Plast i havet kan skade fisk som blir viklet inn i det, får ødelagt gjellene sine, blir forgiftet eller får fylt opp magen.(Foto: Dirk Wahn / Shutterstock / NTB)
Mikroplast fra Europa ender i Nordishavet, viser ny studie
Det har alvorlige konsekvenser for det arktiske økosystemet, påpeker forsker.
MetteMølgaardJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
Det er mikroplastpartikler i hele Nordishavet. Men hva det skyldes at de nettopp ender der, og nøyaktig hvor de hoper seg opp, har vært uklart. Så langt.
I en ny studie publisert i Scientific Reports viser norske forskere at det er plast fra europeiske elver som ender i deler av Nordishavet og Baffinbukten.
– Vi vet at plast blir transportert med havstrømmene, men dette er et stort område som vi ikke kjenner spesielt godt. Arktis er av gode grunner ikke et sted der det blir samlet inn så mange prøver, sier Kristian Syberg som forsker på miljørisiko ved Roskilde Universitet.
– Studien er veldig spennende. Det viser hvor viktige havstrømmene er i et område der vi ikke kjenner plastforurensning spesielt godt. For det er et brutalt område, legger han til.
Effekter av plast
Fysiske effekter: Når fisk blir viklet inn i plast og drukner, når fisk spiser plast som fyller opp magene sine eller når gjellene til fisken blir ødelagt.
Indirekte kjemiske effekter: Giftstoffer som er bundet til plast, transporteres over lange avstander – for eksempel opp til Arktis. Det kan forgifte fisker.
Kilde: Kristian Syberg
Slik gjorde de
Forskerne som står bak studien, har kombinert modeller av havstrømmer mellom 2007 og 2017 med simuleringer av flytende mikroplast-bevegelser.
De simulerte utslipp av mikroplast fra 21 store elver på tvers av Nord-Europa og Arktis hver dag over en periode på ti år og modellerte bevegelsene over flere tiår.
Så sammenlignet de resultatene av modellen sin med fordelingen av flytende mikroplast på tvers av 121 havvannsprøver som ble samlet inn fra 17 steder utenfor norskekysten mellom mai 2017 og august 2018.
Dermed fant de ut at de fleste simulerte plastpartikler drev langs to hovedveier:
65 prosent drev langs norskekysten mot Laptevhavet (mellom Nordishavet og det nordlige Russland) før de ble transportert inn i Nordishavet, over Nordpolen og deretter ut av Nordishavet via Framstredet (øst for Grønland).
30 prosent drev langs norskekysten før de beveget seg sørover via Framstredet og deretter langs kysten av Grønland før de drev videre sørover langs kysten av Canada.
Etter simuleringene var forskerne i stand til å identifisere de områdene der flytende mikroplast hopet seg opp. Det gjorde det i Norskehavet, Nansen-bassenget i Nordishavet, Barentshavet, Laptevhavet og Baffinbukten (mellom Grønland og Canada).
Kartet her viser hvordan utslipp av mikroplast fra den europeiske elven Rhinen (mørkeblå) og den russiske elven Ob (lilla).(Illustrasjon: Huserbråten et al. 2022)
Ikke overraskende
Det er god grunn til å tro at plast fra europeiske elver ender i Arktis, mener Kristian Syberg.
– Det stemmer nok. Det gir mening, for det er mange ting som konsentreres i Arktis. Så det er ikke overraskende, sier han.
– Men det kreves mer data for å si det sikkert. Og de dataene er ikke lette å få tak i.
Så selv om studien ifølge Kristian Syberg er veldig god, har den også sine begrensninger. For de havvannsprøvene som inngår i studien, er tatt av overflatevann. Men siden en stor del av plasten synker ned på havbunnen, undervurderer prøvene hvor mye plast det er i havet, påpeker Syberg.
Det er Jes Vollertsen, professor ved Institut for Byggeri, By og Miljø ved Aalborg universitet, enig i. Men han tror ikke at det spiller noen stor rolle for forskernes modell.
– En modell hjelper deg til å forstå en problemstilling. Den er ikke en tryllestav som gir den endelige sannheten. Men uten modellen er det vanskelig å forstå de komplekse sammenhengene man undersøker, sier Vollertsen, som leder et lignende forskningsprosjekt selv.
Annonse
Les mer om begrensningene for studien i boksen nederst i artikkelen.
Begrensninger ved forskernes modell
Ifølge Kristian Syberg har studien visse begrensninger. Det gjelder særlig datagrunnlaget, nevner han.
– De dataene de har brukt, er samlet inn på overflaten. Det undervurderer hvor mye plast det er i havet. En stor del av plasten har trolig endt i sedimentene, sier Syberg.
For plasten synker til bunnen av havet. Og selv om det kanskje kan høres bra ut, er det ikke det. For havbunnsmiljøet er ikke avskåret fra resten av havet, og partikler som hopes seg opp i bunndyr, kan introduseres i næringskjeden. Og på bunnen av havet skjer nedbrytningen av plast dessuten saktere på grunn av kulde og manglende sollys.
– Det er en kompleks prosess. Noen av de vanligste polymertyper er lettere enn havvann, så de synker ikke. Når de likevel synker ned over tid, har det trolig noe å gjøre med at alger og andre mikroorganismer, sier Syberg.
Jes Vollertsen er enig.
– Det er jo en modelleringsstudie, og det er ikke så viktig å få målt det helt nøyaktig siden fibrene følger samme transportmønster, sier han.
Vollertsen leder et prosjekt som undersøker mikroplastbevegelsen fra sør mot nord gjennom et antall store målepunkter knyttet sammen med modellering. Derfor påpeker han også at modelleringsstudier beskriver en forenklet virkelighet. I dette tilfellet: hvor plasten kommer fra og hvor den hoper seg opp. Og det er dessuten en helt vanlig og veletablert metode i en oseanografi-studie der datamengden er enorm, understreker han.
– Det er jo omstendelig å måle dette. For når du går ut og måler noe i havet, finner du noe i dag, noe annet i morgen. Så de har brukt eksisterende data til å simulere det med. Og det er rimelig, synes jeg.
– Det ville jeg også ha gjort, sier Vollertsen.
Konsekvenser for økosystemene
Tross studiens begrensninger er det ikke noen tvil om at den flytende mikroplasten kan ha konsekvenser for det arktiske økosystemet.
Analyser av vannprøver avslørte at fordelingen av flytende mikroplast var i overensstemmelse med forskernes modell.
Det indikerer at flytende mikroplast kan ha sirkulert i hele Arktis i minst ti år.
– Det er ofte en diskusjon om hvor viktig plastforurensning er, eller om det fjerner fokus fra andre områder, som kjemikalier eller klimaendringer, sier Kristian Syberg.
– Men alt sammen er viktig. I Arktis er økosystemene under press på grunn av klimaendringene. Hvis de også svekkes av at fiskenes mager fylles opp med plast, så kan det tippe over.
– Det er som et stort glass som fylles opp med ulike væsker – kanskje ikke de samme – men etter hvert flommer begeret over, sier Syberg.
Plast er smart, men det har også blitt den store skurken på grunn av forurensning. Denne videoen forklarer hva problemet med plast er, og hvordan vi fikser det. (Video: idenskab.dk)
Bedre håndtering av plast
Studien bidrar derfor til diskusjonen om hvordan vi håndterer plast slik at det ikke ender i miljøet der det volder så mye skade.
– Det er enda en studie i rekken som viser hvor omfattende den globale plastforurensningen er, sier han og legger til:
– Det er globalt problem. Det er overalt. Fra Marianegropen til toppen av Mount Everest og nå i Arktis. Det er ikke noen steder på jorden som ikke er forurenset med plast. I 1950 brukte vi ikke plast i det hele tatt, så det har gått veldig raskt.
Annonse
Og så viser studien – ifølge Kristian Syberg – også at ideen om å «støvsuge» havet for plast er nesten umulig.
– Har vi ikke kontroll over plasten, så kan vi ikke samle den inn. Det er krefter vi ikke kan styre som avgjør distribusjonen. Når det ender i Arktis, blir det aldri plukket opp. Det viser hvor kompleks problemstillingen er: Når plast har kommet ut i miljøet, har skaden skjedd, sier han.
Referanse:
Trans‐polar drift‐pathways of riverine European microplastic, Scientific Reports (2022), DOI: 10.1038/s41598-022-07080-z
