Hullrugere er fugler som hekker i forskjellige hulrom. Spetter hakker selv ut reirhull i trær, mens andre hullrugere trives i fuglekasser.

NIBIO-forsker Benedicte Beddari har tilbragt mange timer i felt det siste året. Hun leder det som trolig er det mest omfattende fuglekasseprosjektet i Øst-Finnmark noensinne.

– Hensikten med prosjektet er å skaffe mer kunnskap om de hullrugende fuglene i Sør-Varanger, forklarer den unge biologen. Hun har selv har vokst opp i Pasvikdalen og kjenner grenseområdet bedre enn de fleste.

I løpet av våren har hun og kollegene hengt opp totalt 879 fuglekasser. 750 av disse inngår i hovedprosjektet. Kassene er fordelt på 15 kasseområder som er spredt over hele kommunen fra Bugøyfjord i nord til Grensefoss i sør.

Innenfor hvert område har forskerne etablert ti punkter og i tilknytning til hvert punkt er det hengt opp fem ulike fuglekasser, en av hver type.

Fem fuglekassetyper

– De forskjellige fugleartene har litt ulike preferanser til hvilke kassetyper de vil legge egg i, forklarer Beddari. Derfor valgte vi å satse på fem ulike kassetyper:

• En lukket kasse med 32 millimeter åpningshull beregnet for svarthvit fluesnapper, lappmeis og kjøttmeis.
• En åpen kasse med stor firkantet åpning beregnet for rødstjert.
• En lukket kasse med 28 millimeter åpningshull beregnet for blåmeis.
• En tilsvarende lukket kasse fylt med treflis beregnet for granmeis.
• En litt større, lukket kasse med 70 millimeter åpningshull – også den beregnet for rødstjert.

Spesialkasser for andre arter

I tillegg til hovedprosjektet har forskerne hengt opp en del andre fuglekassetyper på egnede plasser rundt omkring i grensekommunen.

– Vi har hengt opp 40 lappmeiskasser i gammel furuskog og 30 kvinandkasser langs Pasvikelva. På bygninger i Svanvik-området har vi hengt opp 23 åpne kasser for gråfluesnapper og 20 avlange kasser for gråspurv. Dessuten har vi hengt opp 15 spesialkasser for fossekall under broer i Pasvik.

– Alle disse kassene vil bli fulgt opp i årene som kommer, forklarer Beddari. Likevel er det kassene i hovedprosjektet som vil få førsteprioritet.

Mange timer i felt gjennom hele vårsesongen

Et prosjekt av denne størrelsen krever nøye planlegging og mye feltarbeid. Her har de unge forskerne fått god hjelp av to tidligere NIBIO-ansatte som har gått av med pensjon.

Forskerne startet opphenging av kassene i begynnelsen av april. Deretter gikk det i ett helt fram til midten av mai.

– Først brukte vi snøskuter, deretter truger og til slutt måtte vi ta beina fatt. Av praktiske årsaker ble de fleste kassene plassert i rimelig nærhet til vei eller skogsbilvei. Det gjorde jobben litt mindre anstrengende, forteller Beddari.

I begynnelsen av juni dro forskerne ut på nytt for å sjekke om det var kommet fugl i kassene. Det tok om lag to uker.

– Vi registrerte bebodde reir og fotograferte både egg og rugende fugler. I tillegg måtte vi justere litt på høyde og plassering for noen av kassene. Det er ikke alltid terrenget ser helt likt ut når snøen har smeltet, forklarer Beddari.

Fugleungene kommer

Den andre kontrollrunden startet i begynnelsen av juli. Da ble samtlige kasser oppsøkt på nytt for å sjekke om det hadde kommet fugleunger.

Alle ungene som var store nok, ble veid på skånsomt vis, mens de ungene som var for små fikk være i fred. Det ble også samlet inn fjærprøver fra de største ungene. Planen er å hente ut DNA og gjennomføre molekylære analyser.

– I denne fasen er det viktig å være minst to team som jobber parallelt, understreker Beddari.

– Hvis ikke rekker vi ikke over alle kassene før fuglene har fløyet. Feltsesongen er kort og med så mange kasser er det en utfordring å time feltarbeidet riktig. Det er ikke mulig å være alle plasser på en gang, forklarer prosjektlederen, som er godt fornøyd med årets resultat.

I september ble samtlige kasser besøkt en siste gang. Reirene ble fjernet og kassene gjort klare til neste sesong.

Overraskende mange hekkinger allerede første året

– Totalt registrerte vi hekking i 104 av de 750 kassene i hovedprosjektet. Dette er vi ganske godt fornøyd med, forklarer Beddari.

Årets hekkinger fordelte seg på følgende arter: 51 svarthvit fluesnapper, 38 kjøttmeis, 7 rødstjert, 2 lappmeis, 1 granmeis, 1 blåmeis og 4 ubestemte meis.

Sistnevnte skyldes at meiseeggene kan være vanskelige å skille fra hverandre når voksenfuglene ikke er til stede.

– Kassene med 32 millimeter åpningshull viste seg å være klart mest populære. Først når disse var opptatt ble de andre kassetypene tatt i bruk.

Så langt mot nord påvirkes hekkesuksessen i stor grad av rådende værforhold. I et av områdene var nesten alle fugleungene døde da kassene ble kontrollert. Det skyldtes trolig en lengre periode med kaldt og fuktig vær mens ungene ennå var små.

– Ved kraftig regn er det ikke mange insekter ute og flyr. Da sulter fugleungene i hjel, sier Beddari.

Store forventninger for fremtiden

– Vi er veldig spente på fortsettelsen, forteller Beddari. Dette er et stort og spennende prosjekt som forhåpentligvis vil gi oss mye ny kunnskap.

De 15 områdene med kasser er med vilje plassert i ulike leveområder, med ulik avstand til kysten og med ulik avstand til Nikel-smelteverket, den største forurensningskilden i området.

Dette gjør det mulig å studere eventuelle forskjeller i blant annet utbredelse, valg av leveområde og hekkesuksess.

– DNA fra ungene kan brukes til å analysere slektskap. Det gir oss mulighet til å studere de ulike artenes spredningsmønster, for eksempel i hvilken grad det er de samme individene som kommer tilbake fra år til år.

Ved hjelp av isotopanalyse håper forskerne også å få mer detaljert kunnskap om hva fugleungene har blitt matet med i de ulike områdene.

– Det er også mulig å analysere fjærprøver for innhold av tungmetaller. Fordi Nikel-smelteverket etter all sannsynlighet stenges ned før året er omme, har det vært viktig for oss å samle inn mest mulig referansemateriale allerede i år.

– Vi håper jo å kunne se positive effekter på naturen når den viktigste forurensningskilden i endelig forsvinner, sier Beddari.

Planen er at fuglekasseprosjektet skal gå over ti år, men det avhenger av videre finansiering. I dag er prosjektet finansiert av Utenriksdepartementet (UD) og Klima- og miljødepartementet (KLD) gjennom midler til norsk-russisk miljøsamarbeid.

Fakta om hullrugende fugler

• Hullrugere er en fellesbetegnelse på fuglearter som foretrekker å bygge reir og/eller legge eggene sine i hule trær, fuglekasser, fjellsprekker, jordhuler og lignende.
• Hakkespettene (unntatt vendehals) lager sine egne reirhull. De kalles derfor gjerne for primære hullrugere. Fordi de vanligvis hakker ut et nytt reirhull hvert år, kan andre arter overta reirhullene når hakkespettene har flyttet ut. Hullrugere som ikke lager sine egne reirhull kalles gjerne sekundære hullrugere.
• Minst 30 av fugleartene i Norge hekker regelmessig i oppsatte fuglekasser. De vanligste av disse er kvinand, lappfiskand, laksand, tårnfalk, skogdue, haukugle, spurveugle, kattugle, perleugle, tårnseiler, vendehals, taksvale, vintererle, fossekall, rødstjert, gråfluesnapper, svarthvit fluesnapper, granmeis, løvmeis, lappmeis, toppmeis, svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, trekryper, kaie, stær, gråspurv og pilfink. Noen av disse benytter tradisjonelle fuglekasser mens andre krever spesialtilpassede kasser av ulike typer.
• I tillegg kan flere arter, som rødstrupe, linerle og gjerdesmett, hekke sporadisk i fuglekasser.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Slik skil du mellom markblomar og ugras tidleg på våren

• 

  Slik skal de sikre en mer bærekraftig håndtering av planteavfall fra blomsterhandelen

• 

  Hundre år gammel skog gir ny kunnskap om ulike former for hogst

• 

  Forskarar vil verne granskogen med ei duft av sjasmin

• 

  Forskere mener genredigering har et enormt potensial, men at reglene er for strenge: – Risikoen er minimal

• 

  Økt fare for større barkbilleutbrudd – også i Norge

Les flere saker fra Nibio her.