andes-levninger, alle mellom 7000 og 1500 år gamle, og sammenlignet dem med moderne Andes-boere og urfolk fra andre deler av Sør-Amerika.

Forskerne ble litt overrasket da de ikke fant gener som er involvert i forsvar mot oksygenmangel. De oppdaget derimot at folk på høylandet i Andesfjellene ser ut til å ha tilpasninger i gener som holder orden på blodet og hjertet.

Potetavhengighet

Men det tydeligste signalet forskerne fant i de gamle genene, var tilpasningen til høylandsmenyen, full som den er av stivelse.

– Vi ser en annen sammensetning av gener forbundet med fordøyelse av stivelse genomet til de gamle jordbrukerne i Andesfjellene, sier forsker John Lindo i en pressemelding.

– Vi fant ikke det samme hos jegere og samlere i lavlandet, sier han.

Poteten er en av de mest stivelsesrike matvarene som finnes, og poteter var hovedføden i Andesfjellene lenge før de kom seilende over Atlanterhavet og reddet blant annet nordmenn og irer.

Den eldste bekreftede potetknollen ble funnet ved kysten av Peru. Den er nesten 5000 år gammel. Sannsynligvis ble de dyrket allerede for 10 000 år siden.

De kan altså ha tatt en potet før de klatret opp i fjellene. Men der oppe var poteten noe av det eneste som var mulig å dyrke.

For inkaene, for eksempel, var poteten den helt dominerende energikilden. Ifølge noen kilder skal de ha dyrket så mye som 2000 forskjellige varianter av poteten.

I disse terassene i Moray nordvest for Cusco i Peru, spekuleres det i om inkaene hadde et slags botanisk laboratorium. Det er konstruert slik at temperaturforskjellen kan være opptil 15 grader. (Foto: Eivind Torgersen)

Ikke like hardt rammet av europeerne

Da europeerne kom til Sør-Amerika på 1500-tallet fikk det store konsekvenser for de innfødte.

Verst gikk det ut over folk i lavlandet. Her kan så mye som 90 prosent av befolkningen ha bukket under for voldelige og sykdomsbringende conquistadorer.

Folk i høylandet slapp billigere unna. Her ble befolkningen bare redusert med snaut 30 prosent.

De ferske genanalysene viser også at det fort spredte seg en form for motstand mot de fremmede sykdommene.

– Hos høylandsbefolkningen fant vi en sterk seleksjon for et immungen som har vært koblet til kopper, sier Lindo.

Referanse:

John Lindo mfl: The genetic prehistory of the Andean highlands 7000 years BP though European contact. Science Advances, november 2018, doi: 10.1126/sciadv.aau4921.

Powered by Labrador CMS