Nedkjøling reduserer kroppens oksygenbehov og brukes i dag medisinsk for å beskytte hjernen ved operasjoner hvor hjertet må stanses. Et eksempel er kirurgi på hovedpulsåren. Ved å kjøle kroppen kan man redusere risiko for hjerneskade fordi det tar lengre tid for hjernen å lide under blod- og oksygenmangel når den er kald.

Hypoterme celler har nemlig tregere stoffskifte enn varme celler og trenger mindre oksygen for å overleve. Derfor kan kalde hjerneceller tåle mangel på blodforsyning over lang tid. Det finnes eksempler på at mennesker som har blitt nedkjølt etter en ulykke, har overlevd opp mot syv timer hjertestans, uten å bli hjerneskadet.

Kalde, livløse personer skal derfor alltid ha vanlig førstehjelp hele veien til akuttmottaket og varmes opp på sykehus. Ingen er døde før de er varme og døde.

Det har også vært vanlig praksis å kjøle pasienter som er i koma etter hjertestans, for å beskytte mot hjerneskade, men effekten av denne behandlingen er i dag usikker.

Ble prøvd mot mye

Tidligere trodde man også at hypotermibehandling kunne hjelpe mot langt flere tilstander enn vi tror i dag. Det er eksempler på at kreftpasienter ble kjølt helt ned mot 9 grader for å ta knekken på kreftcellene. Langvarig hypotermi ble antatt å være gunstig i behandlingen. Noen pasienter ble holdt kalde i 7 dager, men denne typen terapi hadde dessverre ingen positiv effekt.

Mindre kjent er det nok at også pasienter med alvorlig schizofreni ble forsøkt behandlet med hypotermi. Vi finner dem omtalt i medisinske kasuistikker, som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter:

Den 19. juni 1940 ble en 46 år gammel mann gitt en sprøyte med bedøvelsesmiddelet pentobarbital, før han ble dekket med is og spesiallagde tepper med kjølevæske. Kroppstemperaturen hans ble nøye overvåket, samtidig som den elektriske aktiviteten i hjertet ble fulgt, for å forsikre seg om at han ikke fikk hjerterytmeforstyrrelser.

16 timer etter at behandlingen startet var kroppstemperaturen i underkant av 29 grader. Han ble holdt nedkjølt i to dager.

Nedkjøling av pasienter på 1940-tallet bringer fort grusomme assosiasjoner til nazistenes forferdelige eksperimenter og tortur av konsentrasjonsleirfanger i Dachau.

Denne 46 år gamle mannen befant seg imidlertid ikke i Nazi-Tyskland. Han var innlagt på et sykehus i Massachusetts, USA. Da han fikk hypotermibehandling, hadde det gått hele 9 år siden han var blitt innlagt. Etter 3 år som pasient, i 1934, hadde han fått diagnosen schizofreni.

Tilstanden hans ble ansett for å være alvorlig, og i 1938 ble han flere ganger forsøkt behandlet med insulinsjokk, en behandling som også ble brukt i norske sykehus, ifølge Tidsskriftet Den norske legeforening. Fastende pasienter fikk sprøyter med store mengder insulin. Dette førte til rask blodsukkerreduksjon og pasienten falt i koma. De ble holdt bevisstløse i opptil en time.

Dessverre hadde dette ingen god effekt på 46-åringen, hans psykiske helse ble verre etter insulinbehandlingen.

Samtidig vurderte psykiaterne at hans fysiske helse var god. Blodtrykket var normalt, vekten ok, og det var ingen unormale funn ved undersøkelse av urin og blodprøver.

Derfor mente de at han var en god kandidat for hypotermibehandling.

Hadde ingen medisiner

På denne tiden manglet gode medisiner for å behandle av schizofreni. Leger hadde forsøkt å gi pasientene langvarig søvn med sovemedisiner, uten positiv effekt. Andre trodde at anestesimidler kunne gi forandringer i nervesystemets enzymer og reversere den schizofrene sykdomsprosessen. Elektrosjokkterapi ble også forsøkt.

Hypotermibehandling var en av disse forsøksvise behandlingsmetodene som nok ble utført i god tro, men ikke hadde effekt og i noen tilfeller fikk fatale følger for pasientene.

Tilbake i Massachusetts ble den 46 år gamle pasienten holdt nedkjølt i 2 døgn før behandlerne besluttet å varme han opp igjen.

Den kalde væsken som strømmet gjennom kjøleteppet, ble byttet med varm væske, og kroppstemperaturen hans startet gradvis å stige.

Plutselig skiftet huden farge. Han ble blå og begynte å gispe. Det var ikke mulig å måle puls på håndleddet.

Hjerte-lungeredning ble ikke funnet opp før 20 år senere og var derfor ikke et alternativ. Legene forsøkte å redde pasientens liv med injeksjoner av natriumklorid, koffein og efedrin, uten effekt. En time senere ble gjenopplivningsforsøkene avbrutt.

17 år senere, i 1957, ble det publisert en studie på 13 pasienter som alle hadde blitt behandlet med hypotermi mot schizofreni. Resultatet av studien var nedslående, ingen av de 13 pasientene fikk en bedring av sin sykdomstilstand som gjorde at de kunne skrives ut av sykehuset.

Sammen med lobotomi og insulinsjokk føyer hypotermibehandling seg til de mørke sidene av 1900-tallets forsøk på behandling av psykisk syke.