Noen storker leder an på turen til vinterstedet. Trekkfuglene foran i flokken finner de nyttige luftstrømmene som løfter dem til himmels slik at de kan seile videre etterpå uten å måtte flakse med vingene.
Det sparer energi på den lange turen. Storkene tilbakelegger gjerne tusenvis av kilometer når de flyr sørover om vinteren.
Disse ledertypene evner å plassere seg riktig i luftstrømmen. Det er nemlig ikke så enkelt å finne ut hvor det lønner seg å ligge for å få mest mulig oppdrift. Fuglene som går først inn, sirkler ujevnt rundt for å finne midten av strømmen.
De som kommer bak, kan simpelthen følge etter lederen. Sirklene de flyr i er jevnere. Det fant forskere som festet sendere på unge fugler i Tyskland før fuglene la ut på livets første langtur.
Seiler lenger
Selv om det kan lønne seg å være gratispassasjer og slippe å finne vinden selv, måtte etternølerne likevel jobbe mer.
De forlot luftstrømmen før lederne, i en lavere høyde, og måtte dermed nøye seg med å gli kortere av gårde.
Når de hoppet av heisen, måtte de i stedet flakse atskillig mer. Antakelig valgte de en tidlig utgang for å klare å holde følge med fuglene som hadde fått et forsprang, spekulerer de tyske og ungarske forskerne bak studien.
De fulgte fuglene de fem første dagene av turen. GPS-sendere festet på storkene fortalte om hvor de befant seg i luftrommet og hvor fort de fløy. Ved hjelp av akselerometere målte forskerne også hvor ofte fuglene flakset med vingene.
Dessuten regnet de ut hvor lang tid det tok før de bakerste fuglene nådde samme posisjon som fuglene foran. Slik kunne de se hvordan de lå an i forhold til hverandre.
Storker migrerer i store grupper. Det kan se ut som om de er uorganiserte, men det er neppe tilfeldig hvilken plass fuglene har i flokken. (Foto: Ronen Zvulun/NTB scanpix)
Organiserte fugler?
Storker flyr i store, tilsynelatende rotete flokker – ikke i stram V-formasjon som en del andre fugler.
Men for storkene som migrerer kan det altså se ut til å ha sine fordeler. De bytter stadig plass. Alle fuglene hadde litt tid både foran og bak i gruppa. De som tilbringer mest tid bakerst, flakser mest. Til gjengjeld kommer de fortere inn i riktig luftstrøm fordi de kan følge etter lederne.
Rollen i flokken hadde lite å gjøre med fuglens vekt, kjønn og andre medfødte egenskaper. Det ser ut til at noen fugler rett og slett er bedre til å fly.
Annonse
De flinkeste kom lengst. Mens de fløy helt til Afrika, slo etternølerne seg ned i Sør-Europa.
Men det er fortsatt uklart i hvor stor grad storkene egentlig forholder seg til hverandre når de migrerer. Og hvilken rolle spiller de voksne storkene som ungene ofte flyr sammen med? Med sin lange flygeerfaring ville det vært naturlig at de tar en lederrolle. Kanskje de unge lederne rett og slett følger etter dem? Det vet ikke forskerne, for de har ikke merket de voksne fuglene.
De fleste av de 61 ungene som de merket, forsvant før reisen. Kanskje byttet de reisefølge, eller de døde før den første strabasiøse ferden. Underveis falt også flere fugler fra. Den første dagen var de 27, den femte bare 17.
Referanse:
Andrea Flack mfl: From local collective behavior to global migratory patterns in white storks. Science, vol. 360, nr. 6391, 25. mai 2018. Doi: 10.1126/science.aap7781. Sammendrag.
