Dagens Næringsliv forsøker å fremme interessen for forskning i serien «Forskning viser at ..». Det er et prisverdig initiativ, men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om fokus på «Oppsiktsvekkende funn» og «Ny innsikt» er noe forskningen egentlig er tjent med.

Min opptatthet av vitenskap og måten den presenteres på i mediene, skyldes en langvarig og intens interesse for vitenskapens og filosofiens historie. Det har resultert i boken Annerledestenkerne, og har gitt meg muligheten til å undervise i vitenskapsteori/historie ved NTNU og Universitetet i Stavanger, noe jeg har hatt gleden av å kunne gjøre i snart 20 år.   

Utfordringen med ferske forskningsresultater, og spesielt sensasjonelle nyheter, er at de normalt ikke er klargjort for «salg». Ved å fokusere på siste nytt er det derfor stor sannsynlighet for at mediene forleder folk til å bli opptatt av noe som ikke er verdt oppmerksomheten. På lang sikt vil det kunne ramme forskningens omdømme.

Bare noen få studier overlever

Det er viktig å være klar over at det forskere legger frem i form av vitenskapelige publikasjoner, blir av kollegaene i utgangspunktet sett på som et kvalifisert innlegg i en vedvarende fagdebatt – uansett hvor det er publisert, av hvem og hvor mange som står bak.

Den egentlige fagkritikken av en publikasjon begynner først når alle forskerne har fått anledning til å studere den. Det er forskeres plikt å være kritisk - til alt. Bare noen få vitenskapelige arbeider overlever derfor 20 år med kritikk og etterprøving, og får status som klassiske fagartikler, det vil si publikasjoner man ikke så lett kommer utenom i fagfeltet. De aller fleste publikasjoner som har kommet ut de siste 50 årene, blir knapt nok lest og enda sjeldnere sitert eller brukt av andre forskere.  

Til tross for at de fleste forskerne altså ikke bidra med ny kunnskap, nyter nålevende forskere relativt stor tillit, øyensynlig fordi folk tror at de er i besittelse av en vitenskapelig metodikk som nærmest garanterer sannheten. Det er ikke tilfellet. Folk må, ifølge nobelprisvinner i fysikk Richard Feynman (1918-1988), ikke la seg lure fordi «Forskere er ikke ærlige». Ikke slike å forstå at Feynman mente forskere nødvendigvis jukser, men de kan «ha oversett noe».   

Ingen studier er helt sikre

Vitenskapelig kunnskap er en samling utsagn med varierende grad av sikkerhet, der noen av dem er «nokså usikre, noen nesten sikre, men ingen helt sikre», ifølge Feynman i The Meaning of it All fra 1998. I naturvitenskap operer forskere derfor ikke med bevis, slik de gjør i matematikk.

Av og til opplever man at de vitenskapelige fakta, de objektive fakta, viste seg å ikke være det man trodde de var, og at alle ekspertene hadde tatt feil. Vitenskapelig fakta er nemlig teoriladet. Derfor, hvis noen kan fremlegge en ny teori vil de gamle observasjonene få en ny fakta-betydning – i lys av den nye teorien.

Det klassiske eksemplet på slike hendelser er da Nikolaus Kopernikus (1473-1543) med utgangspunkt i (gamle) observasjoner om plantenes bevegelser, kom frem til at planetene gikk rundt sola. Da var det ikke lengre et faktum at planetene gikk rundt jorda - slik tidligere teorier tilsa, men (etter hvert) et faktum at de gikk rundt sola. Vekst i kunnskap om naturen dreier seg om at noen har evnet å finne frem til nye perspektiv på vår erfaring. 

De unge er flinkest

James Maxwell (1831-1879) undret seg over «hvorfor noen av de dyktigste menn ikke har klart å finne nøkkelen til (ny) kunnskap». Det å skape ny kunnskap dreier seg ikke (bare) om lærdhet, men om evne til å utfordre det man lærer. Historien tilsier at det er de unge som er flinkest til det - før de blir altfor lærde.   

Man skal i imidlertid være klar over at vi i vitenskapshistorien stort sett tar for seg de som lyktes med noe.  Den gir oss derfor et feilaktig inntrykk av hvor vanskelig det er å tenke nytt på en måte som bringer oss fremover. De aller færreste klarer det. Men det er litt hjelp å få. Da den norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802-1829) en gang ble spurt om hvordan det kunne ha seg at han ble så dyktig i så ung alder, svarte han «Ved å studere mesterne, og ikke deres elever». 

Mesterne er verdt oppmerksomhet

Så kanskje det kunne vært en ide å rette blikket bakover mot de gamle mesterne og bli med på deres vei frem til ny kunnskap. Ved å studere mesterne kommer vi dessuten i kontakt med kunnskap vi er nesten sikre på, og som derfor er verdt litt oppmerksomhet.

Det vi kan være helt sikre på, er at noen av de gamle mesterne (heldigvis) har oversett noe. I pågående forskning antar man i alle fall det. Kilden til hva mesterne kan ha oversett, er delvis å finne i historien om dem - gjennom hvilke tanker de tenkte. Og ikke minst: hvilke tanker de gjorde seg skyldige i å ikke tenke.     

Det er selvfølgelig også et visst rom for siste nytt innen forskning. Men da er det viktig å understreke den høyst midlertidige statusen til det som presenteres, at det i bunn og grunn er snakk om vitenskapelige framdriftsrapporter.