Tilførsel av kunstig gjødsel i vann gjør at mengden av alger vokser voldsomt, noe som kan føre til områder som er mer eller mindre tomme for liv. Før har stort sett matproduksjon fått skylda for overgjødsling, men det viser seg at produksjonen av klær og møbler også bidrar til dette problemet. (Illustrasjonsfoto: OPgrapher / Shutterstock / NTB scanpix)
Tilførsel av kunstig gjødsel i vann gjør at mengden av alger vokser voldsomt, noe som kan føre til områder som er mer eller mindre tomme for liv. Før har stort sett matproduksjon fått skylda for overgjødsling, men det viser seg at produksjonen av klær og møbler også bidrar til dette problemet. (Illustrasjonsfoto: OPgrapher / Shutterstock / NTB scanpix)

Det høye klesforbruket vårt forurenser vannet

Jordbruk får som regel skylden for overgjødsling som fører til vannforurensning. Men nå viser det seg at kles- og møbelproduksjon må ta sin del av skylda.

Publisert

Flere og flere innsjøer, elver og kystområder er rammet av menneskenes overforbruk av næringssalter.

Den kunstige tilførselen gjør at mengden av alger vokser voldsomt, noe som til slutt kan føre til områder som er mer eller mindre tomme for liv.

Forskere kaller denne typen forurensning eutrofiering.

Jordbruk har ofte hatt skylden fordi bøndene er avhengige av gjødsel for å øke produksjonen. Denne gjødsla ender ofte opp i innsjøer og hav. Men produksjon av forbruksvarer som klær og møbler er en stor og sterkt voksende bidragsyter.

Forskere ser nå at forbruket av alt annet enn mat eksploderer, mens utslipp fra matproduksjonen mer eller mindre står stille om man tar befolkningsøkningen i betraktning.

Problem i både hav og ferskvann

Eutrofiering er et enormt problem over hele verden. Det finnes mer enn 400 marine soner uten liv, forårsaket av overgjødsling. Disse dekker rundt 245 000 kvadratkilometer, et område på størrelse med Storbritannia.

I enkelte vann forårsaker eutrofiering fiskedød og giftige blågrønnalger, som påvirker matforsyning, biologisk mangfold og din favorittbadeplass.

Regjeringer over hele verden forsøker å håndtere problemet ved å jobbe sammen med bønder for å kontrollere utslippene av næringssalter. Nå viser det seg at det ikke bare er her problemet ligger, ifølge en ny studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Sustainability.

Fant oversette kilder

Ved hjelp av et detaljert modelleringsverktøy fant forskerteamet viktige, men ofte oversette kilder til eutrofiering, nemlig klær og andre produkter og tjenester som produseres.

Teamet fant at den samlede etterspørselen etter varer, foruten mat, i 2011 sto for over en tredjedel av næringssalter som forårsaker eutrofiering i både havet og ferskvannssystemer over hele verden. Dette var en økning på 28 prosent i forhold til år 2000.

– Normalt tenker vi at matproduksjon er hovedårsaken til eutrofiering. Men vi må se vurdere bildet som helhet for å løse problemet. Vi kan ikke ignorere bidragene fra andre forbrukerprodukter som klær og møbler. Da tar vi bare opp en del av årsaken til forurensningen, sier Helen Hamilton, postdoktor ved NTNUs Program for industriell økologi og førsteforfatter av artikkelen.

Rikere verden, mer forurensning

Jordbruk vil mest sannsynlig alltid være den viktigste årsaken til eutrofiering, sier forskerne. Men ettersom land utvikler seg og folk blir rikere, bruker vi en stadig mindre andel av brutto nasjonalprodukt på mat.

Med økt formue har folk mulighet til å bruke ekstra penger på produkter som også er avhengige av landbruk i forsyningskjedene, som klær og møbler.

En annen utfordring med varer og tjenester er at de ofte kan ha lange, komplekse forsyningskjeder fra en rekke land før de når forbrukeren, mener forskerne.

– Når vi kjøper en skjorte som ble laget i Kina, er det Kina og ikke forbrukeren som må håndtere forurensningen knyttet til å produsere den. Alle handelsvarer har dette problemet: Produksjonsstedet og dermed forurensningen, er ofte langt borte fra forbrukerne. Det gjør det vanskelig å ta tak i forurensningen fordi de relevante aktørene, som bønder, beslutningstakere og forbrukere, er spredt over flere land, sier Hamilton.

Forskerne mener dette gjør det enda viktigere å fokusere på hvor mye varer og tjenester bidrar til vannforurensning verden over.

– Vi vet at forbruket av varer, unntatt mat, vokser, også fordi folk blir rikere. Det blir derfor stadig viktigere å ta hensyn til forbruket av klær, tekstiler og møbler når vi skal løse dette store økologiske problemet, sier hun.

Direkte og indirekte effekt

Produksjon av varer som for eksempel klær, kan direkte bidra til økningen i næringssalter som når en bonde dyrker bomull eller lin til stoffet klærne lages av.

Det er også flere indirekte kilder til eutrofiering, for eksempel når strøm eller andre energikilder brukes i fabrikkene der klærne lages. Det kan øke utslippet av NOx, nitrogenoksider, til lufta, som igjen kan tas opp av havene og øke graden av eutrofiering.

EU, USA og Kina er verstinger

Ved å kjenne betydningen av disse næringssaltene, og hvordan de slippes ut under forskjellige produksjonstrinn, kan forskere finne ut i hvilken fase av produksjonen forurensningen oppstår.

Ved å se på hvor mye av næringssaltene som frigjøres langs hele den globale forsyningskjeden for produktet, kan de da også finne ut hvor mye produksjonen av ulike varer og tjenester bidrar til eutrofieringen.

Forskerne kan beregne landspesifikke «eutrofieringsfotspor», som er summen av all eutrofiering som finner sted over hele verden på grunn av landets forbruk. Dette inkluderer både forurensning som skjer innenfor landets egne grenser og forurensning som skjer i andre deler av verden på grunn av produksjon av importerte varer.

– EU er et godt eksempel på dette, sier Hamilton.

– Våre resultater viser at det store flertallet av all eutrofiering knyttet til EUs forbruk av andre varer enn mat skjer i andre regioner.

Dette er et fenomen som forskere kaller forskyvning.

– Med andre ord genererer EU en enorm mengde forurensning i andre land ved å forbruke importerte produkter uten å gjøre noe med konsekvensene, sier Hamilton.

EU genererer de største globale forskyvningene for ikke-matvarer. Forurensning som fører til eutrofiering av havet, flyttes til Asia-Stillehavsregionen, og til Afrikas ferskvann når det kommer til ferskvannseutrofiering.

Ikke overraskende har USA og Kina noen av de største fotsporene. Det skyldes det høye forbruket, både av mat og ikke-matvarer. Men i motsetning til EU skjer det meste av denne forurensningen innenfor egne landegrenser.

Mer enn en tredjedel

Alt i alt fant forskerne at klær, varer knyttet til bolig, tjenester og andre produkter utenom mat utgjorde 35 prosent av den marine eutrofieringen og 38 prosent av den globale eutrofieringen av ferskvann i 2011. Dette økte fra henholdsvis 31 og 33 prosent i 2000.

– Til sammenligning økte de globale matfotsporene bare beskjedent med omtrent ti prosent fra 2000 til 2011, sier Hamilton.

Landbruket er til syvende og sist den viktigste bidragsyteren til problemet. Det står for 84 prosent av det totale fotavtrykket. Men forskerne påpeker at om lag en fjerdedel av landbrukspåvirkningen i 2011 skyldtes forbruk som ikke var direkte knyttet til matproduksjon.

Forbruket av matvarer påvirkes dessuten i langt mindre grad av inntektsnivå. Andre varer enn mat fraktes også langt oftere over landegrensene.

– Enkelt sagt er det naturligvis grenser for hvor mye folk kan spise. Det betyr at når befolkningen blir rikere, kan kosthold og matforbruk endre seg litt, men vi ser den største økningen i forbruket av produkter som biler, klær og møbler, sier Hamilton.

Dette er også produkter som er enklere å frakte til andre land. I motsetning til mat har de ikke en utløpsdato. Derfor ser vi en mye høyere forskyvning av forurensningen ved produksjonen av disse varene.

Rike land kan være pådrivere

Forskerne mener resultatene viser behovet for handelsavtaler og retningslinjer som tar i betraktning påvirkning på miljøet.

Selv om EU har utviklet rammer og strategier for å takle eutrofiering i Europa, er det for eksempel ikke mange politiske retningslinjer som tar hensyn til internasjonale forsyningskjeder for også å takle eutrofiering i utlandet.

– Landene som er ansvarlige for de største fotsporene, kan sette forbruksbaserte mål. For eksempel kan EU ha et mål om 40 prosent reduksjon i det globale eutrofieringsfotavtrykket. Det kan bidra til økt deling av teknologi og ferdigheter, for eksempel mer effektiv bruk av gjødsel eller bedre avfallshåndtering fra dyr i de produserende landene, sier Hamilton.

Forskerne mener dette også gir forbrukere i rikere land muligheten til å påvirke miljøpolitikken i utviklingsland. Velstående regioner har i større grad tilgang til de ressursene som trengs for å implementere nye retningslinjer i utviklingsland.

Referanse:

Hamilton, H.A. m.fl: Trade and the role of non-food commodities for global eutrophication. Nature Sustainability. Vol.1, pages 314–321 (2018). (sammendrag)