Trenger vi en norsk Dawkins?

REDAKTØREN HAR ORDET: Det hadde vært deilig med noen ildsprutende forskere som gikk løs på ukunnskap og grunnløse påstander, skriver redaktør Nina Kristiansen i denne kommentaren.

Publisert
Hvor deilig ville det ikke vært med forskere som sprutet ild av og til? (Foto: iStockphoto)
Hvor deilig ville det ikke vært med forskere som sprutet ild av og til? (Foto: iStockphoto)

Forrige uke fikk en av verdens skarpeste religionskritikere æresdoktorat ved Universitetet i Oslo. Richard Dawkins bruker vitenskap til å kritisere religion, og legger ikke fingrene imellom. I Vårt Land på lørdag sidestiller han tro på Gud med å tro på troll.

I en artikkel hos oss spør vi om det er behov for norske forskere med engasjement som Dawkins. Svaret fra Kristin Mile i Human-Etisk Forbund og biologiprofessor Dag O. Hessen var stort sett nei.

Les også: Religionskritikk i vitenskapen

Norske kirkesamfunn er i hovedsak åpen for evolusjonsteorien og vitenskapen. Det er i USA at kreasjonisme og vitenskapsfornektelse står så sterkt, og dermed skaper motstemmer som Dawkins og hans nyateistiske kollegaer.

Dawkins har en moralsk – kanskje til og med moralistisk – tilnærming i sin kamp mot religionen, mens sekulære nordmenn er ganske tolerante overfor religion og de religiøse. Det tilsier at Dawkins passer dårligere inn her enn på den amerikanske arenaen.

Forsiktighet taper mot påstålighet

Forskningsbasert kunnskap gjør samfunnsdebatten bedre. Derfor hentes forskere inn som eksperter for å belyse temaer og saker som er oppe til debatt. Er det riktig å satse på vindmølleanlegg? Er middagene som serveres eldre på institusjon næringsrike nok? Hjelper vitaminer mot kreft?

Forskerne kommer på banen på sitt forsiktige vis, med alle sine forbehold og sine studier som har gitt resultater som krever flere studier.

De antyder at ting ikke virker, de sier at det kan se ut som det forholder seg slik eller sånn, at ut fra studiene på feltet kan man med en viss sikkerhet si at det er sånn, men at først etter framtidige studier vil man kunne konkludere.

I møte med påståelige profitører, med overengasjerte politikere og med mobiliserte aksjonsgrupper blir forskernes stemmer svake, til tross for tilliten vi alle har til vitenskapen.

Derfor kunne det faktisk vært deilig med noen norske Dawkinser!

Torden mot tull

Se for dere en forsker som tordner mot homeopatenes insistering på virkning og dokumentert effekt:

En klartalt professor som dundrer i bordet og roper at hundrevis av kontrollerte forsøk har vist at homoeopati ikke virker, at det nå er vitenskapelig bevist at homoepati er humbug.

I samme lei kunne vi trengt vitenskapelig torden mot krystaller, englevakt og kvantemedisin.

I dag taper vitenskapelig forsiktighet i møte med alternativmedisins mangel på det samme.

Vitenskapelig ild mot målløs skolepolitikk

Pedagogenes vitenskapelige studier peker i samme retning: Læreren er avgjørende for barns skoleresultater. Allikevel settes det inn reformer i norsk skole som går i alle andre retninger. Noen politikere ønsker tidligere og hyppigere testing, mens andre satser på små klasser og mer skolemat.

Vi har behov for en ildsprutende pedagog som refser og renser opp. En som avslører pengesparing forkledd som framskritt, og som krever dokumentasjon for skolepolitiske tiltak. En som avslører hvordan politikere bruker enkeltstudier som støtter oppunder egne meninger, i stedet for å se på den samlede forskningskunnskapen.

Da ville det blitt vanskeligere å hevde barnas beste og Norges fremme i neste reformrunde.

Vitenskap mot religion

Det stemmer nok som flere uttaler i vår artikkel om Dawkins at den norske religiøse virkeligheten stort sett ikke står i motsetning til vitenskap. Men det finnes da lommer hvor en norsk Dawkins kunne ta fatt?

Det er ikke sjelden vi får nyhetene om hvordan små kristne skoler eller muslimske ledere forfekter en gudsskapt verden og fornekter evolusjon. Vi opplever stadig avsløringer av kvinnesynet i enkelte kristne og muslimske miljøer – basert på tro og gamle skrifter.

En norsk Dawkins ville kanskje ikke hatt det like travelt som originalen, men kunne ilt til etter behov - for å holde trykket oppe mot ukunnskap og uggen praksis.

En statistikk-Dawkins

Bruk av statistikk er et annet felt vi har behov for sint ekspertise.

Det rotes med årsak-virkning versus statistisk sammenheng. Relative tall blandes med absolutte. Naturlig variasjon og uavhengige hendelser blir framstil som system.

Å feste tall og statistikk til påstander gjør at de virker mer troverdige, derfor klippes og limes det i fleng fra SSB og vitenskapelige studier.

Det har ofte blitt påvist at politikeres bruk av tall er mangelfull eller tilpasset argumentene de fremmer. Journalister har blitt arrestert på manglende tallforståelse. Allikevel fortsetter talltullet.

Her kunne en norsk statistikk-Dawkins hatt full jobb. Det mangler ikke på oppgaver.

Ja til noen få norske drager

Når forskere opptrer som eksperter og kommentatorer er normen at det skal være basert på vitenskapelige studier, og ikke personlige oppfatninger.

Enkeltstudier kan gi avvikende resultater og tilsynelatende svekke den samlede kunnskapen på et felt. Ny utvikling kan svekke eldre studier. Nye fenomener kan være underforsket eller uutforsket. Forskere uttaler seg sjelden med 100 prosent sikkerhet, fordi vitenskapen i seg selv er alltid spørrende, alltid søkende etter flere svar.

Derfor blir partiet ofte rått mellom vitenskap og påstand.

Men sånn må det ikke alltid være. Det er sikker nok kunnskap på mange nok felt til at forskere kunne tillate seg mindre forbehold.

Richard Dawkins har vist at det er mulig å samtidig være anerkjent forsker og aktivist med basis i forskning.

For vi vil ikke ha hardtslående såkalte eksperter med syltynn forskningsbakgrunn på feltet de uttaler seg på. De finnes ute på debattarenaene i dag. Nei, skal man sprute ild, må man gjøre det på solid forskningsbakgrunn.

Og vi har mange nok forskere i dette landet som holder sin objektivitet, uavhengighet og vitenskapelige fane høyt.

Jeg mener ikke at alle forskere skal bli skråsikre debattanter. Dette handler også om legning og lyst.

Men vi har da rom for at noen spruter ild, at noen legger forbeholdene bak seg og tar i et tak. I alle fall minst én på hvert fagfelt -  eller kanskje to?

Det ville gjøre vitenskapen mer kontroversiell, men samtidig gjøre den tydeligere i samfunnsdebatten. Og det trengs.