Stedsnavnprofessoren - en utdøende rase?

Tom Schmidt er en sjelden fugl i norsk akademia. Han er stedsnavnprofessor og frykter at han blir en av de siste.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tom Schmidt på sitt bokfylte kontor på Universitetet i Oslo. (Foto: Nina Kristiansen)

Stedsnavn


(Illustrasjon: Per Byhring)

I denne artikkelserien tar vi for oss hvordan Norge har fått sine stedsnavn og de som jobber med å finne ut hvorfor steder heter det de gjør.

Har du et spørsmål om stedsnavn, stort eller lite, send til epost@forskning.no og vi videreformidler til navnegranskere.

Artiklene i denne serien er:

Hva i all verden betyr navnet Loønd – et eldgammelt navn på Vesterøy i øykommunen Hvaler? Tom Schmidt har en plan for hvordan han skal finne svaret.

Metoden har lange tradisjoner. På slutten av 1800-tallet gjorde navneforskerlegenden Oluf Rygh og språkprofessoren Sophus Bugge det. De la ut på landeveien for å snakke med folk.

De spurte dem ut om uttale og historie, og de observerte hvordan stedet så ut. Kunne en myr, en ås eller en eng ha gitt betydning til stedsnavnet?

For å finne betydningen av gamle stedsnavn, trengs også kunnskap om dialekter, gamle skriftformer, og om kart og terreng.

I navnene kan det nemlig skjule seg norrøne sagn, tidligere landformer eller navn på mennesker som bodde der før noen kan huske.

Nå i 2012 frykter Schmidt at denne forskningen skal tape mot andre fag.

Kart og notat-arv fra fortidas forskere

På Universitetet i Oslo sitter navneforskerne inne på kontorene sine langs korridoren i et bygg i utkanten av campus.

Tom Schmidt forsker bare på stedsnavn, men underviser også i personnavn. I tillegg har stedsnavnforskningen en halv forskerstilling besatt av førsteamanuensis Margit Harsson, men hun går av med pensjon neste år.

Selv er Schmidt 64 år, og vil gjerne holde på til han blir 70.

Om det skal satses på stedsnavnforskning videre ved UiO, er opp til universitetet. Spørsmålet er om Institutt for lingvistiske og nordiske studier får penger til flere stillinger, og hva instituttstyret prioriterer midlene til.

- Jeg mener vi i Norge i hvert fall må ha én forsker som kan undervise på høyeste plan ved et universitet, ett eller annet sted i landet, sier Schmidt bastant.

Professor Inge Særheim ved Universitetet i Stavanger forsker også på stedsnavn, men er professor i nordisk språkvitenskap. Schmidt er professor i navnegransking.

Oluf Ryghs notater av uttale og skriftform på Hvaler-navn. (Foto: Marianne Nordahl)

Lite satsning i årene framover

forskning.no har gjort en rundspørring blant norske universiteter og høgskoler for finne ut om stedsnavnforskningen har så dårlige kår framover som Tom Schmidt frykter.

Svarene vi fikk tyder på at det finnes forskerkompetanse på høyt nivå, men at den bare i enkelte tilfeller er spesifisert til forskning på stedsnavn, og at den besittes av folk som er nær pensjonsalder.

Det er også usikkert om institusjonene der disse jobber vil erstatte stillingene deres med stedsnavnforskerstillinger.

Schmidt mener å se at det etterhvert vil mangle høye akademiske stillinger som som ivaretar stedsnavnforskningen. Det bekymrer ham.

- Noen av dem som kunne ha fylt stedsnavnforskerstillinger går tapt for faget til institusjoner som Statens kartverk og prosjektet Norsk ordbok 2014. Så rekrutteringen av forskere er et problem, sier Schmidt.

Hvem skal ut?

Det er et evig spørsmål i økonomisk pressede deler av akademia: Hvilke fag skal universitetet eller høgskolen satse på? Hvilke skal få bli og hvilke skal ut?

- Det er nok en del som mener at vi her hos oss er litt sidrumpa. Vi driver jo med gårder og med gamle språk, sier Tom Schmidt. Han smiler, men prøver ikke å skjule at han er sarkastisk.

- Språkfaget skal være så moderne nå.

- Hva mener du med det?

- Det skal være sosio-ett-eller-annet. Hvordan bruker vi språket i dag, og hvorfor sprer skarre-r’en seg med lynets hastighet. Men det ville jo være veldig leit om vi ikke visste noe om bakgrunnen og tidlig historie også.

Tror ikke faget vil dø ut

Bente Christensen er instituttleder på UiOs Institutt for lingvistiske og nordiske studier, som navneforskerne tilhører. Det er økonomien det står på når stedsnavnforskningen ikke rekrutterer forskere, ifølge henne.

Av HF-fakultetet har instituttet riktignok fått penger til to førsteamanuensisstillinger, men disse har insitituttstyret allerede prioritert til fagfeltene Nordisk språkvitenskap og Norsk som andrespråk. De vurderte at behovet der var enda større enn hos navnegranskerne, forteller Christensen. 

Når eller hvis det kommer penger til utlyse stillinger, blir det igjen styrets oppgave å prioritere.

Christensen er helt enig med Schmidt i at forskning på stedsnavn er svært viktig å ta vare på, og sier at instituttet også har et ønske om å gjøre dette. Likevel tror hun ikke det vil bli utlyst noen nye forskerstillinger på emnet i løpet av de to nærmeste årene.

- Men at det ikke er penger til å lyse ut nye stillinger er jo et problem for de humanistiske fagene generelt, og ikke bare innenfor stedsnavnforskningen.

Universitetet i Oslo, campus Blindern. Stedsnavnforskerne har kontorer litt utenfor området. De er bekymret for fagfremtiden. (Foto: Ola Sæther) (Foto: Ola Sæther)

- Jeg sier til dem som jobber her at de må sykle og holde seg i form, så de holder lenge, sier Christensen, halvt spøkefullt.

Antallet forskerstillinger ved instituttet er synkende og professorstillinger blir ofte ikke erstattet.

- Rekrutteringen til stedsnavnfaget er grei på det laveste nivået, men ingen tør satse. Og de som har tatt doktorgrad om stedsnavn er et stykke oppi årene, sier Tom Schmidt.

Han mener mangelen på høyere akademiske stillinger og utsikter til en stedsnavngransker-karriere er årsaken til den labre rekrutteringen.

- Like viktig som vikingskip

Schmidt sier han er klar over at det alltid vil være fag som dør ut, men vil kjempe for stedsnavnforskningen fordi han mener det handler om å bevare kulturarven - på lik linje med vikingskipene våre.

- Alle er enige om at gamle ting fra middelalderen skal bevares. Gamle ting! Rune-steiner og runepinner. Riksantikvaren freder hus og det bygges museer, men hva med stedsnavnene? De er enda eldre. De er våre eldste språklige minnesmerker.

- Og da skal de ikke bare bevares, men man må også vite noe om dem. Du har ikke et museum uten at det foregår forskning, sier Schmidt.

- Er det jobbtilbudet som er problemet, eller er dere ikke flinke nok til å gjøre faget populært for studenter?

- Jeg tror det er begge deler. Jeg er ikke så glad i å være på tv, men jeg har vært på radio og stiller opp når journalister vil snakke. Men jeg er ikke så pr-kåt. Kanskje vi hadde vært mer populære hvis jeg var det.

Men det er stor interesse for stedsnavnforskning, hevder han. Da kollegaen Margit Harsson lanserte boka si om stedsnavn i Idd i Østfold, møtte over 70 mennesker opp der.

- Da jeg holdt foredrag i Trøgstad måtte noen til og med stå på gangen og titte inn. Og da hadde vi ikke en gang en bok å lansere om stedet, sier Schmidt.

- Stedsnavnene er våre eldste kulturminner, og må bevares og forskes på, sier Tom Schmidt. (Foto: Wikimedia Commons)

- Vil ikke styres av trender

Bente Christensen mener bestemt at det ikke er trender i tiden som vil å spille inn når instituttstyret i løpet av de nærmeste månedene skal gjøre en prioritering av for hvilke fag som skal satses på de nærmeste årene.

Men det gjelder for forskerne å ha argumentert godt for faget sitt til styret. Navneforskere er generelt synlige forskere i samfunnet, noe som kan gi faget gode sjanser i framtiden, mener Christensen.

- Og barn og steder skal jo alltid ha navn, og navnene er jo kulturarv. Jeg tror at offentlige myndigheter skjønner at forskning på dette bør ivaretas og trenger penger til stillinger, så jeg er ikke så pessimistisk.

Men hun ser, i likhet med Schmidt, at den manglende tilstrømmingen til faget, og at at stolene til de pensjonerte professorene blir stående tomme over hele landet, svekker stedsnavnforskningen.

- Det er på tide for politikerne å følge opp Stortingsmeldingen Mål og meining, som vedtar satsningen på språkfag. Da er vi på god vei, sier hun.

Les Stortingsmeldingen (2007-2008) her.

- I mellomtiden sier jeg til masterstudenter at de må søke stipender. Det finnes mange spennende prosjekter man kan søke om penger til innenfor navneforskning, sier hun.

Nye verktøy for navnedetektiver

- Jeg tror nå at vi må se på de gamle språkforklaringene med nye øyne, sier Tom Schmidt.

- Se for eksempel på Oluf Rygh, som drev på de siste 20-30 årene av 1800-tallet. Han visste ikke noe om landheving, slik vi gjør i dag, selv om han var både arkeolog og historiker og filolog og alt sammen.

- Han kunne ikke skjønne hvorfor en gård langt inne på land kunne hete Kile. Men nå vet vi at det gikk vann så høyt opp som til gården for 1000 til 1500 år siden.

Forutsetningene for stedsnavnforskningen har rett og slett endret seg i takt med kunnskapsøkning fra andre fag.

- Vi vet mer om migrasjon, mer om hvordan språket har utviklet seg. Mange av navnene vi har i Norge går tilbake til før år 0.

- Dette kan vi skjønne mer om nå enn noen gang før.

Tom Schmidt har gamle kart fra Hvaler, tegnet av tyske offiserer på 1700-tallet. Her er Hvaler stavet Walöer. Stedsnavnforskeren Oluf Rygh bidro til å gjenfornorske kontinentale skrivemåter i norske stedsnavn. (Foto: Marianne Nordahl)

Videre på landeveien

Schmidt bøyer seg over kartet over Hvalerøyene og peker på Vesterøy, som i en glemt tid altså bar det mystiske navnet Loønd.

- Hva i huleste betyr det? Lo er nok det samme som i navnet Oslo, og det betyr sidlendt, fuktig lende. Jeg har sett på kart her at midten av øya er relativt flat med myr.

- Men hva etterleddet –ønd betyr - det er det som er spørsmålet. Det kan være en variant av –und, som i Borgund, grunner han.

- Dette skal jeg ned for å kikke på, undersøke terrenget og spørre folk om. Kanskje jeg bør ha sykkel, så kommer jeg til utenfor bilveiene.

Powered by Labrador CMS