Forskning er grenseoverskridende, og at forskere flytter til andre land i løpet av karrieren er ikke uvanlig.

Særlig California, med Silicon Valley og flere av USAs beste universiteter, trekker vitenskapsmenn og -kvinner.

Men å bli der, i stedet for å komme hjem etter et år eller to, er ikke fullt så vanlig.

Blant de som aldri vendte hjem igjen, finner vi partikkelforsker Marit Øieroset og sosiologen Trond Petersen - begge ved University of California Berkeley, og elektroingeniøren Olav Solgaard ved Stanford University.

For Solgaard, som både er professor og ingeniør, var det ikke egentlig planlagt å bli igjen på andre siden av dammen:

– Jeg kom hit for å ta doktorgraden i 1986, og hadde egentlig planer om å reise hjem igjen da jeg var ferdig. Men i mellomtiden hadde jeg forlovet meg, og det var vel det som gjorde at jeg ble, forteller han.

– Hadde noen fortalt meg før jeg reiste at jeg kom til å bli, ville jeg nok vurdert å ikke reise i det hele tatt.

25 år senere er Solgaard fortsatt ved Stanford – nå som direktør for Edward L. Ginzton Laboratory, der han arbeider med optikk og lasere.

– Jeg har alltid ment det er en styrke for Norge at studentene reiser ut. Så kan det vel diskuteres om det er noen store fordeler ved at folk blir igjen ute, ler han.

– Det beste stedet å være

En annen som følte kallet fra det store utland var Marit Øieroset, som har arbeidet ved Space Sciences Lab (SSL), et romforskningslaboratorium ved Berkeley, siden 1998.

– Etter doktorgraden, som jeg tok i Norge, tenkte jeg det kunne være gøy å arbeide i utlandet – det var jo eventyrlyst involvert. Dessuten var det her jeg fant de beste mulighetene for å jobbe med det jeg var interessert i, forteller hun.

Til daglig sitter Øieroset i et kontoravlukke i åsen over Berkeley, med utsikt over nesten hele Bay-området, inkludert både Berkeley, Oakland og San Francisco. Her arbeider hun med å finne ut nøyaktig hva som skjer når partiklene fra sola kommer inn i jordens magnetosfære og danner nordlys.

– Jeg følte at dette var det beste stedet å være, dette er et stort forskningslaboratorium innen feltet med kanskje 100 vitenskapelig ansatte. Her kan jeg bare stikke bort i gangen om det er noe jeg lurer på, for der sitter de som faktisk har bygget instrumentene jeg får data fra, sier hun.

SSL samarbeider mye med NASA, og for tiden arbeider Øieroset med å analysere dataene fra THEMIS-satellittene, fem satellitter som måler energien og partiklene som beveger seg inn i jordens atmosfære.

– Kanskje den største fordelen ved å være her, er at jeg har en full forskerstilling, jeg har ikke noe undervisning. Det tror jeg det kunne blitt vanskelig å få til i Norge. Her kan jeg bestemme mer over min egen dag, og bruke all min tid til forskningen, sier hun.

Fri til å forske på hva du vil

Alle de tre forskerne nevner friheten som en årsak til at de ble i USA - friheten til å kunne arbeide med akkurat det de har lyst til.

– Ved amerikanske universiteter er det temmelig fritt hva man gjør. Det skal være grunnforskning i siste instans, men man kan forske på hvilket som helst tema så lenge man belyser noe relativt viktig, sier Trond Petersen, som er professor i sosiologi ved Berkeley.

Petersen er nærmest en legende i norsk-amerikansk forskningssammenheng. Han har vært ved Berkeley siden 1988, var instituttleder for sosiologisk institutt frem til i 2010, og nevnes i Norge som en viktig grunn til at så mange studenter nå reiser på utvekslingsopphold til Berkeley.

– At forskningen skal ha praktisk nytte, for eksempel for staten, er underordnet – det virker som de tenker litt mer langsiktig her enn i Norge. På noen av de store prosjektene, for eksempel innen energi og klima, er tidshorisonten kanskje opp til 30 år, forklarer han.

Petersen, som forsker på likestilling i USA og Europa, mener det er finansieringen som gjør utslaget:

– I Norge står jo professorer også fritt til å forske på det de vil. Men i praksis styres mye av forskningen i Norge gjennom bevilgninger fra Forskningsrådet, inn mot norske og skandinaviske spørsmål og temaer. Universitetene her har rett og slett veldig god råd - Berkeleys forskningsbudsjett for neste år er på rundt 750 millioner dollar - og dermed blir friheten også større, sier han.

Silicon Valley ideell for oppfinneren

Når California og forskning nevnes i samme setning, er det gjerne Silicon Valley – verdens teknologiske sentrum – som er fellesnevneren. Særlig for ingeniøren Solgaard preger dalen hverdagen:

– Det å bo og arbeide midt i Silicon Valley gjør at jeg har mulighet til å drive med forskning på fundamentale ting, men samtidig er det mye enklere å få til noe i industriell sammenheng. Det gjelder både samarbeid med etablerte firmaer og det å starte sine egne, sier han.

– Jeg har ikke vært så veldig aktiv på det området, men jeg har jo startet ett firma.

Silicon Light Machines ble etablert i 1994 og så en stund ut til å bli stort innen displayteknologi, forteller ingeniøren. Laserdisplayene de utviklet var basert på Solgaards doktorgrad, og giganten Sony kom inn og kjøpte teknologien.

Dessverre slo ikke oppfinnelsen an – men i Silicon Valley er ikke det noen grunn til å gi opp, forklarer Solgaard:

– Det er en del av kulturen her, det å mislykkes på første forsøk er ikke noen hindring for å forsøke igjen. Tvert imot, om du lykkes på tredje eller fjerde forsøk, feires det som om alt har gått knirkefritt fra starten, sier han.

Solgaard mener denne entreprenørånden er den store fordelen ved at han ble igjen ved Stanford.

– Jeg tror de som er opptatt av grunnforskning kan ha en veldig god karriere i Norge, men jeg ser på meg selv som en oppfinner. Da er alt mye bedre tilrettelagt her borte.

Må undervise for mye

For Øieroset var det å slippe å undervise en av de store fordelene med livet i USA. For Petersen og Solgaard er hverdagen en annen – de har vanlige professorstillinger, og en tredjedel av arbeidstiden skal derfor brukes til undervisning.

– Den største forskjellen fra Universitetet i Oslo, der jeg har vært heltidsansatt, er at det kreves mer når det gjelder undervisning her ved Berkeley, i hvert fall sammenlignet med slik det var i Oslo for 10-15 år siden, forteller Petersen.

Ved institutt for sosiologi forventes det at professorene skal undervise minst to fag på bachelorgradsnivå per år.

– Det er klart det er nyttig, for yngre folk må jo utdannes. Men å sette gode forskere til å ta introduksjonsforelesninger i biologi eller sosiologi eller statistikk er kanskje ikke den mest fornuftige bruken av høyt kvalifisert arbeidskraft, sier han.

Petersen skulle derfor gjerne sett at universitetene brukte flere profesjonelle forelesere på grunnivå, noe som ville gitt professorene bedre tid til veiledning av mastergrads- og doktorgradsstudenter, og til egen forskning.

Satser mest på grunnkursene

Denne debatten om tidsbruk for de vitenskapelig ansatte er velkjent også ved norske universiteter. Solgaard er ikke enige i at viderekommende studenter bør prioriteres høyere:

– Her ved Stanford tror jeg ikke vi ser det sånn – tvert imot blir det å undervise et grunnleggende kurs sett på som en større og viktigere utfordring, sier Solgaard.

– For å sette det litt på spissen: på et masterkurs kan jeg jo bare be dem lese boka – studentene kan så mye at det får de til.

– Førsteårskursene krever at du tenker gjennom hvordan du presenterer stoffet, det krever erfaring å få det forståelig. Så jeg tror nesten det er omvendt, vi satser mer på de første kursene enn på de siste, mener han.

– Slipp tøylene, politikere

Ingeniøren mener Norge kunne lært mye av hvordan Stanford driver, både i undervisningen, og særlig i det å løsne litt på rammene rundt forskningen.

– Ethvert forskningsprosjekt som foregår her, startet ved grasrota – det er forskeren som har hatt en idé og begynt å jobbe med den. Det måtte jo være noe som appellerer til det norske sinnelaget, at alt kommer nedenifra, uten sentralstyring, sier han.

– Men kan ikke det gjøre at forskningen blir veldig vilkårlig?

– Jo absolutt, og det er prisen du betaler. Forskere jobber best når du jobber med det de vil, da får du best resultater, men ikke nødvendigvis på de områdene du vil ha dem, sier han.

Han tror allikevel mange vilkårlige resultater til sammen kan gi et godt produkt.

– Er det noe vi skulle bruke rikdommen vår på i Norge, så er det på å gi forskerne friere tøyler. Bare si at politikerne ikke skal styre noe som helst, og så la forskerne gjøre det de vil. Det er kanskje litt sprøtt, men som Ibsen sa: Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.

– Det er jo det vi er på jakt etter, originale ting, så da må vi kanskje starte med feil utgangspunkt, da, avslutter han.