– Både fra funksjonshemmingssiden og kjønnssiden er det jobbet mye med ideen om at noen mennesker oppfattes som for mye. De forstås som noe fremmed, noe litt sykelig og påtrengende som må holdes under kontroll, sier Halvor Hanisch.

Han er litteraturviter og forsker, og presenterte nylig sitt arbeid under Senter for tverrfaglig kjønnsforsknings (STK) seminar Kan kjønn og funksjonshemming forstås uavhengig av hverandre?.

Forskernettverk

Jorunn Økland, professor i humanistisk kjønnsforskning og leder av STK, deltok også på seminaret.

– Flere steder i USA er forskning på kjønn og funksjonshemming godt integrert allerede. Vi ønsker samme utvikling i Norge, så nå inviterer vi til et nettverk blant forskere som jobber i grenseflaten mellom disse to områdene, forteller hun.

Økland røper at STK har konkrete planer om å søke finansiering til nettverket. Neste møte er allerede spikret. Det holdes i oktober, som en forrett til konferansen Bodies in Motion, som arrangeres av det nordiske nettverket Gender, Body, Health i samarbeid med STK.

Blir slått ned

I et innlegg på åpningsseminaret fortalte Halvor Hanisch at han ble overrasket over det han fant da han gjennomgikk kvantitative ungdomsundersøkelser som er utført i Norge frem til 2007.

– Funksjonshemmede ungdommer blir utsatt for vold i mye høyere grad enn andre. Sjansen for at en funksjonshemmet jente blir utsatt for vold av sin familie eller kjæreste er fire ganger større enn for andre. Og voldstendenser er jo også et klassisk funn i forskning om mennesker som på ulike måter forstyrrer samfunnets forventninger til kjønn og heteroseksualitet. De opplever også at folk ikke liker dem, og de blir slått ned, sier Hanisch.

Hanisch var i utgangspunktet overbevist om at det høye antallet voldsutsatte ungdommer med funksjonshemminger er et av mange uttrykk for at samfunnet støter ut denne gruppen.

– Derfor regnet jeg med å finne tilsvarende tall på deres deltagelse i friluftsliv, hvor fornøyde de er på skolen og så videre. Men det gjorde jeg ikke. Det er bare på områdene som har med aggresjon å gjøre; mobbing, trusler og slike ting, at funksjonshemmede ungdommer skårer høyere enn andre. Der er mønsteret til gjengjeld solid, sier Hanisch, som er spent på om en større ungdomsundersøkelse som er ventet fra Ung i Norge i løpet av året vil vise samme tendens.

Aggresjon mot avvik

Ifølge Hanisch er samfunnets aggresjon mot mennesker som skiller seg ut en tungtveiende grunn til at kjønn og funksjonshemming bør kombineres som forskningsfelt.

– De blir motsatsen til en tenkt størrelse som er «vi vanlige». Og det er altså ikke snakk om en distansert fremmedgjøring, hvor «de» blir mislikt, og ferdig med det. Det er aggressivt. Og denne samfunnsmessige aggresjonen er et av flere analytiske møtepunkt mellom kjønn og funksjonshemming som gjør at forskning i grenseflaten mellom disse områdene bør prioriteres, sier Hanisch.

Vanntette skott

En som har stått på barrikaden for et samarbeid mellom kjønnsforskere og forskere på funksjonshemming lenge allerede, er statsviter og forsker Ingrid Guldvik.

– Jeg har i mange år selv forsket innen begge felt, altså både kjønnsforskning og forskning om funksjonshemming. Det slo meg at det nærmest var vanntette skott mellom de to; forskning om funksjonshemming har i liten grad tatt opp i seg kjønnsperspektiver, samtidig som kjønnsforskningen helt har manglet fokus på personer med funksjonsnedsettelser. Ved å koble de to kan vi oppnå teoriutvikling i skjæringsfeltet mellom kjønn og funksjonshemming og videre få frem kunnskap som vi ellers ikke ville få tilgang til, sier Guldvik.

Viktig samarbeid

Det var nettopp kunnskapshullet som var bakgrunnen for et prosjekt tidlig på 2000-tallet, der Guldvik og hennes forskerkollega Vigdis Mathiesen Olsvik fikk støtte fra Norges forskningsråd til å studere erfaringene fra det nordiske nettverket Gender and Disability. Arbeidet resulterte i en rapport om faglitteraturen på feltet frem til 2005. Da Guldvik søkte om midler til å etablerer et nettverk i 2004 fikk hun avslag. Nå håper hun mange vil støtte opp om det nye tiltaket.

– Det er en rekke grunner til at det er viktig. Med et velfungerende nettverk kan vi diskutere og koordinere prosjekter, utveksle erfaringer, formidle felles kunnskap og synliggjøre feltet. Dessuten er det paralleller mellom fagene. Maktrelasjoner, undertrykking og sosial ekskludering er for eksempel sentralt innenfor begge forskningsfelt. Det er et hav av sammenhenger som bør undersøkes analytisk, sier Guldvik.

Prester må bestige trapper

Teolog og forsker Inger Marie Lid, som er spesielt opptatt av kroppslig sårbarhet, ga et slående eksempel på en form for sosial ekskludering av funksjonshemmede i sin presentasjon. Hun tok utgangspunkt i en kirke på Jæren. Den har fått en gjev pris fra Fylkesrådet for funksjonshemmede for «universell utforming», det vil si en formgiving som skal bidra til likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne.

– Det er tydelig at når man har belønnet dette kirkerommets kvaliteter, så er det fremkommeligheten til funksjonshemmede blant menigheten, og ikke blant prestene, man har hatt i tankene. Arkitekturen gir et tydelig signal om hvilke forventinger man har til prestens funksjonsevner. Her må trapper bestiges og skarpe kanter passeres for å kunne virke som prest i menigheten, påpeker Lid, som er overrasket over at funksjonsevne har blitt oversett i debattene om presterollen her til lands; særlig ettersom den har blitt så grundig diskutert i et kjønnsperspektiv.

Historisk diskriminering

Ved Misjonshøgskolen i Stavanger er teolog og forsker Anna Rebecca Solevåg i gang med å analysere hvordan funksjonshemming blir beskrevet i evangelier og andre tekster fra begynnelsen av kristendommens historie.

– Når jeg forteller hva jeg holder på med, blir folk ofte overrasket. Er det mulig å finne noe om funksjonshemmede i så gamle tekster, da, lurer de på. Jeg minner dem på at en av Jesus sine hovedbeskjeftigelser var helbredelse, og da går det et lys opp for dem, sier Solevåg, som ble slått av det enorme fokuset på helbredelse da hun begynte å studere tekstene.

«Guds straff»

– Hva røper disse fortellingene om statusen til den uhelbredede kroppen? Er den syndig? Uren? Har den som ikke helbredes svak tro? Jeg tror det er viktig å analysere og kritisk reflektere over disse tekstene fordi de har hatt en enorm påvirkningskraft. Noen av de ideene som oppsto i tidlig kristendom finnes fortsatt i kulturelle forestillinger i dag, for eksempel om funksjonshemming som en «prøvelse» eller som «Guds straff», forteller Solevåg, som foreløpig har flere spørsmål enn svar på lager.

– Mange i antikken trodde på sjelens udødelighet, men de kristne skilte seg ut ved å tro på «legemets oppstandelse», det vil si at alle kristne skulle gjenoppstå på den ytterste dag «i kroppen». Men hva slags kropp? En «perfekt», lytefri kropp? En ung eller gammel kropp? En kjønnet kropp, spør Solevåg engasjert.

– Dessuten er jeg nysgjerrig på om den knuste kroppen til Jesus noen gang knyttes til kropper med funksjonsnedsettelser. I så fall blir det interessant å analysere om dette signaliserer en revaluering av slike kropper, avslutter forskeren.