Ann Werner er høgskolelektor i kjønnsforskning (genusvetenskap) på Södertörns högskola.
Hun publiserte i siste nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning artikkelen “Danssteg på YouTube. Musik, genus, Etnicitet/’ras’ ”.
Personer som etterligner popstjerners dansing i musikkvideoene filmer seg selv og legger ut klippene på nettsiden YouTube.
Andre kan kommentere på klippene og laste opp egne klipp. Hvilke forestillinger om kropp, kjønn og etnisitet kommer til syne her?
Ann Werner, høyskolelektor i genusvitenskap ved Södertörn Högskole i Sverige, har analysert klipp og kommentarfeltene til disse klippene på YouTube fra tre av Beyoncés låter: ”Crazy in Love”, ”Get me bodied”, og ”Single Ladies” .
− Majoriteten av de som legger ut slike klipp er unge jenter som danser alene i et hjemlig miljø, forteller Werner. Derfor fokuserte hun også på dette i sin analyse.
De fleste klippene i Werners utvalg består av unge jenter som danser enkeltvis, men hun hadde også klipp der flere jenter danset sammen i utvalget sitt. I tillegg så hun på klipp med menn og klipp med barn.
Werner satte også som kriterium til sitt utvalg at personene i videoen etterligner Beyoncés dansetrinn i hennes musikkvideo, og at den aktuelle sangen ble spilt.
Werner har valgt bort videoene der profesjonelle dansere eller kommersielle aktører etterligner eller parodierer Beyoncé.
Kultur i hverdagen
− Jeg ville se hvordan dansen gjøres i det private rom fordi jeg ville studere dansen ut fra et brukerperspektiv, altså et perspektiv som forstår dans eller andre kulturuttrykk som noe som gjøres hele tiden og som er en del av folks hverdag.
I annen forskning skrives det mye om hvordan profesjonelle aktørers estetiske uttrykk kan tolkes og oppfattes, men det skrives mindre om hvordan vanlige folk bruker kulturen, ifølge Werner.
Hun mener at et fenomen som YouTube fortjener mer forskning. YouTube representerer en type medieteknologi som gjør det mulig for folk å legge ut klipp av seg selv der de for eksempel danser eller spiller egne låter.
I tillegg gjør YouTube det mulig for brukerne å delta i en samtale der de kan kommentere på hverandres klipp og lenke videre til andre klipp slik at det oppstår nettverkslignende strukturer.
− Derfor kan vi samtidig se på dette som en deltakerkultur. Hele verden kan titte på klippene som legges inn. Til og med Beyoncé kan titte på dem.
− Hvorfor valgte du Beyoncé?
− Beyoncé er en artist som er verdenskjent for både musikken og dansen sin. Sangene hennes har ligget på toppen av mange lister i verden, sier Werner.
I kommentarfeltene til musikkvideoene kommuniseres det forventninger til hvordan svarte jenters kropper skal være.
− Mange av kommentarene viser til oppfatningen om at svarte jenters kropper er på en bestemt måte, at de er både yppiga og rytmiske. Og de jentene som likner Beyoncé mest i både kroppsform og i hvordan de danser, blir sett på som mest sexy.
− Her kommuniserer deltakerne i kommentarfeltet en idé om at jentenes kropp skal ha et bestemt utseende; de skal være veltrente og tynne, men ha former, sier Werner.
De som ikke har den rette kroppen får beskjed om dette i kommentarfeltet.
− De som er tynnere enn Beyoncé får beskjed om å spise litt mer, og de som er rundere enn Beyoncé får beskjed om å slanke seg.
Påpeker ”feil”
Ann Werner. (Foto: Nicklas Dennermalm)
De hvite jentene som har lagt ut klipp og som er dyktige dansere får kommentarer som ”du er dyktig, nesten som en svart jente!” eller ”gud så dyktig du er selv om du er hvit!”, forteller Werner.
− Danseegenskapene oppfattes som overraskende, og hvithet synliggjøres i denne sammenhengen, påpeker hun.
Men det er ikke bare hvite jenter, eller de som er for tynne eller for tykke, som har noe ”feil”.
− Menn som danser bra kan få kommentarer som ”om du hadde vært jente, hadde dette vært perfekt!”. Med andre ord: Alt er bra, personen danser akkurat som Beyoncé, men det finnes en feil.
− I tillegg blir disse mennene ofte oppfattet som homofile. Jeg mener at vi her kan se et glidende kjønnsuttrykk. Uttrykket i klippet, måten mennene danser på, passer ikke med det man forventer av menn. Mennene som danser slik oppfattes dermed som homofile, sier hun.
Werner trekker her på Judith Butler i sin tolkning. Butler mener også at når en person framtrer som noe som motsier personens biologiske og sosiale kjønn vil dette ”avsløre” at sosialt kjønn (gender) er en imitasjonsprosess.
I kommentarfeltet ble ikke de dansende mennenes overskridelser i forhold til kjønnsidentitet diskutert, det ble snarere en diskusjon om deres seksualitet.
− For de danserne som ble oppfattet som feminine, ble det satt spørsmålstegn ved seksualiteten deres. Det var ikke lenger selvfølgelig at de var heteroseksuelle.
Det fantes også klipp av mannlige dansere som parodierte og drev gjøn med Beyoncés danser, og disse ble sjelden oppfattet som feminine.
Mediets muligheter
Werner påpeker at måten YouTube fungerer på, funksjonaliteten til plattformen, har betydning for hvordan ideene om den dansende kroppen skapes.
− YouTube er med på å skape disse kroppene. Dansene ville vært annerledes dersom de bare var publisert hver for seg på forskjellige nettsider og dersom deltakerne ikke snakket sammen.
− Det ville vært vanskeligere for dem å finne hverandre. Og danserne sammenligner seg ikke bare med Beyoncé, de sammenligner seg med hverandre også.
− Denne nettverkslignende mediesamtalen synliggjør forhandlinger om kjønn og etnisitet, og idéen om hvordan en ung afro-amerikansk kvinne skal være, og danse, fungerer som målestokk. Dette blir essensialisert i samspillet mellom videoklippene og kommentarfeltet, avslutter Werner.
YouTube-klippene som er presentert som eksempler er ikke en del av Werners materiale, men søkt opp av journalisten.
