Krykkja (Rissa tridactyla), en liten, overflatebeitende måke, er den mest tallrike måkearten i Norge.
Bestanden har imidlertid minket raskt flere steder i Nord-Atlanteren de siste tiårene. Arten har nå status som sårbar i den globale rødlista for arter, og truet i den norske. Dette understreker behovet for en omhyggelig forvaltning av bestandene.
Årsaken til nedgangen i Norge er kompleks og ikke fullt ut klarlagt, men matmangel både om vinteren og i hekkesesongen er sannsynligvis en viktig faktor.
Faren for å bli spist av havørn, kråkefugler og store måker øker også etter hvert som tettheten av hekkende fugl synker og det blir færre kolonier.
Fleksibel i valg av reirplass
I møtet med en verden i endring har imidlertid krykkja et ess i ermet. Den har vist seg å være usedvanlig fleksibel i valg av reirplass.
Krykkjer hekker vanligvis i kolonier på smale hyller i bratte, kystnære klipper, men trives også på menneskeskapte strukturer som bygninger og broer.
Ny forskning har nå avdekket at det også finnes livskraftige krykkjekolonier på oljeinstallasjoner ute på den norske sokkelen i Norskehavet.
– Etableringen av krykkjekolonier i disse relativt nye hekkehabitatene er svært interessant i lys av den kraftige nedgangen i mange kolonier i naturlige hekkeområder rundt Atlanterhavet, sier Signe Christensen-Dalsgaard. Hun er sjøfuglforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Gav forskerne innsikt i områder med begrenset adgang
Hjulpet av mannskap på oljeinstallasjoner og forsyningsskip har Christensen-Dalsgaard og hennes kolleger studert krykkjer som hekker på oljeinstallasjoner.
– Siden oljeinstallasjoner generelt er utilgjengelige for forskere, ønsket vi å teste ut om en form for folkeforskning kunne brukes for å overvåke størrelsen på bestanden og reproduksjonen til krykkjer på denne typen steder, sier Christensen-Dalsgaard.
Folkeforskning er et begrep for innsamling eller vurdering av data utført av vanlige folk, normalt i samarbeid med profesjonelle forskere.
Mannskapet sammenlignet informasjon om det som kalles hekkesuksessen til krykkjene på oljeinstallasjoner med den til krykkjer i de nærmeste koloniene langs land, både på naturlige hekkesteder og på menneskeskapte byggverk.
Hekkesuksess måles ved å se hvor mange unger som i snitt vokser opp i hvert reir.
Ved å studere hekkebiologien til krykkjer i disse tre ulike typene leveområder kunne forskerne nøste opp i noen av faktorene som kan være viktig for at arten produserer levedyktige unger.
Krykkjer hekker langs siden av en flytende oljeinstallasjon.(Foto: Supply Vessels)
Hva er det som truer krykkja?
Oljeinstallasjonene som var inkludert i studien, ligger 60–170 kilometer fra kysten av fastlandet.
Annonse
Forskerne forventet derfor at krykkjer som hekker på oljeinstallasjoner, både har en annen tilgang på mat og er mindre utsatt for rovdyr enn de som hekker i kystkolonier.
Samtidig har kolonier i tilknytning til bosetninger trolig tilsvarende mattilgang som de som hekker i nærliggende naturlige klippevegger, men ulik grad av forstyrrelse fra mennesker og rovdyr.
Forskernes hypotese var at hvis faren for rovdyr var den viktigste begrensende faktoren for ungeproduksjonen, ville krykkjene på oljeinstallasjoner til havs ha høyest reproduksjon, fulgt av de som hekket på menneskeskapte strukturer.
– Hvis det derimot er mattilgang som er den viktigste drivkraften ville de to kolonitypene langs kysten ha omtrent samme produksjonsnivå, og koloniene til havs ville skille seg ut fra disse, forteller Christensen-Dalsgaard.
Færre rovdyr kan være en årsak
Studien viste at krykkjer som hekker på oljeinstallasjoner, hadde god ungeproduksjon – høyere enn krykkjer som hekker på menneskeskapte strukturer langs kysten og mye høyere enn de som hekker i naturlige leveområder.
Resultatene samsvarer godt med forutsigelsen i den første hypotesen og tyder på at trusselen fra rovdyr kan være en nøkkelfaktor for reproduksjonen til krykkjene i studieområdet.
– Vi kan likevel ikke utelukke muligheten for at mattilgang spilte en rolle, siden vi manglet detaljert informasjon om hvor fuglene hentet mat.
– Det kan hende at fugler som hekker ute til havs, også drar fordel av å ha kortere avstand til de beste beiteområdene i havet, sier forskeren.
Kart over koloniene som inngikk i studien. Oljeinstallasjoner til havs med hekkende krykkjer er angitt med stjerner, og de som er farget røde ble inkludert i studien av hekkesuksess.(Kart: Christensen-Dalsgaard et.al. 2019)
Det er sjeldent sorthvitt i naturen
Selv om oljeinstallasjoner vanligvis anses som en fare for livet i havet, for eksempel på grunn av risikoen for oljesøl og økt dødelighet som følge av kollisjoner mellom fugler og bygninger, kan de også ha positive effekter ved å fungere som kunstige rev og tilfluktssteder for faunaen til havs.
For krykkjer, har det åpenbart større positiv enn negativ innvirkning å hekke på oljeinstallasjonene.
Annonse
– Fuglene på oljeinstallasjonene utgjør bare en liten andel av krykkjene, og de vil sannsynligvis ikke kunne redde hele bestanden. Likevel produserer de et kjærkomment bidrag ungfugler til den utarmede krykkjebestanden i norske farvann, sier Christensen-Dalsgaard.
Kolonier av krykkje i byer er viktig for arten
Å holde en god dialog med selskapene og personellet på oljeinstallasjonene om hvordan man best forvalter krykkjer som hekker ute til havs, vil sikre helsen til både krykkjene og folkene som opererer disse riggene i fremtiden.
Dialog er også nøkkelen i urbane områder, hvor krykkjer kan være en kilde til konflikt, ettersom fuglene oppfattes som bråkete og grisete.
Disse urbane koloniene kan imidlertid vise seg å være nødvendige for at arten skal overleve i Norge.
– Selv om den kanskje ikke alltid oppfattes slik av mennesker som møter den i det urbane miljøet, er krykkja en truet art, akkurat som andre karismatiske arter i nord, som for eksempel lunden og fjellreven.
– Dette bør man ta inn over seg, og myndigheter og forvaltningsinstanser i byer og tettsteder bør jobbe for å legge til rette for sameksistens mellom urbane krykkjer og mennesker. Forhåpentligvis vil folk lære å sette pris på denne flotte og fascinerende lille måken, sier Signe Christensen-Dalsgaard
SEAPOP (avledet av den engelske termen for sjøfuglbestander – seabird populations) ble startet i 2005 og er et helhetlig og langsiktig overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler.
Programmet omfatter sjøfuglbestander langs Norskekysten, på Svalbard og i tilhørende havområder, og vil fremskaffe og vedlikeholde grunnleggende kunnskap om sjøfugl for å bidra til en bedre forvaltning av disse marine miljøene.
Dataanalysene har som formål å videreutvikle modeller for sjøfuglenes utbredelse og populasjonsdynamikk ved å ta i bruk ulike miljøvariabler, samt undersøke graden av kovarians på tvers av lokaliteter og arter.
Denne kunnskapen er sårt tiltrengt for å skille effekter av menneskets inngrep fra det som primært skyldes naturlig variasjon, og for å finne forvaltningstiltak som kan bidra til at sjøfuglbestandene opprettholdes.
