– I 2020 forsvant den siste krykkja fra Vedøy på Røst, som på 1980-tallet var kjent som et av Nord-Europas rikeste fuglefjell. Vår studie viser at økt jakt fra havørn har bidratt til at bestanden ble utryddet, sier forsker Tycho Anker-Nilssen i NINA.

Krykkja er en forholdsvis liten måkeart som som forekommer langs hele Norges kyst.

Det er et dramatisk, men langt fra enestående bilde Anker-Nilssen skisserer.

Antall havørn øker

Sjøfugler sliter verden over. Matmangel, som igjen kan knyttes til klimaendringer og overfiske, regnes som den viktigste årsaken. Krykkjene langs norskekysten har i tillegg fått flere utfordringer å hanskes med.

De siste tiårene har forskerne observert en økning i antall unge havørner som jakter i fuglefjellene. Men få studier har hittil greid å måle i hvilken grad jakt og forstyrrelser fra rovdyr og rovfugler påvirker bestandene av sjøfugl.

– Det er mange forhold som bidrar til den bestandsnedgangen vi nå observerer hos sjøfugl, og det er ofte utfordrende å skille effekten av de ulike faktorene fra hverandre i komplekse, marine økosystemer, forklarer Anker-Nilssen.

Samspill i endring

Jakt, fangst og miljøgifter gjorde at havørnene våre lenge var like ille ute som krykkja. Da havørna ble fredet i 1968, talte den norske bestanden kun 500 par.

Siden den gang har bestanden mangedoblet seg, og Norge eksporterer nå ørner for å gjenopprette tapte bestander på De britiske øyer og i Spania.

Anker-Nilssen har dermed vært vitne til store endringer siden overvåkingen av krykkjekoloniene på Røst startet i 1979.

– Parallelt med nedgangen av bestanden på Vedøy har vi sett at stadig flere fugler trekker mot folk. På Kårøya i Røst havn, bare fire kilometer nordøst for Vedøy, har krykkjene som hekker på tak og vegger av bygninger, vært i kraftig vekst.

Hva skyldes denne flukten?

Forskernes teori går ut på at noen av krykkjene trekker mot folk for å søke beskyttelse fra rovfugler og rovdyr.

I motsetning til andre måkearter er det nemlig ikke matavfall som lokker. Krykkja spiser småfisk og krepsdyr, og henter maten til ungene ute på havet.

På Røst fikk forskerne en naturlig eksperimentell situasjon i fanget med parallelle data fra to nabokolonier med helt ulikt press fra rovdyr.

– Ved å følge begge koloniene over lang tid har vi fått bekreftet teorien, fastslår Anker-Nilssen.

Flukten fra fuglefjellet

Ettersom havørnbestanden vokste, fikk fuglefjellkolonien på Vedøy fra slutten av 1990-tallet besøk av et økende antall unge havørner. Krykkjene i havna har derimot alltid fått være i fred for ørn. Mattilgangen og avstanden til beiteområdene var den samme for begge koloniene.

Dermed kunne forskerne studere eventuelle forskjeller i hekkesuksess i en bestand med og uten jakt fra rovdyr og forstyrrelser gjennom en periode på 42 år.

Resultatene er entydige: Mens fuglefjellkolonien døde ut, ble havnekolonien nesten femdoblet. Begge koloniene hadde større hekkesuksess i år med god mattilgang. Men næringsforholdene var utilstrekkelige, og ingen av dem produserte nok unger til å sikre rekruttering over tid.

– Veksten i havnekolonien på Kårøya kan derfor bare forklares med innvandring, mest sannsynlig fra fuglefjellet, sier forskeren.

Da fuglefjellkolonien forsvant, snudde utviklingen på Kårøya. Nå er også denne kolonien i sterk tilbakegang. Ifølge Anker-Nilssen kan bare økt tilgang på mat i havområdene snu denne trenden.

Forstyrrelsen fra ørnenes jakt i klippeveggene gir også lettere tilgang for kråkefugler og store måker. Forskerne ser det samme mønsteret flere steder, både for krykkje og flere andre sjøfugler.

Et tap for kystmiljøet

I løpet av bare fire tiår har åtte av ti hekkende krykkjer forsvunnet fra norske fuglefjell.

Hovedårsaken er likevel manglende rekruttering. De som etablerer seg i befolkede områder, gjør nok mye ut av seg, men forklarer bare en liten del av tilbakegangen i fuglefjellene.

– Det er viktig å tilrettelegge for hekking der krykkjene finner beskyttelse mot rovdyr. Flere steder jobbes det med å utvikle gode løsninger for sameksistens som forhåpentligvis vil hjelpe krykkja gjennom en vanskelig periode. Det motsatte alternativet vil være et stort tap for det kystmiljøet vi ellers er så stolte av, sier Anker-Nilssen.

Referanse:

Tycho Anker-Nilssen mfl.: Top-down control of a marine mesopredator: Increase in native white-tailed eagles accelerates the extinction of an endangered seabird population. Journal of Applied Ecology, 2023. Doi.org/10.1111/1365-2664.14343

Artikkelen er produsert og finansiert av NINA

Norsk institutt for naturforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk institutt for naturforskning?

• 

  Slik kan du være med å overvåke rovdyra i Norge

• 

  – Imponerende at overvåkingen av gaupa i Norge er så god

• 

  Jakten på nordlys setter spor i naturen

• 

  Koraller i norske farvann: – Det kan ta århundrer å bygge opp nye samfunn dersom de blir ødelagt

• 

  Hjortelusflua har spredt seg til Trøndelag

• 

  Det er ikke ett fett hva elgen spiser

Les flere artikler fra NINA her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER