Nobelprisene i medisin, fysikk og kjemi ble delt ut i forrige uke.

De går til forskere som har gjort store og nyttige oppdagelser. Årets tre priser gikk til forskning på celler, universet og lette, oppladbare batterier.

Ni svært voksne menn delte de tre prisene, den eldste er 97 år gammel.

At prisvinnerne har så høy alder skyldes at nobelprisen ofte gis for lang og tro tjeneste i fagfeltet, i tillegg til at forskningen må være av ypperste kvalitet. Og til framskritt for menneskeheten, som Alfred Nobel skrev i testamentet sitt i 1895.

Men hvorfor er det bare menn som får nobelprisene som går til forskere, det vil si medisin, fysikk og kjemi og minneprisen i økonomi?

For det er nesten alltid menn. 678 menn har fått disse nobelprisene.

22 kvinner, 678 menn

Bare 22 kvinner har fått forskningsnobelprisene. De fikk sjelden prisen alene, men sammen med mannlige kolleger. Det er gjerne to og tre vinnere av én pris hvert år.

Første gangen nobelprisen i medisin gikk til en kvinne var i 1947, det vil si 46 år etter at prisen ble etablert. Tolv kvinner har fått medisinprisen, mot 186 menn.

Bare tre kvinner har fått nobelprisen i fysikk på 118 år, mot 210 menn.

Bare fem kvinner har fått prisen i kjemi.

Mottakere av nobelprisen i kjemi siden 1901:

Upåvirket av resten av samfunnet

Det er enda en pris som går til forskere: Nobels minnepris i økonomisk forskning. I år fikk tre forskere denne prisen. En av dem var Esther Duflo.

Hun er den andre kvinnen som har blitt tildelt økonomiprisen.

Minneprisen i økonomi ble innstiftet i 1969 – i et tiår da en bølge av likestilling og feminisme skyllet over verden. Men de som deler ut prisen, det Kungliga Vetenskapsakademien, virket upåvirket.

I de første 40 årene som prisen ble delt ut, var det bare menn som fikk den. Først i 2009 fikk en kvinne økonomiprisen, sammen med en mann. Og i år fikk kvinne nummer to prisen - sammen med to menn.

82 menn har fått økonomiprisen, mot altså to kvinner.

Så hva skyldes det at bare menn er gode nok til forskningsprisene til Alfred Nobel. Er mannlige forskere rett og slett best?

Overalt, men ikke i nobelverdenen

Idag finnes kvinner i alle posisjoner i samfunnet. Det har ikke gått fort i enkelte bransjer og institusjoner, men langt raskere enn i nobelprisverden.

I den svenske Riksdagen, i toppen av samfunnsmakten, har det for eksempel blitt tilnærmet likestilling i de årene økonomiprisen har blitt delt ut.

I akademia blir stadig flere kvinner professorer og forskningsledere. I dag er andelen kvinnelige professorer i Norge på litt over 30 prosent. Halvparten av de vitenskapelige ansatte er kvinner.

Ikke én årsak, men mange

Dessverre er det ikke en enkelt årsak til at kvinner ikke vinner de gjeveste forskningsprisene. For da kunne man satt inn innsatsen der.

Det er mange årsaker som virker sammen - som også gjør det vanskeligere for kvinner å gjøre forskningskarriere.

Kvinner bruker mye tid på undervisning og oppgaver i institusjonen, kvinner taper i akademias rigide maktstrukturer og sterke konkurransementalitet, kvinner mangler støtte i eget miljø, kvinner føler seg faglig og sosialt isolerte i mannsdominerte fagmiljøer, menn ansetter menn, menn gir priser og penger til menn, menn tar oftere på seg lederoppgaver, kvinner gjør mer hjemme, kvinnelige kandidater er mer usynlige i søknadsbunkene, menn nominerer menn til priser, mens kvinner nominerer menn og kvinner.

Selvsagt gjelder ikke alle faktorer i alle miljøer og for alle kvinner og menn.

Gry Brandser og Sevil Sümer, som skrev rapporten Farefull ferd mot toppen. Kjønnsbalanse i forskning og forskningsledelse, oppsummerer forholdene slik: det er fagkulturen, forskerrollen, hjemmesituasjonen, nettverket, karrieresystemet og ledelse som er hindringer for kvinner i akademia. Altså stort sett alt.

Men den som ser etter, finner. Det er slik høyt kvalifiserte kvinner rekrutteres overalt ellers. Betingelsen er at man er villig til å se.

Når forskningsnobelprisene en sjelden gang gis til en kvinne, vekker det oppmerksomhet og glede i hele forskningsverden. I alle intervjuer må hun snakke om å være kvinnelig kjemiker eller økonom. Det er så få av dem at hun må være kvinnelig nobelprisvinner, ikke bare vinner og forsker.

Ønsker seg mangfold, gjør det ikke

I våre dager er mannlig enevelde rett og slett blitt pinlig. Kritikken mot mannsdominans og krav om mangfold og likestilling har også nådd Kungliga Vetenskapsakademien.

I 2018 fant de ut at de skulle gjøre noe med det, og oppfordret til bredere nominasjoner. De ønsket seg mangfold i emner, kjønn og geografi.

I år oppsummerer generalsekretær Göran Hansson at initiativet ikke førte fram. Av årets tolv prisvinnere er det bare én kvinne.

Han sier riktignok i et intervju med Nature at han ser en positiv trend, selv om den er veldig liten. Kanskje tiltakene ikke var store nok?

Selv sier Hansson at de trenger mer tid.

Svekker eget omdømme

Men det kan være at de allerede har brukt opp tålmodigheten til kvinnelige forskere og en offentlighet som ikke lenger tåler gubbevelder.

Kungliga Vetenskapsakademien setter rett og slett prisene sine på spill når de ikke klarer å finne kvinner verdt en nobelpris. De svekker eget omdømme.

Prisene i 118 år vært symboler på den ypperste forskningen. Framover kan nobelprisene bli symboler på gamle dager, på at ikke alle festninger er tatt, på gubbevelde og på menn som ikke vil dele med kvinner.