Denne artikkelen er produsert og finansiert av Framsenteret - les mer.

I Norge bruker vi ofte gummigranulat produsert av kasserte bildekk til kunstgressbaner og dekker på lekeplasser og gangveier. Det er ikke bra for miljøet.

Norske lekeplasser og kunstgressbaner er en kilde til forurensning i havet

Nå har forskere funnet ut hvor giftig gummigranulat er.

I Norge bruker vi ofte gummigranulat produsert av kasserte bildekk til kunstgressbaner og dekker på lekeplasser og gangveier. Det hjelper kunstgresset å bli stående og gir et mykere underlag som forebygger skader hos spillerne.

Bildekkene inneholder i tillegg til gummi også en cocktail av kjemikalier som fyllstoffer, stabilisatorer, pigmenter, oljer, harpikser og en rekke andre organiske forbindelser og tungmetaller som kan lekke ut i miljøet.

Farlige forbindelser

En ny studie i regi av Framsenteret viser at denne typen gummigranulat inneholder en omfattende blanding av organiske kjemikalier som PAH, ftalater, benzotiazoler, bisfenoler og tungmetaller.

Denne cocktailen av organiske tilsetningsstoffer og metaller lekker ut til sjøvann fra gummigranulatene og gir høye konsentrasjoner av benzotiazoler og sink, samt påviselige nivåer av PAH-er og fenolforbindelser i sigevannet.

Fenol er en organisk forbindelse bestående av en benzenring og en hydroksylgruppe Fenol er etsende og giftig. Fenol kan gi fra seg et H⁺-ion fra hydroksylgruppen og er dermed en syre.

– Hvor havner det?

– Tidligere studier har hovedsakelig undersøkt utvasking fra gummigranulat i jord og ferskvann, sier Dorte Herzke fra NILU. Hun er co-prosjektleder i studien og medforfatter på den nylig publiserte vitenskapelige artikkelen.

– Men mye av denne gummien havner også i kystnære marine miljøer i Norge, via dekkslitasje på veier, snø som er fjernes fra kunstgressbaner og avløp fra vaskemaskiner der man har vasket spillernes klær, sier Herzke.

Lisbet Sørensen ved Sintef Ocean analyserer en gummigranulatprøve.

Havner i sjøen

Medforfatter av artikkelen, Claudia Halsband, fra Akvaplan-niva, utdyper:

– Tidligere studier har hovedsakelig undersøkt effekter fra gummigranulat på land og i ferskvann. En stor andel av gummigranulatet som tas i bruk i Norge, havner imidlertid i det marine miljø. Dette gjelder både for slitasje på bildekk på veiene og snø med gummigranulat som fjernes fra kunstgressbaner og andre kunstdekker.

Hun forklarer at dette var bakgrunnen for at de ønsket å undersøke om gummigranulat kan forurense sjøvann, og om denne forurensningen er giftig for marine organismer.

– Hvor farlig er det?

– I dag vet vi at gummi fra bildekk er en av de største bidragsyterne til mikroplastforurensning i havene. Vi ønsket derfor å undersøke om gummigranulat kan forurense sjøvann, og om det er giftig for marine organismer, forteller Halsband.

Et forskerteam med kollegaene fra Sintef Ocean, Lisbet Sørensen og Andy Booth, ble satt sammen for å undersøke den kjemiske cocktailen i gummigranulatene og i sigevann fra disse.

– Vi ble overrasket over den høye forekomsten av kjemikalier i disse gummipartiklene som i så stort omfang brukes på sports- og lekeplasser både innen- og utendørs, sier Herzke.

Dorte Herzke tar opp teine som samler opp blant annet plastpartikler som havner i sjøen.

– Hvor store mengder er det snakk om?

– Fra norske kunstgressbaner forsvinner årlig 65 tonn granulat ved at de følger med klær og sko, noe som tilsvarer cirka 10 000 brukte bildekk.

– Det meste av dette havner i sjøen fordi det skylles ut etter vask i maskin. 3200 tonn forsvinner årlig med vanlig bruk, mest i forbindelse med snørydding og kosting, opplyser Herzke.

Et bildekk mister cirka 1 kilo gummi i levetiden på veiene og ut i naturen.

Hvert år blir store mengder gummigranulat fra kunstgressbaner skyllet på havet. Det er ikke bra for miljøet konstaterer en forskergruppe ved Framsenteret.

Brukte hoppekreps

– For å forstå påvirkningen på marine organismer utsatte vi hoppekreps for et bredt spekter av sigevannskonsentrasjoner fortynnet i sjøvann. Utvaskingen var giftig ved høye konsentrasjoner, vist ved høy dødelighet av hoppekreps i løpet av få dager. Men svært lave konsentrasjoner førte derimot ikke til dødelighet. De så ut til å bli tolerert av organismene, i det minste på kort sikt, sier Halsband.

– Problemet er at vi foreløpig ikke kjenner konsentrasjonen av partikler som stammer fra gummigranulat og generell dekkslitasje langs norskekysten. Men vi vet at disse partiklene oppfører seg som andre mikroplastpartikler i miljøet; de vil bestå i mange, mange år og sakte slites ned til mindre og mindre partikler.

Død hoppekreps (Calanus) etter eksponering.

Må finne alternativer

– Hva mener dere kan eller bør gjøres for å begrense mengden av gummigranulat i havet?

– Det finnes en del tiltak og idéer hvordan utslipp av gummigranulat fra kunstgressbaner kan hindres eller erstattes med mer miljøvennlige alternativer, mens det er vanskelig å unngå dekkslitasje på veiene.

– For å løse dette må forskning, industri og myndighetene jobbe videre med å utvikle egnede tiltak, sier Claudia Halsband.

Om prosjektet

Prosjektet har vært et samarbeid mellom NILU, Akvaplan-niva og Sintef Ocean.

Studien er finansiert av Framsenterets flaggskip Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse, prosjektnummer 1002018.

Referanse:

Claduia Halsband mfl.: Car Tire Crumb Rubber: Does Leaching Produce a Toxic Chemical Cocktail in Coastal Marine Systems? Frontiers in Environmental Science, 2020. Doi.org/10.3389/fenvs.2020.00125

Powered by Labrador CMS