Her sliter naturvitenskapene derimot med et “maskulint” image. Så hva hjelper det med kvotering da?

Som professor i naturfagsdidaktikk ved Universitetet i Oslo kjenner Svein Sjøberg en god del kvinner som driver med kvanteelektrodynamikk og annen tradisjonelt mannsdominert naturvitenskapelig forskning − og som gjør det bra.

– Men når de er ute på byen, er fagfeltet de jobber innenfor sjelden det første de forteller om. Erfaringene deres er at slikt snakk bare gjør norske menn usikre, slik at de ikke helt vet hva de skal si i neste omgang.

Sjøberg peker på at det er flere kvinnelige matematikere i land som Frankrike, Italia og Portugal samt en del andre land som − med hans ord − ikke bryr seg spesielt mye om likestilling.

De har faktisk høyere kvinneandel i en del tekniske og naturvitenskapelige yrker, også i stillinger høyt oppe, sammenlignet med Norge.

– I Frankrike tror jeg ikke kvinnelige matematikere og fysikere utfordrer forestillinger om femininitet og maskulinitet på samme måte. Dermed risikerer de heller ikke noen former for sanksjoner fra eget og det annet kjønn.

Det kan ha historiske forklaringer, med forbilder som Marie Curie og andre.

– Men det er uansett interessant å se at denne merkelappen om hva som er maskulint og hva som er feminint − hva som passer for en kvinne og ikke − tydeligvis sitter mer solid i de landene som er bevisste på kjønnsroller enn de som ikke er det, sier Sjøberg.

Imageproblemer

Han lurer på om ikke problemet med den skeive kjønnsbalansen, spesielt i naturfagene, først og fremst skyldes fagenes image, noe som ikke så lett lar seg løse med politiske virkemidler.

– Allerede for tretti år siden skrev vi artikler om jenter og fysikk, der vi spurte om det er jentene eller faget som har “skylden” for den skeive kjønnsbalansen. Det spørsmålet synes å være akkurat like aktuelt i dag − ja, kanskje enda mer aktuelt.

– For den gangen var det en del jenter som ville vise at de også kunne gjøre det bra i matte og fysikk. De gikk inn i fagene nærmest som et prosjekt, sier Sjøberg.

I dag vet alle at jenter kan, påpeker Sjøberg. Gjennom hele skoleløpet gjør jentene det minst like godt som guttene i naturfagene, så lenge de har dem som fag. Men flertallet av dem velger likevel andre fordypninger når de får muligheten.

Sjøberg mener derfor det ikke nødvendigvis er strukturelle hindringer som gjør at jentene forsvinner, men at det heller er mer eller mindre bevisste verdivalg som ligger bak bortvalget av naturfagene.

– Man kan kanskje lure på hvor langt man kommer med kvoteringsordninger og slikt, når vi ser at veldig flinke jenter bevisst velger andre fagløp, kommenterer han.

Viktig med rollemodeller

Mari Teigen, sosiolog og forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo er inne på noe av det samme når hun etterlyser mer bevissthet rundt verdien av rollemodeller.

– Jeg tror det har vært reflektert altfor lite rundt det jeg vil kalle rollemodelleffekten av hva det vil si å ha kvinner i sentrale stillinger på de ulike fagområdene. Økonomi var for eksempel lenge et fag uten en eneste kvinnelig professor. Hva slags signal var det til unge jenter som kunne tenke seg å studere økonomi?

– Jeg tror det å ha kvinnelige professorer som underviser på bachelornivå på de ulike fagene kan være mye viktigere enn hva man har vært klar over. Dette er hensyn som utdanningsinstitusjonene bør ta.

Men nå kommer jo innvandrerjentene, vil noen kanskje minne om. På stadig flere naturvitenskapelige utdanninger dominerer nå jenter med røtter i andre land, særlig fra Asia.

– På bioingeniørutdanningen ser vi at nesten halvparten av studentene er jenter med asiatisk bakgrunn. I de landene der jentenes familier kommer fra, står nettopp ingeniøryrket høyt i kurs.

– Men vi ser at disse kvinnene ikke velger seg inn i en forskerjobb senere, men sikter for eksempel mot bioingeniør eller andre mer tekniske yrker. Det er jo ikke nødvendigvis noen blindgate i akademia, men det er ikke akkurat inngangsporten til å gjøre en karriere høyt opp i systemet, sier Svein Sjøberg.

Identitet og verdier

– Valg og bortvalg av fag og yrker dreier seg mye om verdier, hvem folk vil være, hvilken identitet de vil ha og hvordan de vil framstå både for seg selv og for andre. Hvis imagen til teknologi og visse deler av naturvitenskap virkelig er på kant med det som oppfattes som feminint, er vi ute og kjører.

En identitetsmessig ”make over” er trolig det som skal til for at teknologi- og naturvitenskapene skal fortone seg som mer forlokkende for unge jenter, mener Sjøberg. For det finnes absolutt håp.

– Våre undersøkelser blant ungdom viser at de absolutt er opptatt av naturfag, men på en annen måte enn hvordan bensinmotoren og atombomben fungerer. Jenter lurer på ting som kanskje er mer mot det litt undrende, spekulerende, eksistensielle og filosoferende.

– Det kan være spørsmål som hvorvidt det er liv i universet, og hva det i så fall innebærer. Dette er jo flott naturfagsstoff, hvor det går an å mene og diskutere, og ikke bare dyrke ideen om riktige svar, sie Sjøberg.

Det å formidle at det ikke finnes bare ett sett med ferdige svar, men at naturfagene byr på muligheter for undring, uenighet og spekulasjon, er en veldig fin måte å rekruttere gode forskere på, tror Svein Sjøberg.

Han funderer også på om alle de nye studieprogrammene i seg selv kan virke negativt inn i arbeidet med å rekruttere flere jenter til naturfagene.

– De kvinnene som har gjort karriere innenfor naturvitenskap, har ofte hatt litt andre vinklinger, andre problemstillinger og perspektiver enn mainstreamdelen av forskningen. Det viser en rekke historiske studier.

– Det betyr kanskje at vi ville tiltrukket oss flere kvinner om man hadde mer frihet og mindre av disse strømlinjete programmene.

– Jeg tror nemlig mange kvinner kunne være interessert i å være med på å utvikle litt dristigere, mer kreative og annerledes prosjekter enn hva som gjerne tilbys nå, sier Sjøberg.

Positiv til premiering

Mer fagkritikk står med andre ord øverst på Sjøbergs ønskeliste. Men han hilser likevel politiske og praktiske tiltak for å bedre kjønnsbalansen fortsatt velkommen.

Forskningsministerens forslag om å premiere ansettelser av kvinner i vitenskapelige stillinger er for eksempel noe han stiller seg positivt til.

– Men det må ikke bli slik at dyktige gutter og menn får følelsen av at kvinner går foran dem i køen, bare fordi de er kvinner. Å ses på som kvotert inn tror jeg dessuten er et ubehagelig stempel å ha på seg for en ambisiøs akademiker, uansett kjønn.

Samtidig advarer han mot å undervurdere det arbeidet som må gjøres.

– Realister har lett for å tro at det finnes enkle løsninger på problemstillinger som dette, og feltet preges av en del aksjonisme. Det er tydeligvis slik at om man bare har satt i gang et tiltak, har man i alle fall følelsen av å ha gjort noe, sier Sjøberg.

Mari Teigen tror ikke likestillingsarbeid i akademia nødvendigvis behøver å drives på noen annen måte enn tilsvarende arbeid i andre sektorer.

– Men akademia hviler nok mye tyngre i en tro på at det finnes et sett av utvelgelseskriterier som handler om kompetanse, kvalifikasjoner og meritter av ulike slag, som man tenker seg er nøytrale og som det går an å vurdere objektivt.

– Dermed ser man mangelen på likestilling i akademia først og fremst som en konsekvens av at det ikke er mange nok kvinner som har de rette kvalifikasjonene.

– Denne troen på eget systems fortreffelighet kan nok være en viktig barriere mot å oppnå likestilling i akademia, sier Teigen.