Tverrfaglig. Det er ikke mange ord som like effektivt får det til å blinke i øyekroken på en universitets- eller høyskoleleder.

Når de møtes, hvisker de sikkert små tverrfagligheter i ørene på hverandre når de gir hverandre en klem og takker for sist.

«Tverrfaglig» er helt der oppe sammen med «fremragende».

Andre er tverrfaglige hele tiden

For mange av oss som ikke holder til der inne i kunnskapens høyborger, kan nok begrepet og særlig bruken av det, framstå litt hul. For ikke å si tom.

Selv ropte jeg en gang ut, høyt og tydelig:

– Det er bare innenfor akademia at «tverrfaglig» er et superlativ. Alle andre steder er det en selvfølge.

Murere, snekkere, elektrikere og rørleggere bygger hus sammen hver eneste dag. De nikker kanskje anerkjennende til hverandre når byggverket er ferdig og innflyttingsklart.

Men de jubler ikke hemningsløst og euforisk over at de faktisk klarte å sette opp et hus på tvers av fagdisipliner. De skåler ikke i tverrfaglighet. Og de holder ikke festtaler om det.

Kjemi og medisin hånd i hånd

Min ambivalens til tverrfagligheten handler mest om den litt svulstige bruken av selve ordet. Jeg er jo ikke negativ til tverrfaglighet som sådan.

Tvert imot, egentlig, særlig når vi ser det i full blomstrende utfoldelse. Som når teknikker utviklet av kjemikere viser seg å bli fantastiske verktøy for medisinere i behandlingen av kreft, slik årets nobelprisvinnere i de to fagene er et eksempel på.

• Les også: Antistoffer – superhelter både i kreftbehandling og på Nobel-scenen

Jeg blir varm i hjertet. Selv om det blir enda vanskeligere å skrive om det for oss i forskning.no når vi prøver å koble fagfeltene sammen. Plutselig må vi lese oss opp både på kjemi og medisin og fysiologi, liksom. Vi må snakke med både kjemikere og kreftforskere.

Det blir gjerne noen grå hår og banneord underveis, men fy søren så deilig det er når det løsner.

Jeg bare elsker tverrfaglighet. I praksis.