Den nye rektoren på Universitetet i Oslo, Svein Stølen, forteller hva han vil gjøre de neste fire årene. Publikum er folk fra det offentlige, næringsliv, akademia og andre. (Foto: Ola Sæther)

Universitetet i Oslo melder seg inn i byen og ut på banen

Redaktøren har ordet: Den nye rektoren på UiO vil samarbeide med alle - også utenfor akademia. Men får han det til?

Invitasjon lød: Kom og hør på visjonene til det nye rektorteamet ved Universitetet i Oslo.

Det var så vidt jeg gikk. For visjonene til en rektor er gjerne 17. mai-aktige taler om hvor nødvendig kunnskap er for ungdommen, Norge og framtida. Det er jo alle enig om. Viktig, men ikke akkurat nytt. 

Så oppdaget jeg at mer enn 80 folk fra næringsliv, kommune og interesseorganisasjoner hadde meldt seg på. Kanskje var det allikevel noe her?

Etter seansen i Oslo sentrum, var jeg ganske himmelfallen. For dette var nytt.

«Har du vært med på noe sånt før», spurte jeg UiO-veteraner. Nei, ingen kunne huske noe lignende.

Så hva var nytt?

Stor og stillest

Jo, nyrektor Svein Stølen plantet Universitetet i Oslo midt i byen, i landet og i verden. Vi er med, vi skal være aktive, vi skal bety noe for Oslo, for folk, sa han.

La oss ta noen skritt tilbake.

Nå for tida fusjonerer universiteter og høgskoler landet rundt. NTNU strekker seg fra nord til sør, Høgskolen i Oslo og Akershus spiser institutter til frokost. 19 ulike institusjoner har blitt til sju. Og på Vestlandet slår flere institutter i disse dager sine forskningskrefter sammen til et megainstitutt. 

Universitetet i Oslo fusjonerer ikke med noen. De har sittet stille mens alle andre blander seg.

De andre universitetene har for lengst strukket armene ut i verden og inn i det som skjer i egen region.

UiT er storaktør i Tromsø og Barentsregionen, i Stavanger er universitetet en sentral del av omstillingene i oljesektoren, NTNU er høylytte om sin rolle som teknologiaktør og ressurs for næringslivet. 

Universitetet i Oslo er eldst, var lenge størst, nå har de vært stillest.

Til nytte for byen

I går viste de seg fram med all sin velde. Med en gedigen forskningspark og det største sykehussamarbeidet, med internasjonal studieprofil og høsting av utenlandsk hjernekraft.

Joda, UiO-ledere har sjelden latt anledningen gå fra seg til å påpeke at de var størst og er aller eldst. Og etter eget utsagn best på de fleste forsknings- og utdanningsfronter.

Men nå skal de, ifølge Stølen og hans rektorlag, for alvor bruke disse ressursene til nytte for omverden.

Gjennom kunnskap og bedrifter født fra kunnskap skal UiO være med på å skape arbeidsplasser, utvikle næringsliv, gjøre Oslo by og seg selv til et attraktivt sted for de smarteste hjernene i verden. De vil samarbeide med skolen og de vil drive byutvikling.

Stølen vil erobre land når NRK flytter fra Marienlyst. UiOs nærområde skal bli kunnskapsbydel.

Med 8000 ansatte er UiO en av Oslos største arbeidsplasser. Nå skal deres kompetanse komme byen og regionen til nytte, lovte Stølen.

Med 28 000 studenter som stadig oftere skal ut i praksis og som vil søke jobber i Oslo, er UiO en storleverandør av kompetente, boligtrengende bybrukere. Med økt skolesamarbeid med Oslos 184 skoler vil universitetet påvirke yrke- og utdanningsvalg og barns forhold til på forskning.

Hvem er egentlig rektor?

Det har skjedd noe på toppen av universitetene.

Før visste vi knapt nok hva lederne hette. Med unntak av UiO-rektor Kåre Norum, som var tv-kokk med Ingrid Espelid. Og  Lucy Smith som første kvinnelige rektor, også kjent som dommer i et underholdningsprogram.

Rektorene var anonyme forskere som steg opp fra sine egne studier og tok en vakt på toppen av kunnskapsborgen, kjempet en fire års tid for økte midler til egen institusjon, før de sank ned igjen i sitt eget felt og forsket videre.

Men for noen få år siden steg rektorene ut i det offentlige rom.

Jeg tror det startet med Sigmund Grønmo på Universitetet i Bergen.

Han ble en nasjonal forskningspolitisk talsmann. De andre fulgte raskt etter. Avgåtte Ole Petter Ottersen ved UiO var en energibombe med stor tilstedeværelse i det offentlige rom –  for UiO og for forskning og høyere utdanning. Rektor Curt Rice ved Høgskolen i Oslo og Akershus er mest på offensiven, både for HiOA, men også som en tydelig stemme i saker som tradisjonelt er regnet som utenfor rektorrekkevidde.

Svein Stølens program om tilstedeværelse i byen og samfunnet, er derfor ikke en ny rolle. Men dette er nye, kraftige toner fra UiO.

Alt har vært gjort før

Joda, de som kjenner universitetene og akademia godt, vil helt sikker nå innvende at UiO alltid har spilt en rolle i samfunnet, at de alltid har hatt fingre med i skaping av arbeidsplasser, omstilling og politikk. At dette ikke er nytt, men bare mer av noe som de alltid har drevet med.

Jeg ser allerede for meg eposten fra avgåtte Ottersen, nå på svensk, som sier at dette drev da han også med. Og alle forskerne som stadig er ute i skoler, organisasjoner og arbeidsliv, som vil si at dette har de drevet med alltid.

Allikevel opplevde både jeg og andre veteraner i gamet at nyrektoren var sterkere, klarere og mer offensiv enn det vi tidligere har hørt.

Så spørs det om de får det til

Det er ikke lett å få store, mangfoldige UiO til å løfte i flokk.

Det påpekte også rektor på NMBU, Mari Sundli Tveit og direktør på Institutt for samfunnsforskning, Tanja Storsul da visjonene for Universitetet i Oslo ble presentert

Samarbeid med forskergrupper, institutter og fakultet gikk greit, men med UiOs hode, rektorat og ledelse, var det vanskeligere å få til avtaler og konkrete tiltak.

Det blir en utfordring for det nye rektorlaget å samarbeide med mer hurtiggående rektorer og andre utålmodige aktører.

Det er også en motsetning mellom et hvert universitets uendelige tålmodighet i å få fram resultater, og et rastløst og krevende næringsliv som trenger kunnskap nå, slik at de kan omsette det til bruk i morgen.

Det er fort gjort å komme bakpå i en verden der fire års forskningtid regnes som egentlig for knapp tid til å få fram solide resultater.

Den akademiske friheten?

Stølen og teamet hans har også kraftige motkrefter innad på universitetet.

Sterke professorer, noen i lag, andre ikke, vil mene at livet på en akademisk øy er bedre enn å være en del av byen Oslo og landet Norge. De vil mene at universitetets grunnverdier kan smuldre i for nær kontakt med hverdagen. Og det er farer som lurer. 

Stølen og hans lag var utradisjonelt unyanserte i sine presentasjoner. Og de gikk heller ikke inn på de vanskelige temaene. 

For forskningssamarbeid med næringsliv og det offentlige kan true akademisk frihet. Forskningen kan bli for nærsynt, fokuset på raske, brukbare resultater for stort. Hvem skal eie resultatene og patentene, hvem kan bruke resultatene og snakke om dem?

Oppdragsforskningen er full av eksempler på forskere som mister sin frihet, den næringsrettede forskningen mangler de lange linjer og store visjoner. Som når lus blir det viktigeste temaet i lakseforskningen.

Uten å være helt tydelig på forskningens verdier, særhet og særegenhet, kan et universitet bli en sær samarbeidspartner. Grundighet kan blitt tatt for ineffektivitet. Lange perspektiver kan misforstås som fjernt og unyttig. En bred tilnærming til kunnskap kan forstås som manglende forståelse av relevant kompetanse.

Omstilling er vanskelig. I en saktegående forskningsinstitusjon kanskje mer enn andre steder.

«De kan ha tatt på seg for mye», kommenterte en av deltakerne etter gårsdagens UiO-seanse.

Vi får se, starten er i alle fall lovende.

–––––––––––––-

Artikkelen er oppdatert. Flere NTNUere har påpekt at NTNU er størst, ikke UiO som det sto først. 

Powered by Labrador CMS