Professorene May-Britt og Edvard Moser ble denne uka utnevnt til Storkors av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Ikke bare for fremragende forskning, men for «særlig fremragende» forskning. Nobelpris har de også. (Foto: Foto: Ned Alley, NTB scanpix)
Det er ikke ordentlig forskning uten F-ordet
JEG BARE ELSKER FORSKNING: Forskning, forskningssentre, forskningsmiljøer, forskere – til og med unge forskere – kan være så gode de bare vil. Det hjelper ikke hvis de ikke kan smykke seg med medaljen «fremragende».
Det er noe litt gammeldags over ordet «fremragende». Noe for festtalene. Noe som passer utmerket en aften i Det Norske Videnskaps-Akademi.
Ord som «utmerket» og «aften» er også litt gammelmodig, og det gjelder jo for så vidt Vitenskapsakademiet også.
Men det er en annen historie. Tilbake til fremragende.
Du skal ikke flørte mye med forskere eller institusjonene som huser dem, før ordet dukker opp. Nirvana for et forskningsmiljø er jo å få status som Senter for fremragende forskning. Forskningsrådet deler hvert år ut priser både til fremragende forskning og til unge, fremragende forskere.
Usedvanlig dyktig, særdeles god, dritbra
Med årene er jeg blitt godt vant med ordet «fremragende». Jeg bruker det ikke selv, det måtte være over kanapeene på Vitenskapsakademiet i tilfellet, men jeg har vent meg til at det er slik forskningsnorge forteller hverandre at de er skikkelig gode.
For det er det det betyr. «Som utmerker seg, peker seg ut», skriver Det norske akademis ordbok. «Usedvanlig dyktig» eller «særdeles god», ifølge Ordnett.
Akkurat som en S i den karakterskalaen jeg vokste opp med. Akkurat som en 6-er for dagens barn og unge.
Derfor trodde jeg det var en spøk da jeg ble gjort oppmerksom på Forskningsrådets skala for vurderinger av søknader. Ikke den tredelte A-B-C-skalaen fra meget godt til svakt. Nei, jeg tenker på den andre, den 7-delte karakterskalaen.
Jeg bare elsker forskning:
Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål.
Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.
Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom.
På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.
Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller.
Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.
Her finner du alle sammen: Jeg bare elsker forskning.
Karakterene 1–6 dekker alt fra «dårlig» til «svært godt». Akkurat som elever i ungdomsskole og videregående skole blir kategorisert fra «ræva» til «dritbra». Akkurat som avisenes terningkast rangerer musikk, film og litteratur, øl, vin og kjendiskvinners festantrekk på en skala fra dårligst til best.
Bedre enn best
Men best er ikke nok i forskningen. Derfor har Forskningsrådet satt inn en ekstra karakter over det beste, nemlig «7 – Fremragende». Vi trenger kanskje ikke å fortelle dem at «fremragende» betyr det samme som 6-erens «svært godt».
Det blir litt som å snakke om «mest ideell». Det går ikke an å være mer ideell enn «ideelt». Det går heller ikke an å være bedre enn «best».
Vi som er gamle nok til å huske 1980-tallsfilmen This is Spinal Tap (eller Hjelp, vi er i popbransjen, som den het på norsk kino), kan nikke gjenkjennende. Vi husker nemlig gitaristen Nigel Tufnel som er så stolt av styrken i forsterkeren sin. Alle knappene kan nemlig skrus helt til 11, ikke bare til 10 som alle de andre forsterkere.
«Vi trenger det ekstra dyttet», sier Tufnel i klippet under.
Det dyttet trenger tydeligvis forskningsnorge også.
PS. Hvis du ikke fikk nok av det fremragende her, får du 3016 treff på ordet i et søk på nettsidene til Forskningsrådet.
