Auditoriet i Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet er halvfullt av medisinstudenter. Foran, ved podiet, står en ung kvinne, omgitt av leger.

For åtte år siden ble denne unge kvinnen truffet av en bil. Hun fløy 13 meter gjennom lufta, brakk flere bein i kroppen og slo hodet mot asfalten. Hun fikk en hjerneskade, en lang gjenopptrening og et nytt liv.

Virker frisk

Nå er Anne Nordgarden-Rødner her i auditoriet for å fortelle studentene om livet med hjerneskaden. Jeg sitter bakerst i auditoriet og undrer meg: Feiler det egentlig denne kvinnen noe? Hun er jo velformulert og vittig!

- Flere har spurt meg: Du er vel ikke hjerneskadet? Jeg sitter jo tross alt ikke i rullestol, jeg sikler ikke ut over alt, og jeg kan prate for meg, sier Nordgarden-Rødner.

- Noen ganger har jeg tenkt: Kunne ikke ulykken gitt meg et tydelig arr over ansiktet, så folk kunne se at noe hadde skjedd med meg? Men på den andre siden – jeg er jo glad jeg har sluppet en skavank av den typen, fortsetter hun.

Sanseforvirring

Og jo mer Anne Nordgarden-Rødner forteller, desto bedre skjønner jeg hva hun fortsatt har å slite med.

- Jeg har alltid dobbeltsyn. “Bildet” rister som en gammel film. Jeg er ofte svimmel og kvalm. Verden går rundt. Jeg har aldri vært full, men på andre har jeg skjønt at dette ligner, sier hun.

Hjerneskaden til Nordgarden-Rødner er avgrenset. Det er derfor hun ved første inntrykk virker så frisk.

Men skaden i hjernens frontallapper ødelegger for hjernens overordnede funksjoner, vurdering og planlegging av handlinger, tolkning og sortering av sanseinntrykk.

• Les mer om denne typen hjerneskader: Bildet av en tanke.

Lukter kattemat

- Når flere snakker på en gang, får jeg problemer. Jeg leser på leppene, og er blitt ganske flink til det. Men hvis flere stemmer er like sterke, så er det er nesten umulig å følge med, sier Nordgarden-Rødner til forskning.no.

Også luktesansen er påvirket. Rett etter ulykken kunne ikke Nordgarden-Rødner lukte noe som helst. Så kom luktesansen, men den var ikke som før.

- Som oftest når jeg har trent, lukter alt kattemat. Det er veldig rart, men man blir jo vant til det. Så nå finner jeg det bare litt komisk, fortsetter hun.

Styringen svikter

Det er ikke alle utfordringene etter hjerneskaden som det er like lett å le av. Når frontallappene ikke klarer å holde kontroll og oversikt, svikter impulskontrollen.

- Jeg blir lett sint for trivielle irritasjonsmomenter, for eksempel at noen har glemt å sette korken på tannpastatuben.

- Før jeg flytta hjemmefra, var det min oppgave å vaske hele huset. Hvis noen da ikke satte skoene sine på plass i gangen, fikk de høre det. Som resultat av det, fikk jeg kallenavnet tante Sofie, forteller Nordgarden-Rødner.

Men det var enda verre den første tida etter ulykken. Da kunne hun si upassende ting til fremmede, for eksempel at klærne deres ikke tok seg bra ut. Nå har hun lært å styre impulsene bedre.

Måtte starte på nytt

Før ulykken var Anne Nordgarden-Rødner ei jente med gode karakterer og mange jern i ilden. Hun var politisk aktiv, og trente håndball opptil ni ganger i uka.

Fysisk trening betyr fortsatt mye for henne, og hun mestrer den bra. Men hun måtte starte på nytt i de teoretiske fagene. Ennå kan hun ha problemer med å skille plusstegn fra minus med to prikker.

Nordgarden-Rødner gjennomførte likevel videregående skole på fem år med gode karakterer. Men fortsatt sliter hun med å takle hverdagen.

- Jeg sliter med å ta initiativ, og sliter både med å gjøre noe ferdig, fordi jeg blir for sliten, og å slutte med noe når jeg først har startet. Det er også vanskelig å se sammenhenger, forteller hun.

Ville jobbe

Til tross for disse problemene, ville Nordgarden-Rødner gjerne ut i jobb. Hun gjennomgikk arbeidspsykologiske tester.

- Jeg presset meg hardt, og ville vise at jeg kunne. Likevel ble resultatet bare 20 prosent arbeidskapasitet, forteller hun.

Etter noen spredte og lite vellykkede erfaringer i arbeidslivet, ble Nordgarden-Rødner kjent hundre prosent arbeidsufør.

- Den første tiden ville jeg erobre verden. Andre folk kunne lett overvurdere meg. Noen ganger glemmer jeg selv at jeg har en hjerneskade, og overvurderer meg selv.

- Nå har jeg gradvis godtatt mine egne begrensninger. Hvis jeg skulle arbeidet, ville jeg nok ikke hatt noen energi til overs til privatlivet. Det ville i seg selv vært invalidiserende, forteller hun.

- Men det er klart, innimellom får jeg jo et lite stikk inni meg for at jeg ikke kan jobbe, slik det er nå. Trolig kan jeg aldri bli det jeg ønsket meg, kunstnerisk eller akademisk.

- Likevel, på den andre siden: Man skal aldri si aldri. Hvem vet hva framtida bringer?

Noe har blitt bedre

Det er også lysere streker i bildet Nordgarden-Rødner risser opp av sitt nye liv.

- Før ulykken hadde jeg altfor mange jern i ilden. Det å være politisk aktiv var slitsomt, og jeg opplevde at vi aldri kom noen vei. Det var faktisk litt godt å kunne melde seg ut med god samvittighet og slippe å gå på møtene, forteller hun.

På den andre siden kan en skade også virke som en spore til å utfordre egne begrensninger.

- Min erfaring er at en skade kan få en til å kjempe hardere for å nå et mål, enn man kanskje ville jobbet om man var vant til å klare eller oppnå ting lett, sier Nordgarden-Rødner.

Et nytt liv

Men den største forandringen i livet etter hjerneskaden kom ved en tilfeldighet.

- Hadde det ikke vært for hjerneskaden, ville jeg antagelig heller ikke møtt han jeg har giftet meg med, fortsetter hun.

- Vi møttes på en kirkekonsert. På grunn av problemene med å ta initiativ, hadde bestevenninna mi og jeg kommet fram til at vi skulle gjøre noe sammen hver fredag.

- Denne fredagen kom vi ikke på noe annet, så vi gikk i skolens årlige kirkekonsert. Hadde vi ikke hatt den avtalen, ville jeg neppe vært på konserten, forteller hun.

Det nye livet til Anne Nordgarden-Rødner har også gitt henne et nytt liv i dobbelt forstand. Hun har fått en datter.

- Jeg har virkelig fått begynne livet på nytt, sier hun.