Fagredaktøren i forskning.no framsetter følgende påstander i en kommentar til året som gikk med tittel “Norge - moralens høyborg” den 5. januar:

• “Klimapolitikken er basert på arbeidene til en utvalgt gruppe forskere - de som har de rette meningene, i betydningen de politisk korrekte meningene”
• “Det er mulig de også har hatt de faglig korrekte meningene, - men dette har det vært umulig å vite noe om for utenforstående”
• “All opposisjon mot rådende klimastrategier - og den har ikke vært liten - er nemlig blitt stemplet som uansvarlig og etter beste evne tiet i hjel”
• ”? åpnet forskning.no, som et av svært få medier noensinne, for en debatt med innlegg fra alle kanter”

Realiteten i disse ordene innebærer en anklage om at flere tusen norske og utenlandske forskere, et helt fagområde, ikke opptrer i samsvar med forskningsetiske prinsipper eller med forskningens krav om åpenhet, kritisk tilnærming etc.

Disse forskerne framstilles av redaksjonen i forskning.no som en klikk personer som lar sin forskning og sine forskningspolitiske råd styres av en samordnet og felles politisk oppfatning.

I tillegg skulle de drive meningsterror ved å tie i hjel eller stemple andres synspunkter som uansvarlige. Det må en si er temmelig drøy kost fra redaksjonen i en nettside som eies av norske forskningsinstitusjoner.

Påstandene har heldigvis ingen ting med realitetene å gjøre. Også innen klimaforskning foregår det slike overtramp som forskning.no antyder, men å stemple og generalisere hele den forskningen som ligger til grunn for klimapolitikken, slik forskning.no har gjort, er totalt hinsides virkeligheten.

De aller fleste klimaforskere har den nødvendige vitenskapelige integritet og kritiske tilnærming, og er genuint opptatte av å finne fram til den mest holdbare kunnskapen. Også i klimaforskningen er det slik at bare et fåtall forskere har samlet seg i ytterpunktene og låst seg i endelige standpunkter. Heldigvis!

De tre hovedrapportene fra FNs klimapanel de siste 10-12 årene baserer seg på en sammenstilling av all tilgjengelig vitenskapelig litteratur. Man kan være enig eller uenig i klimapanelets vurderinger, analyser og vektlegginger, men å indikere at de har foretatt en systematisk og bevisst utvelgelse av vitenskapelige resultater som passer deres politiske standpunkter best, er en sterk påstand om grov manipulering som er fullstendig urimelig.

Klimapanelet har sine åpenbare svakheter, og gjør selvfølgelig ikke krav på å forvalte den endelige vitenskapelige sannheten. Konklusjonene fra den siste rapporten har fått sin tilslutning fra nær sagt det som kan krype og gå av nasjonale og internasjonale vitenskapelige organisasjoner i tillegg til de flere hundre forskerne som deltok i arbeidet med 2001-rapporten.

I samme artikkel på forskning.no omtaler også fagredaktøren konklusjonen fra de ca. 600 forskerne som har behandlet spørsmålet om genmodifisert mat er farlig å spise. Svaret var et klart nei, hvilket åpenbart er helt i tråd med fagredaktørens egne sterke oppfatninger ettersom han litt oppgitt kommenterer at på tross av dette klare svaret fortsetter altså debatten og forvirringen.

Saken har klare paralleller til FNs klimapanel, men fordi panelets konklusjoner tilsynelatende ikke samsvarer med hans egne oppfatninger, stemples det som manipulerende og styrt av politisk korrekthet. Forstå det den som kan.

De ansvarlige for utgivelsen av forskning.no må følge særdeles dårlig med i offentlig debatt og i forskningstidsskriftene når det påstås at det er umulig å få tak i informasjon om motforestillingene til rådende klimapolitikk slik at publikum selv kan gjøre seg opp en mening.

Alle tenkelige saklige og usaklige motforestillinger finnes på noen hundre hjemmesider bare et par tastetrykk unna. Debatten går friskt for og i mot i norske og utenlandske aviser. For noen dager siden viste NRK TV en dokumentar om klimapolitikk og grønn energi der klimaskeptikere, om vi skal kalle dem det, fikk legge fram sine synspunkter.

Midt i november var førsteoppslaget på Dagsrevyen viet solen som årsak til klimaendringer. Slike eksempler er det mange av, og det er slik det skal være. I dagens frie flyt av informasjon er det utenkelig at motforestillinger i et så politisk betent og omfattende tema som klimaspørsmålet skulle kunne ties i hjel.

At motforestillingene kommer fram sikres også av de hundrevis av journalister som tar jobben sin alvorlig og sørger for at problematikken belyses fra mange sider. Om fagredaktøren i forskning.no hadde hatt rett, ville det også vært en sterk kritikk mot pressen for ikke å gjøre jobben sin. Slik er det heldigvis ikke.

Jeg skjønnmaler ikke. Det finnes eksempler på overtramp også på dette området, og det er forbedringspunkter, men å gå til ytterligheter ved bruk av begreper som “umulig” og “tiet i hjel” påkaller kun hoderystende undring. Hvilket korstog er egentlig forskning.no ute på?

Lett patetisk og selvhøytidelig blir det når redaksjonen selv mener at forskning.no “som et av svært få medier noensinne har åpnet opp for en debatt med innlegg fra alle kanter i klimaspørsmålet”. Enten følger ikke forskning.no med der debattene foregår, eller de har mistet bakkekontakten i egen selvhøytidelighet.

Etter å ha sett fagredaktørens oppfatninger av klimadebatten på trykk er det lettere å forstå bakgrunnen for den ensidigheten og den triumferende form som har preget flere av klimaoppslagene på forskning.no høsten 2003. Det er bra at klimaforskningen er tatt opp til debatt og at det er satt et kritisk søkelys på denne.

Men det er ikke bra at det aller meste av det egenproduserte materialet til forskning.no til nå har fått en klar slagside og i stor grad bare tar opp marginale deler av klimadebatten.

I løpet av 2003 er det publisert en rekke tunge vitenskapelige arbeider om klimaspørsmålet som overhode ikke er nevnt av nettstedet. Motforestillingene har stort sett kommet når noen engasjerte forskere har tatt til motmæle.

Forskning.no har ennå ikke evnet og/eller hatt vilje til å gi en nyansert framstilling av de motsetninger, kontroverser, og problemstillinger som eksisterer i klimaspørsmålet. Det er synd, fordi forskning.no kunne gitt et viktig og seriøst bidrag til denne debatten.

Det er mulig det skyldes journalistikkens vesen, saker blir først interessante når det er klare konflikter, svart/hvitt, enten/eller osv. Men vi forventer noe langt mer av en nettside som forskning.no enn at bare den polariserte del av denne viktige forskningsdebatten blir gjengitt.

forskning.nos behandling av klimaspørsmålet illustrerer dessverre en tendens. Man skal ikke ha fulgt lenge med på nettstedet før man merker seg at det synes å ha mange andre kjepphester som også kjøres fram på en ensidig måte og ofte har en nedlatende form: det gjelder andre miljøsaker enn klima, det gjelder forholdet mellom evolusjon og kreasjonisme, alternativ medisin, og genmodifiserte organismer inkludert mat. Det er mange eksempler bare fra det siste året.

Selv om jeg er enig i sak på flere av disse områdene reagerer jeg på formen og mangel på motforestillinger. Et nylig eksempel er fra et innlegg av fagredaktøren 7. januar der det harseleres med miljøvernere og miljøforskere som har ment at korallrevene utenfor Australia står i fare for og ødelegges.

Med henvisning til en ny rapport som konkluderer med at disse korallrevene ikke er så utsatte som tidligere antatt, bagatelliseres og latterliggjøres problemene, og det antydes krisemaksimering fra forskerne for å opprettholde bevilgningene.

Leser man imidlertid rapporten (Wilkinson 2002: Status of coral reefs of the World) oppdager man raskt at hovedbudskapet er et helt annet, nemlig at 30 prosent av verdens korallrev er skadet og at inntil 60 prosent står i fare for å være ødelagt om 30 år.

Tidsskriftet Science (2003 vol. 301:929-933) hadde nylig en grundig oversiktsartikkel om denne problematikken som konkluderer omtrent tilsvarende. Det er det jeg mener er ensidighet i framstillingen.

Jeg vil gjerne ha et forskning.no som ikke bare er et talerør for forskere og en nøytral formidler av forskningsresultater, men som også tar opp kontroversielle forskningspolitiske debatter og stiller kritiske spørsmål.

Men når enkeltpersoner i redaksjonen i så sterk grad får prege nettstedet med det som minner mer om personlige agendaer og kampanjer enn kritisk forskningsjournalistikk, er jeg redd interessen og troverdigheten vil svekkes, i alle fall for forskere flest.