Stokkandmora flytter seg og ungene rundt for ikke å bli tatt av rovdyr og store fugler.  (Foto: Carol E. Petersen)
Stokkandmora flytter seg og ungene rundt for ikke å bli tatt av rovdyr og store fugler. (Foto: Carol E. Petersen)

Drepte jeg de små andungene?

Redaktøren har ordet: Tre uker med brød i mengder. Mister de små endene evnen til å selv finne mat?

Publisert

Sakte ferieliv på hytta ved skogsvannet. Uten internett og mobildekning må man underholde seg sjøl. Eller la dyrene gjøre jobben.

Først kom andemor for å sjekke ut forholdene og menneskene på terrassen. Dagen etter kom hun med fire andunger

Jeg ofret gladelig brødet. Små biter i et fat med vann. Sånn at de ikke skulle sette brødskorpa i halsen.

Vi ble gode venner. De søte små kom med mor både sent og tidlig med en uendelig appetitt for kneipp.

Hvorfor, hvor?

Uten google forble alle spørsmål ubesvart:

Hvorfor kaster mor seg over brødfatet og dytter ungene unna? Bør hun ikke la småttingene slippe til først, slik vi tror en god dyremor skal.

Hvor er andefar? Mens svalene i takmønet foret sine små i tospann, var stokkandfar totalt fraværende. Har han forlatt landet? Svømmer han rundt i et annet skogsvann? Er det ikke gunstig for artens vekst og fremme at begge foreldrene finner mat og passer på?

Gjester kom med vin og mer brød, men kunne ikke and.

Om kvelden satte andemor seg til på myrkanten med barna under seg. Stakkars, de fryser, tenkte jeg. Men hvor er redet? Hvorfor holder de seg ikke inne i en kald sommernatt?

Men kan de egentlig fryse?

En dag fløy mor over sivet. Hvorfor flyr de ikke mer? Svalene gjør jo ikke annet.

(Video: Nina Kristiansen)

Når fatet blir tomt

Hvorfor er ender så glad i brød? Er det sunt for dem?

Alle disse dype tankene og avgjørende spørsmålene, vek plass for et stort og skrekkelig et da jeg pakket sammen etter tre uker med hytteliv og andefôring: hva skjer nå? I morgen gakker de seg opp fra vannet og finner ikke en smule.

Jeg husker formaningen om at har man først begynt å mate fuglene, må man fortsette gjennom hele vinteren. Gjelder det også om sommeren? Mister ender som får brød på fat evnen til å selv finne fôr?  

Har jeg gjort andungene leveudyktige ved å gi dem kneippskiver fra barnsføttene av? Dør de av sult når matmor forsvinner til byen?

Homofil and

Vel tilbake på jobb, satte jeg stokkender øverst på dagsorden på redaksjonsmøtet. Men journalistene i forskning.no har for lav andekompetanse.

forskning.nos artikkelarkiv kan derimot fortelle at stokkanda kan være homofil, at den var en sjelden og sky art for hundre år siden , men at den er fryktelig tilpasningsdyktig og finnes overalt i dag – også nær oss mennesker – men at den ikke har blitt smartere av det.

Kjekt å vite, men jeg er mer interessert i hverdagsliv og død.

Roar Solheim kan fugl. Etter en samtale med han har jeg nå fått både beroligende svar og rystende opplysninger.

Han er førstekonservator i zoologi på Naturmuseet ved Universitetet i Agder. Og har elsket fugler siden han var liten gutt.

Svømmer i egne vann

Det viser seg at stokkandhannen er mer opptatt av parring enn familie. Han er, som andre dyr, umåtelig opptatt av å bringe egne gener videre. Derfor har han seg med så mange hunner han kan – enten de vil eller ikke. Regnestykket er enkelt. Hvis stokkandhannen klarer å få unger med fem hunner, får han femti unger. Det er mye mer enn en hunn og ti unger.

Å viderebringe egne gener tar tid. Derfor er det lite igjen til å fostre opp ungene. Det overlater han til mor og forsvinner til egne vann og andre menn når parringen er over. 

Heller ikke om vinteren henger far med barna. Der svanene og gjessene holder sammen i familier helt fram til våren, bryter stokkandfamilien sammen og går over til kollektiv livsstil. De samler seg i store gjenger, der det er frodige matfat eller for å gjemme seg i mengden når rovfuglene jakter.

Om mor er veldig sulten, kan hun dytte ungene unna matfatet. Fugl ofrer avkommet når det er stor mangel på mat. Men en hyttesnekret teori om at hun spiser fort slik at hun kan holde vakt mens barna spiser, er visst også mulig. Forskerne har ikke svar på alt om and. 

De var flere

Solheim kom også med urovekkende opplysninger om den lille andefamilien på hytta: det var en liten flokk overlevende.

For stokkanda legger 10-12 egg.

Så bare noen korte sommerdager før vi traff hverandre, gikk det mange flere andunger i rekken bak mor. Som i en Agatha Christie-roman har en og en unge blitt snappet vekk og spist opp av kråker, måker, mink eller sultne rødrever.

Anda skjuler seg gjennom stadige forflytninger. Redet blir forlatt så fort ungene kan svømme og gå. Om en hauk serverer andunge til sine barn, vil den komme tilbake for å hente flere. Trikset er å bytte soveplass.

Stokkanda er fleksibel, altetende og ikke redd for mennesker. Hun har all grunn til å frykte rovfugl, mink, mår og rev. (Foto: Nina Kristiansen)
Stokkanda er fleksibel, altetende og ikke redd for mennesker. Hun har all grunn til å frykte rovfugl, mink, mår og rev. (Foto: Nina Kristiansen)

Ingen grunn til å fly

Stokkanda velger vannet framfor lufta, til tross for gode flykvalifikasjoner.

Alt handler om energi, ifølge fuglemannen i Agder, som skjønner godt hvorfor endene ikke flyr omkring uten grunn. Å fly krever mye energi.

Så hvis en stokkand har nok mat på vannet, har den ikke noe god grunn til å lette på kroppen. Hvis den da ikke skal flykte fra fiendene sine.

Alle vet at ender liker brød. Men er de født sånn eller blitt sånn? Er brødinteressen menneskeskapt?

Stokkender spiser mye forskjellig, også frø. Om høsten går ender gjerne der bonden allerede har slått kornet,for å spise kornrester.  Derfor passer brød og andre kornprodukter godt inn på menyen.

Da brødet forsvant

Men så til det store, store spørsmålet. Hva skjedde etter at kneippen forsvant? Overlevde andungene rev og mink for å så dø av omsorgssvikt?

Joda, fuglene klarer seg heldigvis. For sånn er jo naturen selv. En dag finner de mye mat et sted, så er det tomt, og de leter videre. Og brødmenyen har nok vært supplert med øyenstikkere, fluer og vanninsekter.  

Det er ikke for fuglenes skyld vi bør mate dem, men for vår egen. Vi liker nærkontakten. Det gjør oss godt. Og det er superenkelt for anda å spise brød som ligger servert. Da bruker hun lite energi for å få energi. Det er best for alle dyr.  

Hva føler den nå?

Det er mye forskerne fortsatt ikke vet om stokkanda. Opplever den å fryse – slik vi mennesker gjør? Hvordan håndterer den tapet av åtte barn? Hvordan ser den på kjempene med brødposene?

Umulig å vite, sier zoolog Solheim. Da må du nok krype inn i hjernen til anda.

Det får bli til neste år.