Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.
Det kommer stadig nye miljøgifter, og vi har på langt nær oversikt over hvordan de vil virke på oss over tid.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Giftforskeren vil sandblåse Bergen
PODCAST: Myndighetene setter grenser for hvor mye miljøgifter vi tåler. − Burde vi ikke heller snu på det og spørre om vi virkelig trenger dem? spør marinbiolog og toksikolog Ketil Hylland.
LindaJarrettSeniorrådgiver, Klima- og Miljøavdelingen
Norgesforskningsråd
Publisert
Grensene for hvor høye nivåer miljøgifter mat, klær og andre produkter kan inneholde, synker i takt med kunnskapen om hvordan de påvirker oss og naturen. Samtidig kommer det stadig flere stoffer på markedet.
Høyere kunnskap, lavere grenser
Vi vet at vi mennesker blir utsatt for mange ulike stoffer, gjennom mat og alt vi omgir oss med. Så beregner vi hvor mye vi tåler uten å bli syke og setter grensen under det. Professor Ketil Hylland ved Universitetet i Oslo vil heller snu på det.
– Vi vet jo at noen av disse stoffene er giftige. Kan vi ikke da heller stille spørsmål ved å bruke dem? Trenger vi dem egentlig? spør han.
– Grensene for hvor mye vi tåler av for eksempel bly og kvikksølv, har jo sunket drastisk i takt med at kunnskapen om skadene de påfører oss og naturen, har økt. Vi vet jo også at noen av oss tåler mindre enn andre. Så jeg mener denne måten å tenke på miljøgifter på er feil, sier Hylland.
Ketil Hylland forsker på hvordan miljøgiftene påvirker naturen.(Foto: UiO)
Påvirker arvestoffet
Ketil Hylland har forsket på miljøgifter i mange år og er særlig interessert i toksikologi, altså det å spore miljøgiftene og studere hvordan de virker på levende organismer. Han er mest interessert i hvordan slike stoffer påvirker naturen.
– Jeg og teamet mitt forsker på effekten miljøgifter har på dyr i havet. I Oslofjorden har vi holdt mye på med torsk og andre torskefisker, som hvitting og øyepål. Vi ser at miljøgifter kan føre til at celler dør, de kan føre til kreft, og skadene kan påvirke avkommet. Dermed vet vi at miljøgifter påvirker arvestoffet.
Hvordan ser så en typisk dag ute i felt, altså på havet, ut for Hylland og teamet hans?
– Da står vi opp ganske tidlig. Så tråler vi etter fisken. Når vi får den opp, behandler vi den først veldig pent, så pent vi bare kan. Helt til vi slår den i hodet og tar en blodprøve av den.
– Blodprøven kan vi bruke til å undersøke mange ulike effekter av gifter. Vi ser for eksempel på de hvite blodcellene til fisken. Det kan også være at vi åpner fisken og tar ut en bit av leveren eller kanskje litt galle eller andre vev vi er interessert i. Det er jo ulike responser på gifter i de ulike organene hos fisken.
Sterile spekkhoggere
Tester på krepsdyr, alger og fisk på laboratoriet skal bestemme hvor giftig et kjemikalium er. Ute i naturen er situasjonen en annen. Ofte oppdager vi ikke at fisk blir syke og dør på grunn av miljøgifter i havet.
Det som er synlig, er hva som skjer med dyr høyt oppe i næringskjeden. Europeiske spekkhoggere har så høye konsentrasjoner av miljøgifter, særlig PCB, at de knapt får avkom lenger, ifølge Hylland. De står altså i fare for å dø ut på grunn av miljøgifter.
Sandblåse Bergen?
Det finnes så mange miljøgifter, og det kommer stadig flere. Hvis marinbiologen skal gi klima- og miljøvernministeren råd om ett tiltak han bør sette på toppen av tiltakslista, nevner han forslaget fra kollegaer som forsket på spekkhoggere: Sandblås Bergen!
– Det er PCB i mørtelen på de gamle husene i Bergen, og det kommer til å lekke ut i havet til evig tid hvis vi ikke gjør noe med det, forteller Hylland. – Tilsvarende må vi rydde opp i havbunn som er sterkt forurenset. Det er altså behov for store ressurser, men det er ikke umulig.
– En idé kan være å se på den offentlige utredningen vi skrev for drøye ti år siden og handlingsplanen som fulgte den. Det er mange fornuftige forslag til tiltak der. Vi kan nok ikke få bort alle miljøgiftene, men vi kan gjøre det som skal til for å redusere det vi og naturen utsettes for, mest mulig, sier Hylland.
