Å slå seg ned på et svaberg med grillen etter å ha trengt seg fram over annen manns grunn har flere av oss erfaring med. Men det er ikke alltid det oppleves like hyggelig, og særlig ikke hvis grunneier uttrykker misnøye.

Tidligere sto det noen steder “privat” på et skilt ved stranda også. Konflikter mellom grunneiere og friluftsfolk som slår seg ned i strandsonen er et velkjent problem.

Plass til alle?

Tilgangen til strandsonen langs kysten har blitt ansett som et knapphetsgode de siste tiårene etter hvert som utparsellering av private fritidstomter og hyttebygging har skutt fart, og folk søker seg ut fra byene for rekreasjon og frisk luft.

Derfor arbeider myndighetene med å reservere attraktive kystarealer for allmennhetens bruk.

– Folk flest er ikke grunneiere i strandsonen, men ønsker seg tilgang til kysten. Det er ut til å være et alminnelig syn at det er en offentlig oppgave å sikre allmennhetens tilgang til friluftslivsarealer, forteller Karen Eg Taraldrud.

I sin doktorgradsavhandling belyser hun statens rolle, lovverkets rammer og grunneierens situasjon i forbindelse med inngåelse av slike avtaler.

Den lille grunneier

– Ikke alle grunneiere er mangemillionærer med arealer på 125 mål som Kjell Chr. Ulrichsen i Sandefjord. I de fleste tilfeller er grunneiere vanlige folk, og mange eier og bor på et lite småbruk ved kysten.

– Når vi alle ønsker tilgang til strand og svaberg så kommer vi nær private enemerker for dem som bor der. Og noen må jo tenke på mindretallets rettigheter, understreker Taraldrud.

– Etter hvert har vi ganske god tilgang til kystsonene og tilgangen har økt betydelig de senere år.

Den sterke staten

Avhandlingen viser at staten i de fleste tilfeller er den sterke part i forhandlinger med grunneier om skjærgårdspark.

– Staten er den sterkeste part fordi den har lovhjemler til ekspropriasjon hvis den velger det. Staten har også økonomiske og faglige ressurser som sannsynlig overgår hva mange grunneiere har.

– I de alminnelige tilfellene sitter staten på maktapparatet, ekspertisen og midler som gir dem styrke. For grunneiere kan det i forhandlinger med staten derfor være vanskelig å avslå en avtale, sier Taraldrud.

Bruken av standardavtaler som er utarbeidet av Miljøverndepartementet vanskeliggjør også reelle forhandlinger mellom avtalepartene i en situasjon hvor styrkeforholdet allerede er ujevnt.

Politisk velvilje

– Hvorfor velger staten avtale foran ekspropriasjon eller annen regulering?

– Regulering etter plan- og bygningsloven gir ikke staten rett til etablering av fysiske tiltak som toaletter og lignende i de regulerte områdene. Ekspropriasjon kan være tid- og kostnadskrevende, og dessuten skape uro og misnøye hos dem som berøres, forteller Taraldrud.

– Staten oppnår oftest større velvilje i samfunnet generelt og i det politiske miljø når det er snakk om frivillige avtaler. Det er ikke en like stor politisk belastning å inngå slike avtaler som det kanskje ville være å ekspropriere større deler av kystlinja.

Grunneiers interesser

I følge Taraldruds avhandling ønsker ofte grunneier å unngå innskrenket råderett og økt ferdsel over grunnen.

– Grunneierne ser ut til å ha en blandet oppfatning av skjærgårdsparkavtalene, både i forhold til innhold og i forhold til hvordan avtalene inngås. Mange er positive, men i en del tilfeller er frivilligheten ved avtaleinngåelse usikker eller tvilsom, forteller Taraldrud.

– Grunneiernes forventninger til skjærgårdsparkavtaler er ofte at et alternativt enkeltvedtak er mindre ønskelig. Dersom grunneier oppfatter ekspropriasjon som alternativet, vil han ved å inngå skjærgårdsparkavtale oppnå å beholde den formelle eiendomsretten.

Velger avtale av frykt

– Dette er imidlertid en form for sjansespill, ettersom grunneier ikke kan vite om ekspropriasjon faktisk ville bli alternativet.

– Det kan tenkes at grunneier i noen tilfeller velger avtale av frykt for et enkelt vedtak om vern eller ekspropriasjon, som staten sannsynligvis ikke ville gjennomføre, sier Taraldrud.

Samtidig er det ofte snakk om arealer som likevel vanskelig lar seg benytte til andre formål på grunn av områdets art eller forbudet mot å bygge i 100 metersonen.

– Noen grunneiere kan være motivert av å få utbetalt vederlag for skjærgårdsparkavtalen, og slik motivasjon er kanskje aller sterkest for arealer som er lite anvendelige for andre formål, sier Taraldrud.

Grunneierorganisasjonene sterkere inn?

I følge forskeren har grunneiere ikke hatt reell innflytelse på erstatningsbeløpets størrelse eller hvordan dette beregnes gjennom de ca. fire årtier avtaleordningen har vært i bruk.

– Burde grunneierorganisasjonene dras inn i forkant av avtaleskriving?

– Ja det synes jeg, ettersom de avtaler som inngås nå er utviklet av Miljøverndepartementet alene og legges frem som “take-it or leave-it”. For å få til gode avtaler bør de utvikles av parter som er nogen lunde jevnbyrdige, understreker Taraldrud.

– Hvis man reviderer fremtidige avtaler sammen med grunneierorganisasjonene, tror jeg at man vil kunne få inn bestemmelser som sikrer eiernes interesser, uten å skade statens interesser. Kanskje vil staten oppnå bedre tilfredshet hos noen av de minst fornøyde grunneierne dersom de tas aktivt inn i forberedelsene til etablering av skjærgårdspark og avtaleutforming.

– Stikkord her kan være avtalepunkter som begrenser slitasje og skader på arealer eller avtale om tilpasset næringsdrift, sier Taraldrud.

Bakgrunn:

Karen Eg Taraldrud disputerte 15. april ved Universitetet i Oslo med doktorgradsavhandlingen Skjærgårdsparkavtaler – rettslige spørsmål ved tilblivelsen.