I 2018 inntok franskmenn iført gule trafikkvester veikryss og rundkjøringer over hele landet og demonstrerte hver lørdag i mellomstore og noen større byer, på landsbygda og i Paris.
(Foto: AFP, Charly Triballeau, NTB)
De gule vestene - to år etter
Hvor kom de gule vestene fra? Og hva er de opptatt av nå? Gjest i denne episoden er utenriksjournalist i Klassekampen Yngvild Gotaas Torvik.
I en tidligere episode av Frankrike forklart hevdet daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen at Frankrike ikke kunne sammenlignes med andre land fordi folkeopprør forekommer oftere der enn i andre land.
Statsråden traff trolig spikeren på hodet. Det er noe spesielt ved den franske folkesjelen, og ikke minst ved fransk historie, som gjør at kriser lenge kan ulme under overflaten, før alt plutselig tar fyr.
Gule vester med støtte i befolkningen
I 2018-2019 så vi igjen et eksempel på det. Franskmenn iført gule trafikkvester inntok veikryss og rundkjøringer over hele landet og demonstrerte hver lørdag i mellomstore og noen større byer, på landsbygda og i Paris.
Demonstrasjonene fikk bred støtte i befolkningen. Verken etablerte politiske partier eller fagforeninger klarte å styre eller overta kontrollen over bevegelsen. Sosiale medier spilte derimot en helt sentral rolle som mobiliseringsverktøy og som informasjons- og kommunikasjonskanal mellom demonstranter.
En stund fryktet man at den sosiale protesten skulle komme ut av kontroll. Flere så i de gule vestene opptakten til en kommende revolusjon mot et vaklende system.
Men opinionens støtte forsvant i takt med at voldelige sammenstøt mellom gule vester og bevæpnet politi og gendarmer stadig ble hyppigere.
Vold ble dessverre brukt på begge sider. I skrivende stund pågår det fortsatt rettssaker som omhandler politivold eller vold mot politi, materielle ødeleggelser eller plyndring.
Franske folkeopprørs lange historie
Ser man på fransk historie de siste årene, kan de gule vestene fremstå som noe unikt. Men man trenger ikke gå lenger tilbake enn i mai 1968 for å huske bilder av barrikader og militære kjøretøy midt i Paris-sentrum.
Tar man enda større skritt tilbake i tid, finner man flere eksempler på slike folkeopprør. Eneveldet skiftes ut med konstitusjonelle monarkier og politiske regimer avløser hverandre, men protestånden forblir levende og finner nye uttrykksmåter.
Noen av de franske historiske folkeopprørene fant sted i byer, andre oppsto på landet. Noen ble langvarige, mens andre forsvant raskt. Som regel bunnet de i vedvarende sosial misnøye mot ulikheter.
Oftest har de vært relatert til et høyt skatt- og avgiftstrykk pådyttet ovenfra. Når det gjelder de gule vestene begynte det med utkant-Frankrikes motstand mot en ny avgiftsøkning på diesel som ble opplevd som dypt urettferdig for de som allerede anså seg selv som globaliseringsprosessens og sentraliseringens tapere.
I Norge har vi sett litt av de samme tendensene i form av spontane folkebevegelser mot bompenger og vindmøller. Men selvsagt i en annen kontekst og i mindre målestokk.
Et av de mest kjente folkeopprør i Frankrike var la Jacquerie. Det inntraff i 1358 som følge av nøden som svartedauden medførte, Hundreårskrigens herjinger over landet og skattepresset på bønder for å finansiere krigen.
Den gangen kostet bøndenes opprør mot den nordfranske adelens makt 20.000 liv. La Jacquerie skjedde for lenge siden og de aller fleste franskmenn kjenner knapt til den.
I hundreårenes løp har det vært mange slike opprør. I sin bok fra 2005 gir to historikere en oversikt over både voldelige og ikke-voldelige sosiale bevegelser i landet (Danielle Tartakowsky og Michel Pigenet, Histoire des mouvements sociaux en France: de 1814 à nos jours, Paris: La découverte).
Minnet om disse hendelsene lever fortsatt i den kollektive underbevisstheten. Det kan nesten virke som franskmennenes mobiliseringsevne nærmest ligger i genene.
Tre år før de gule vestene preget nyhetsbildet skrev Arnt Stefansen i Aftenposten om et bondeopprør som feide over Frankrike. Han beskrev hvordan bønder blokkerte veier og angrep supermarkeder i protest mot synkende landbruksinntekter.
Året før, i 2014, førte en varslet endring av skattesystemet for transportsektoren og innføringen av en ny miljøskatt på innen- og utenlandske lastebiler til at riksveier og motorveier i store deler av Frankrike, og særlig Bretagne, opprørets sentrum, ble blokkert av flere tusen lastebiler.
De berørte mente at jobb og liv stod på spill. Denne gangen brukte man ikke gule vester for å uttrykke sosial desperasjon, sinne og vrede, men røde luer (bonnets rouges).
Bomstasjoner, fartsmålere, og fotobokser landet rundt, - det vil si alt som på nært og langt hold kunne symbolisere en stadig mer innkrevende stat-, ble ramponert, tent på eller beskutt.
Kommer opprørskulturen av revolusjonen?
Det er fristende å anta at franskmennenes opprørske kultur ble skapt av revolusjonen i 1789.
Den nådde riktignok et klimaks ved at et tusenårig monarkistisk regime ble veltet og erstattet av en republikk.
Men det er kanskje rettere å si at den har dypere kulturelle røter. I den forstand var de gule vestene nok et kapitel i en bok som ikke er ferdig skrevet.
Aktivister som fortsetter å bære sine gule vester er riktignok færre enn før, men de demonstrerer fortsatt hver lørdag, der de klarer å opprettholde mobiliseringen.
De engasjerer seg også på andre måter, gjennom å delta i debatt og diskusjoner både lokalt og på nettet, gjennom ulike eksperimenter i direkte demokrati, gjennom å engasjere seg i lokalmiljøet.
Raseriet er der fortsatt. Og hvem vet hvordan covid-19 krisen vil slå ut med tanke på en ny sosial eksplosjon og en mulig remobilisering før presidentvalget i 2022?
Med mindre protestånden inntar enda nye former? For å hjelpe oss med å forstå hvor de gule vestene kommer fra, og hvilke politiske saker som opptok dem og fortsatt opptar dem i dag, har vi fått med oss utenriksjournalist i Klassekampen Yngvild Gotaas Torvik.
Episoden finnes også på Itunes og Spotify.
Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.
