For første gang har forskere registrert hvor lange distanser den arktiske ternen tilbakelegger, og avslører dermed nye sider av superflyvernes globetrotterliv.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Du skal være en ganske travel flypassasjer for å legger bak deg like lange distanser i lufta som den arktiske ternen, eller rødnebbternen som den kalles på norsk.
Nå har forskere ved Grønlands Naturinstitutt, med fotograf og forsker Carsten Egevang i spissen, for første gang klart å registrere hvor langt de relativt små fuglene migrerer når høsten kommer.
Mens du sitter komfortabelt i en superkraftig, jetmotorbåren stålfugl, seiler den 113 gram tunge flyvemesteren selv i vær og vind. Og den har et imponerende mål for øyet.
De nye registreringene viser at disse ternene i løpet av hele den lange rundturen ned til Antarktis, og opp igjen, har seilet gjennomsnittlig 70 900 kilometer.
Dette er den lengste dyremigrasjonen som er registrert, ifølge studien som er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS) denne uka.
Registrerte ternen i dagslys, mørke og skumring
I Norge hekker rødnebbternen langs nesten hele kysten og ved noen ferskvann, i tillegg til sørlige fjelltrakter.
Forskere har lenge mistenkt at den var en flyver med forbløffende utholdenhet – Universitetet i Tromsø skriver dette på sine nettsider:
”Rødnebbternen har den lengste trekkvei av alle våre fugler. Av ternene er det den som hekker lengst mot nord, samtidig som den trekker lengst mot sør – fra Svalbard i nord til pakkisen i Antarktis i sør, en rundtur på 30 000 - 40 000 km.”
Men problemet har vært at sporingsutstyret man har brukt internasjonalt til større fugler som albatrossene, har vært for tungt for de fjærlette fjærkledte. Der for har man ikke fastslå distansene helt sikkert.
De nye superlette geologgere derimot, kunne rødnebbternene bære, og sporingsutstyret skulle etter hvert få være med på en eventyrlig reise rundt foten på fuglene.
Hittil ukjent pitstopp på Newfoundland
Egevang og kollegaene festet geologgere rundt foten til 11 fugler fra to kolonier.
Geologgerne registrerer lysintensiteten rundt fuglen, og beregner lengdegrad og breddegrad utifra soloppgang og solnedgang, så vel som skumringstimenes varighet.
Reiseruta til fuglene så etter sporingen slik ut:
Annonse
Slutten av august: Alle de 11 ternene hadde kommet seg avgårde fra hekkeplassene på Grønland Island.
Så kom overraskelsen. Det var forventet at fuglene skulle fly rett sørover, men istedet gjorde de et pitstopp med gjennomsnittlig seks overnattinger i et havområde utenfor Newfoundland.
I artikkelen kaller Egevang og medforfatterne dette et hittil ukjent hotspot for terner, der nordlige kalde vannmasser møter det varmere vannet i sør.
Destinasjon: Sør-havet
Alle ternene hadde kommet seg på luftlinja sydover igjen i løpet av dagene fra 5. til 22.september. Her delte dessuten migrantene seg i to reiseruter.
Noen av dem fløy nedover langs den vestafrikanske kysten, mens andre krysset Atlanterhavet og fulgte Brasils kyst i stedet.
Det finnes tydeligvis mange veier til Rødnebbterne-Rom, for uavhengig av hvilken rute fuglene valgte, tilbrakte de alle sammen den lange vinterferien i Sør-Havet. Der fløy de hit og dit i løpet av oppholdets fire måneder.
I midten av april pekte de nebbet nordover igjen, og tok nok en gang noen overnattinger på Newfoundland, før de fløy mot hekkeplassene på Island og Grønland.
Lang livreise på vingene
De registrerte flydistansene, inkludert flyturene ved vinterdestinasjonen, varierte fra 59 500 kilometer til hele 81 600 kilometer for den sprekeste rødnebbternen, ifølge artikkelen i PNAS.
I løpet av et helt terneliv, som kan bli opptil 30 år langt, vil det bety at hvert enkelt seilende individ legger bak og under seg en flydistanse som tilsvarer tre tur-retur-reiser til månen, har forskerne bak studien funnet ut.