Når forskere blir invitert inn i studioene og spaltene, er det i kraft av sin dype kunnskap, evne til analyse og sin uavhengighet. Vi har behov for hjelp til å forstå samfunns- og naturfenomener. Vi vil ha innsikt i forskningen som foregår på felt som angår oss alle.

Uavhengighet og frihet er forskerens varemerke. Den akademiske friheten er lovfestet. Men noen forskere er ikke frie til å uttale seg - ikke engang om sin egen forskning.

Men det sier de ikke noe om. De snylter på den frie forskeren og tilliten vi har til henne. De seiler under flagget til uavhengige eksperter, men lar seg styre og kneble av sjefen sin, oppdragsgiveren sin og forvaltningsinteresser.

Når sjefen vil bestemme

Telefonen ringer. Det er en forskningsdirektør på et større norsk institutt. Hun vil trekke et intervju. En av forskerne på instituttet hennes har blitt intervjuet av forskning.no, men tidspunktet passer dårlig for forskningsdirektøren, og hun vil derfor stoppe oppslaget. Forskningsresultatene bør ikke ut på forskning.no dagen etter, mener hun, for en statsråd skal åpne en konferanse uka etter og han skal få lov til å lansere de nye resultatene i sin åpningstale.  Jeg forklarer at hun ikke kan trekke et intervju på vegne av andre. Men forskningssjefen insisterer på at det er hennes rett som forskerens overordnet. Slik går diskusjonen. Jeg avslutter med at det ikke går.

Så hva skjer videre? Hva gjør den intervjuede forskeren med en sjef som vil overstyre hans uttalelser til mediene.

Han ringer litt senere og trekker intervjuet.

Jeg er ganske sikker på at om dette hadde skjedd med en sosiologiprofessor på Universitetet i Oslo, ville han heller ha stoppet sin sjef.

For det er ikke greit at politiske utspill styrer forskeren, at en forsker ikke får uttale seg om egne resultater, fordi en politiker skal få en fjær i hatten eller komme med det nyeste først.

Selvsagt er det ikke noe i veien for at forskere er med på mediestrategier og lanseringer, men det blir et problem når det kommer i veien for deres rett til å snakke når de vil til hvem de vil.

Sjefene på forskningsinstitusjonene bistår i varierende grad forskerne med å komme ut med sin forskning. Det største problemet er kanskje de sjefene som gjør for lite eller ingenting for å få forskningen ut.

Men andre sjefer er flinke til å oppmuntre og oppfordre til eller tilrettelegge for forskningsformidling. De kan også være med i rådgivning og planlegging.

Men når politiske utspill eller tilpasning til markedsføring av institusjonen blir viktigere enn den frie formidligen oppstår problemene. Bakenforliggende interesser svekker tilliten til den frie forskningen.

Når forskning forvaltes

Mye av forskningen betales av offentlige midler. Mange forskere går på statslønn. Resultatene er offentlige det øyeblikket de er publisert i et tidsskrift eller en bok. Noe kan ikke publiseres, fordi det er sensitivt menneskelig materiale eller fordi oppdragsgiverne har forretningsinteresser, og sånn må det være. Derfor gjør forskerne selv utvalget når de publiserer resultatene.

At en forsker ikke kan uttale seg om resultatene i en offentliggjort studie er ganske uvanlig.

En journalist på forskning.no gjør et helt vanlig stykke arbeid. Hun blir tipset om en interessant artikkel som er under publisering i et faglig tidsskrift og intervjuer artikkelforfatteren. Studien bygger på arbeidet til to andre forskere på samme institutt. Journalisten ringer en av disse for å gjøre et intervju. Da møter vi første hinder. Forskeren er ikke sikker på hvor mye han kan uttale seg om saken offisielt.

Vår journalist ringer den andre fagpersonen for å få hjelp til å forstå noen sentrale poenger.  Hun nøler også med å uttale seg, vet ikke om hun er autorisert til det - til tross for at hun er oppført som kontaktperson i en artikkel om nettopp dette temaet på instituttets nettsider.

Så kommer telefonen fra informasjonsavdelingen. De informerer vår journalist om at instituttet har pekt ut en offisiell talsperson i saken, og at vi ikke bare kan ringe forskere direkte på kryss og tvers av dette. Vi får beskjed om å følge linjen og helst informere dem om hvem vi snakker med. Vår journalist holder fast ved sin rett til å intervjue de forskerne hun selv har funnet fram til, og at de har fått sitatsjekk som gir dem kontroll over egne utsagn. Kommunikatøren vil fortsatt at vi skal intervjue deres utnevnte talsperson på saken.

Hvem som til slutt leste og godkjenter sitatsjekkene vi sendte til de individuelle intervjuobjektene, har ikke vi informasjon om. Vi mistenker og frykter at de ble utsatt for byråkratisk og hierarkisk behandling, men må forholde oss til våre intervjuobjekter og det vi får tilbake fra dem.

Noen av forskningsinstitusjonene i Norge har dobbelt rolle: de driver både med forvaltning og forskning. Ofte er forskningsavdelingen en liten enhet i det store forvaltningsorganet.

Slike enheter er ofte stolte av forskningen sin, den uavhengige kunnskapen de baserer sin forvaltning på. Men når forvaltning og forskning blandes, blir det søl og forskerne mister sin frihet – også til å uttale seg til pressen.

Når oppdragsgiveren styrer

Også forskernes oppdragsgivere forsøker å begrense og kneble forskerne. Her syndes det for ofte.

Forskningsetiske komiteer kartla for noen år siden forholdet mellom oppdragsgivere og forskerne de ansetter for å få dypere innsikt i et tema. 14 prosent av forskerne opplevde problemer rundt publisering av resultatene. Halvparten av disse konfliktene gjaldt om resultatene skulle offentliggjøres i det hele tatt.

Det kan være gode grunner til ikke å offentliggjøre. Forskning handler også om verdiskaping, produktutvikling og markedsinteresser. Det er ikke fornuftig å gi fra seg alle kortene til konkurrentene.

Mangelfulle rutiner og avtaler gjør at det blir konflikter. Forskeren eller institusjonen hennes er ikke våkne nok når oppdragsforskningsavtalene skrives. De har ikke klart å avklare og fordele eiendomsretten til forskningsresultatene.

Men verre er det når forskeren ikke har tenkt gjennom eiendomsrett, publiseringsrett og ytringsrett på forhånd, og legger seg rett i lomma på oppdragsgiveren.

En journalist på forskning.no intervjuer en oppdragsforsker. Intervjuet går bra, men i sitatsjekken oppstår problemene.  Forskeren melder at hun må få godkjenning på sine utsagn fra oppdragsgiver.  Det viser seg at oppdragsgiveren er bekymret for politikken rundt forskningsprosjektet. Og de vil skrive inn et avsnitt i artikkelen om seg selv og sin begrunnelse for å delta i prosjektet. Vi poengterer at det er den faglige delen av prosjektet som er vår hovedinteresse. Konteksten og politikken er ikke i vårt fokus denne gangen. Men dagene går, forskeren får ikke godkjenning av oppdragsgiver, vi vil ikke la dem skrive i artikkelen. Forskeren fører oppdragsgiverens sak i e-postutvekslingen med oss, og forteller at hun kan få trøbbel med kunden. Vi spør henne om hvilke avtaler som er inngått i forhold til medieomtale, hva må godkjennes, hva må ikke. Da hører vi ikke noe mer.

Snylterne

Som oftest er møtet mellom forsker og journalist nettopp et møte mellom bare dem, til seerne og lesernes fortjeneste.

I motsetning til politikere og andre aktører, antar vi at vi kan stole på at forskerne ikke har bakenforliggende motiver. Selv om vi nok har gitt opp ideen om forskningen som helt objektiv og nøytral, tror vi fortsatt på at forskeren ikke er interessestyrt eller sjefsstyrt, men faktastyrt.

Dette gjelder de fleste forskere. Ingen andre enn dem selv og forskningen deres bestemmer hva de sier i offentligheten – de opererer fritt under den akademiske frihetsfanen.

Bak dem følger ufrie forskere, som snylter på uavhengigheten til de første. Vi stoler på dem, fordi de frie forskerne har opparbeidet stor tillit i samfunnet.

Forskere som selv vet at de er administrert, håndtert, vingeklippet eller kneblet, har selv et ansvar for å fortelle om egne begrensninger i møte med media. Noe annet er uærlig.

Og deretter bør de jobbe for at den lovfestede akademiske friheten også skal gjelde dem.