I internasjonale medier svirrer et nytt buzzword: Kidulting.

Begrepet består av to engelske ord: kid og adulting. Det omfatter voksne, særlig såkalte millennials, som går i barndommen ved å gjøre aktiviteter som tradisjonelt anses å være for barn. For eksempel å spille brett- eller dataspill.

Millennials – Generasjon Y – brukes om generasjonen født fra rundt 1977 til midten av 1990-tallet.

– Kidulting dukker opp mer og mer, bekrefter Torben Bechmann Jensen, førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt ved Københavns Universitet.

Han forteller at det har erstattet et tidligere begrep, Peter Pan-generasjonen, som omfattet 25-40-åringer som fortsetter å leve et ungdomsliv. På samme måte er kidulting uttrykk for at unge voksne eller voksne av egen vilje oppfører seg som barn i kortere eller lengre tid.

– Det er en tendens til at ungdomslivet er det attraktive, det man streber etter. Det rasjonelle voksenlivet, med ansvar og bekymringer for fremtiden og alderdommen, skyves i bakgrunnen, forklarer Jensen.

Omfavne ditt indre barn 

Kort sagt, flere bruker mer tid på å leke. Dette henger sammen med en utmattelse som kan ses i samfunnet, ved at livet blir for uhåndterlig, som under korona-pandemien, ifølge Jensen.

– Derfor fyller man tiden med aktiviteter som ikke inneholder annet enn lyst og fornøyelse, konstaterer han. 

Nicole Booz har en bachelorgrad i psykologi og har skrevet boken «The Kidult Handbook: From Blanket Forts to Capture the Flag, a Grownup's Guide to Playing Like a Kid». For henne handler kidulting om voksne som husker barndommens bekymringsløshet.

Om voksne som ser tilbake på en tid i livet da de følte seg trygge og hadde et helt liv med muligheter foran seg.

Hun står altså for en mer positiv tilnærming til kidulting.

– Kidulting handler om å omfavne ditt indre barn og finne igjen dine yndlingsaktiviteter fra barndommen som voksen, sier Nicole Booz.

Fargelegging og lekeland

I boken argumenterer hun for at det å leke som da du var barn, hjelper deg å se på verden med friske øyne – eller et «nybegynnersinn» – og at det lar deg bremse ned og fokusere.

Fargeleggingsbøker for voksne, som har blitt populære de siste årene, er et eksempel på dette. Bøker med motiver som skal fargelegges, gjør det mulig å uttrykke seg kunstnerisk på et nivå som passer alle – og kan derfor være avslappende.

En artikkel i The Economist beskriver det interaktive lekelandet Dopamine Land som finnes i Madrid og London. Der kan voksne slippe løs sitt indre barn og utforske ulike rom. Det er blant annet et rom med badekar med store bobler av plast, et annet rom som er laget for å se ut som en popcornmaskin fra innsiden og et tredje hvor voksne kan leke putekrig.

– For noen tar det overhånd

Kidulting kan ses på både som et overskudds- og et underskuddsfenomen, ifølge Torben Bechmann Jensen.

Så lenge det er begrenset, er det positivt. For da er det bare hyggelig, mener han.

– Men for noen tar det overhånd – det kan for eksempel ta tid fra å forholde seg til den produktive siden av livet, og da er det ikke bra.

– Så det kan ses på både som uskyldig lek og som en truende samfunnstrend på samme tid, legger Jensen til.

Når det blir en utfordring for samfunnet, er det fordi ungdom for eksempel utsetter å etablere seg når de er ferdig utdannet. Kanskje bor de fortsatt sammen med vennene sine fordi det gir dem en følelse av frihet. De kan gjøre hva de vil, fordi ingen er avhengige av dem.

Voksen-ansvaret

– Mange bor alene som single – og dermed er de mest ansvarlige overfor seg selv, sier Jensen.

I en artikkel om kidulting i den danske avisen Berlingske skriver en redaktør at alle selvfølgelig kan trenge en virkelighetsflukt nå og da – som noen timer med  PlayStation eller en Barbie-film:

– Men hvis hele Vesten får en lett tilgjengelig dopamin-overdose, hvem skal da bære voksen-ansvaret?

Men ifølge Lone Wiegaard, førsteamanuensis ved EVU Pedagogikk og oppvekst ved den danske VIA Høgskolen, skal vi ikke være så bekymret for det.

– Det er ikke farlig å leke, bare det oppleves som meningsfylt av dem som leker, sier hun og utdyper:

– Når det skjer i voksnes fritid, kan det være tegn på en trang til å være bekymringsløs, som en motvekt til hverdagens mange krav.

Generasjon under press

Mye tyder nemlig på at hverdagen har blitt mer utfordrende for mange de senere årene. Kanskje kidulting kan være bra for vår psykiske helse, fordi det kan få oss til å sette ned farta?

– Hjemme – og i store deler av den vestlige verden – er psykiske lidelser i eksplosiv utvikling. Så det er ikke overraskende at man prøver hva som helst for å komme seg gjennom livet. For eksempel å leke – og dermed gi opp å leve opp til forpliktelser – for hva skal man ellers gjøre? spør Torben Bechmann Jensen retorisk.

Kidulting omfatter yngre voksne opp til rundt 45 år som ennå ikke har slått seg til ro med partner, barn, hus og bil – og i stedet bruker tiden sin på lek.

– Og det er nettopp denne generasjonen som er under et enormt press – med tanke på utdanning, jobb og relasjoner. Så på den måten gir det god mening at de prøver å finne utveier, sier Jensen.

Uttrykk for at noe har gått galt

Men det er også et uttrykk for kapitulasjon, mener han. At noe har gått galt – ikke hos den enkelte, men i samfunnet.

– Folk har mistet retningen, sier Jensen. 

– Derfor kaster de bort tid på Netflix, lek, spill og leker.

Lone Wiegaard er enig i at barnslige aktiviteter som en tur til Dopamin Land kan være en motreaksjon på en hel masse krav og forventninger vi må leve opp til som voksne.

– Og kanskje er det uttrykk for et behov for å oppnå en mental balanse i livet, sier hun. 

– For det har vi alle bruk for.

© Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.