Forskeren forteller: CO2-teknologi gir fordeler for folk flest

Gjør vi ikke noe, forårsaker vi de virkelig store klimaproblemene, mener Eyvind Aker. Han forsker på CO2-fangst og lagring og forteller her om sitt arbeid.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Eyvind Aker (Foto: NGI)

Eyvind Aker

37 år, oppvokst i Vestby i Akershus
Doktorgrad i fysikk fra NTNU og UiO
Seniorfysiker ved NGIs avdeling for instrumentering og geofysikk
Prosjektleder for NGIs andel i FME-senteret SUCCESS
Prosjektleder for NGIs andel i prosjektet CO2 Field Laboratory
Forskningsinteresser: Bergartsfysikk og porøse mediers fysikk
Fritidsinteresse: Seiling

I løpet av de neste 5-10 årene vil vi få svaret på om CO2-fangst og deponering er teknisk og økonomisk mulig, men denne saken handler ikke bare om teknologi og økonomi.

Det er også viktig å dokumentere at dette er en teknologi som kan anvendes på en sikker måte – som byr på fordeler for folk flest.

Innholdet av klimagassen CO2 i atmosfæren har økt sterkt de siste 100 årene, og de fleste er enige om at dette er i ferd med å forårsake globale klimaendringer. Samtidig vet vi at verden kommer til å være avhengig av olje, gass og kull som energikilder i mange år fremover.

Jeg er seniorfysiker ved NGIs avdeling for instrumentering og geofysikk. Og NGI (Norges Geotekniske Institutt) deltar i flere prosjekter som kan bidra til å gjøre det mulig å bruke fossile energikilder i kanskje 50 år til, uten å ødelegge det globale klimaet.

Ti kritiske år

De neste ti årene kommer til å bli kritiske for utviklingen av det som kalles CO2-fangst og lagring (CCS: Carbon Capture and Storage). Dette handler egentlig om tre helt nye kunnskapsområder som må utvikles:

Vi må lære oss å separere ut store mengder CO2-gass fra kraftverkenes eksosgasser, vi må lære oss å finne gode underjordiske reservoarer for langsiktig lagring av CO2, og vi må lære oss hvordan vi skal overvåke reservoarene for å være sikre på at gassen ikke unnslipper igjen.

Det vanskeligste er antakelig å finne en teknologi som kan brukes til å skille ut CO2 i stor skala, på en måte som ikke medfører altfor store kostnader. Hvis CCS skal gi et bidrag til å redde det globale klimaet, må teknologien kunne brukes på flere tusen kraftverk over hele verden.

På NGI har vi konsentrert oss om de to feltene hvor vi har mest å bidra med: Identifisering av gode underjordiske reservoarer, og overvåking av reservoarer etter at gassen er lagret. Prosjektet SSC Ramore handler om å finne de gode takbergartene som må ligge over ethvert fremtidig CO2-lager.

I FME-senteret SUCCESS, der jeg er prosjektleder for NGIs andel, ser vi nærmere på overvåkingen av gassfylte lagre og på selve injeksjonsfasen.

Jeg er også NGIs prosjektleder i CO2 Field Laboratory i Svelvik. I dette prosjektet er overvåkning også hovedfokus, og her er det er planlagt å pumpe en liten og kontrollert mengde CO2 ned under bakken i et sandtak. Hensikten er at vi skal lære oss å oppdage gassen når den pipler langsomt oppover mot overflaten igjen.

Hverken vanskelig eller umulig

Det er nemlig ikke slik at CO2 som unnslipper fra et underjordisk reservoar vil trenge seg opp til overflaten i et gigantisk ”plopp”. Tenk isteden på at den gassen vi pumper opp fra Nordsjøen har ligget der i mange millioner år, og at det faktisk er hardt arbeid å få tak i den.

Det hender at månelandinger tar lenger tid enn man tror, og både Norge og EU satser nå betydelige beløp for å nå målene om å redusere klimagassutslipp. Utvikling av CCS-teknologi er et så kostbart prosjekt at det bare kan finansieres over offentlige budsjetter, men før eller senere må teknologien komme så langt at den kan bli interessant for private industriforetak. Hvis det ikke skjer et gjennombrudd på dette området innen 2020, kan det brenne et blått lys for hele CCS-teknologien.

Det er i dag ingenting som tyder på at CO2-lagring kommer til å bli vanskelig eller umulig, og utfordringen består derfor i å gjennomføre lagringen på en sikker måte som kan bli kommunisert til og akseptert blant folk flest. Den såkalte NIMBY-effekten (Not In My Back Yard) er nemlig en mulig trussel også når det gjelder CO2-lagring.

Fordelene er åpenbare

Allmennheten har en tendens til å avvise store prosjekter i sin egen ”bakgård”, hvis de ikke ser at prosjektene innebærer fordeler for dem selv. Et eksempel: Franske og tyske energiselskaper har i mange år lagret gass i underjordiske reservoarer om sommeren, for å pumpe den opp igjen om vinteren når behovet for gass til oppvarming er større. Dette har folk flest rundt reservoarene godtatt, fordi fordelene er åpenbare og ulempene minimale.

Det er lite som tyder på at NIMBY-effekten vil bli et problem når det gjelder CO2-lagring i Norge. Folk flest er vant med olje- og gassproduksjon i Nordsjøen og den aktiviteten det medfører. CO2-lagring vil foregå etter de samme prinsippene og i de samme områdene hvor det i dag drives olje- og gassproduksjon.

Fordelene for ”folk flest” er åpenbare. De beste prognosene som finnes i dag tyder på at CCS-teknologi vil føre til at energiprisen øker med cirka 30 prosent, men samtidig er det åpenbart at det vil bli dyrere å unnlate å gjøre noe som helst.

Da risikerer vi nemlig å forårsake de virkelig store klimaproblemene.
 

Powered by Labrador CMS